Vesterålen: Utstillingen «Nitid» i Kunstnerhuset på Sortland er en interessant «tilbakestrømsutstilling» i regi av de nyutdannede kunstnerne Ragnhild Johansen og Birger Åseson Storaas.
For ti år siden ble prosjektet «tilbakestrøm» startet opp med støtte fra blant annet Norsk kulturråd og Nordland fylkeskommune. Det har som mål å skape grobunn for nyutdannede kunstnere og kulturarbeidere i det som er et av landets minst befolkede regioner. Eller, som det blir formulert av Kultursamarbeidet i Vesterålen som driver prosjektet; for å gjøre det forlokkende å komme hjem og bosette seg.
«Tilbakestrøm» inneholder en database på knappe hundre kulturarbeidere med tilknytning til regionen og blir brukt av både de kommunale instansene og av kunstnerne selv for å sette i gang kulturelle prosjekter der. Dette er en taktikk som ikke bare prøver å bote med den evige fraflyttingen, men som også er helