Intervju: Sverre Malling har fått god omtale for sine verk på utstillingen «Figurationer» ved Edsvik Konsthall, men mener utstillingen skaper unødvendig polarisering.
-Utstillingen “Figurationer – Realism och romantik” er i mine øyne faktisk en etterlengtet utstilling, som viser et veldig stort og interessant tverrsnitt over den klassiske skole i Norge de senere tiår. Jeg deler Rådlunds syn om at det finnes mange kvaliteter her og at den såkalte “Oslo-skolen” oppviser til tider imponerende teknisk utførelse og dedikasjon.
– Hovedproblemet med utstillingen «Figurationer – Realism och Romatik» og boken er «Figurationer» er at den er så til de grader ideologisk forankret. Forfatterne Christopher Rådlund og Johan Lundberg forsøker å skape et klart skille mellom samtidskunsten, som representerer institusjonen og aktualitetsjaget, og den figurative kunsten som er en outsider og forfulgt.
Sverre Malling har flere problemer med denne polariseringen. En av dem er at han mener det forringer lesningen av verkene, og at enkeltkunstnere havner i skyggen av et kulturpolitisk program.
– Jeg ser mange kvaliteter i verkene som er utstilt i Edsvik Konsthall. Flere viser en stor grad av sensibilitet og inderlighet.
Malling nevner Johan Patricny som han mener er en lykkelig forening mellom Anders Zorn og Alexander Roslin, eller Marius Moe som nærmer seg både Andre Wyeth og Giovanni Bellini på samme tid. Dette er fantastisk inspirerende!
– Problemet er at det er ingen som går inn i diskusjonen om verkenes kvaliteter fordi alt overskygges av diskursen rundt “de klassisk figurative” kontra “samtidskunstnere”, “kitsch”og “retrogarde” versus kunst, individ mot institusjon osv. Alt blir lest utifra disse ideologiske skillene. Jeg tror mange verk hadde stått seg bedre uten denne programbaserte plattformen som kurator Rådlund og Lundberg opererer med.
Selv vil han ikke bli tatt til inntekt for noe ideologisk syn, eller underbygge konflikten mellom den klassiske skole og samtidskunst slik det fremkommer i boken.
– Min kunst er mer som et privat anslag, i grenseoppgangen mellom tradisjon og samtid, nostalgi og subjektiv erfaring, avstand og nærhet. Jeg deler ikke den stridigheten mot kunstinstitusjonen som kommer til utrykk i «Figurationer».
En konstruert inndeling
– Hva tror du er poenget med denne harde konfrontasjonen?
– Jeg tror nok en del av disse klassiske malerne lever høyt med imaget om å være sørgelig utstøtt, men jeg er usikker på om den har noen forankring i virkeligheten. Det kan virke som den polariserte inndelingen kan være konstruert for en agenda. Jeg mener at kunstinstitusjoner tvert imot er blitt åpne mot “figurative” eller klassisk orienterte kunstnere. Vi ser at flere figurative kunstnere stiller ut i norske museer og Nerdrum selv har hatt utstilling på Astrup-Fearnley Museet. Jeg ønsker å se mer av denne dialogen.
Det han derimot ser på som det mest påfallende er at flere av de unge Nerdrum-elevene ikke bare overtar Nerdrums maleteknikk, men også hans kunstsyn og bitterhet til kunstinstitusjonen.
– Med andre ord tar de avstand fra en arena som de knapt kjenner eller har belegg for å kritisere. De har jo ikke beveget beina innenfor før de vender ryggen. For det er åpenbart, kunstinstitusjonen er ikke en homogen størrelse eller despoti. Selv må jeg si at jeg ofte har opplevd en større åpenhet og høyere takhøyde innenfor «kunstinstitusjonen» enn det jeg synes karakteriserer deler av kretsen rundt Nerdrum.
– Dette er jo en utstilling som åpner i Sverige. Du tror ikke at «Figurationer» kan ha konstruert en ekstra sterk konflikt for å appellere til det svenske marked? Rådlung og Lundgren beskriver den norske situasjonen på en måte som gjør at svenskene kan tenke, pokker slik er det jo også her. På den måten kritiserer de indirekte den svenske kunstscene?
– Det er godt mulig, jeg har faktisk ikke tenkt på det. I Sverige er det jo blitt en større debatt rundt temaet enn her hjemme, noe som kan tilsi at konflikten er ny for dem. I Norge er vi vant med Nerdrum og Vebjørn Sands utspill i media og dermed også kanskje sett seg litt trøtt på det hele. Det hele toppet seg på nitti-tallet hvor du hadde professor-striden på kunstakademiet og Vebjørn Sands utsagn om hvorvidt “man kan tegne en hånd?”
Et paradigmeskifte
– Når jeg tenker meg om tror jeg kanskje målet er å skape inntrykk av et paradigmeskifte. «Før var det samtidskunsten som hadde makten, men nå kommer vi». Dessverre er det ikke nok sammenfallende tyngde bak verkene for å kunne kalle det sivilisasjonskritikk.
– Når du snakket om et paradigmeskifte, tror du det er naturlig å se denne utstillingen i sammenheng med Kulturkampen som er satt igang av Asle Toje og Aslak Nore og FrP?
– Jeg tror ikke det, men det er jo et pussig sammentreff. Det virker nesten kalkulert.
Sampling og humor
Egentlig tror Malling at det som ligger bak mye av denne kunsten er en form for nostalgi.
– Det er veldig vanskelig å snakke om anakronismer idag. Vi lever jo i en tid hvor mange kunstnere låner fra fortiden. Alt er lov og da blir jo anakronismebegrepet problematisk. Derfor synes jeg nostalgibegrepet kanskje er det mest treffende.
Han mener dette skiller kunsten i Edsvik fra samtidskunsten. Samtidskunsten driver med sampling.
– Jeg benytter gjerne bilder, tegn eller symboler fra fortiden som jeg igjen setter sammen med nåtiden, nærmest som i en collage. Men jeg ønsker samtidig å appropriere dette til mitt eget, sause det sammen med min egen bakgrunn… også fokusere rundt personlige narrativer. Det oppstår noe fruktbart i grenselandet mellom skjemt og alvor, humor og andektighet. Slik kan man spille med humor, man kan leke. Dette er helt fraværende i Rådlunds og Lundbergs syn på kunst fordi den dyrker et historisk ideal, og vil for en enhver pris ikke ironisere. Men igjen har jeg stor respekt for et slikt valg, hvor den klassiske disiplinen er i fokus. Det er lett å kritisere og se feilene, men jeg kan ikke tenke meg et vanskeligere håndverk eller disiplin enn den klassiske.
Men du har sagt at norsk figurativt maleri har lenge vært for humørløst…
– Jeg sier som Led Zeppelins Robert Plant sa til publikum i Madison Square Garden i 1973; “Does Anybody remember laughter?!?”
Lite progressiv og sirkelargumentasjon
Verdikonservativ holdning kommer også i veien for den progressive delen av utstillingen.
– Denne delen av utstillingen kunne vært mer drøy. Hvor er spennende nye norske kunstnere som feks Ane Graff, Christian Messel eller Johannes Høie som idag problematiserer figurasjon, og som nettopp står i dialog med kunsthistorien? Ole Jørgen Næss er en annen kunstner og Nerdrum-elev som har gitt næring til dagens orientering mot nyromantikk i samtidskunsten.
Malling mener at disse kunstnerne nok står litt utenfor den verdikonservative agendaen som fremmes av i boken og utstilling.
– Du vet, det spesielle med denne utstillingen er at det ikke er en institusjon som står bak den. Det er Rådlund og Lundgren som arrangerer den. Slik kan de kanonisere og ha definisjonsmakt over et miljø de selv er del av.
– Samtidig blir de vel uangripelige. Ved å arrangere utstillingen selv beviser de at de står utenfor kunstinstitusjonen, et hvert angrep på utstillingen kan derfor besvares med: Hva var det vi sa?
– Nettopp. Det bekrefter deres selvbilde, noe også responsen fra kritikerne gjør. Først angriper de institusjonen og når institusjonen svarer kritisk tilbake får de bevist at institusjonen er kritisk til dem. Da blir det lite fruktbart.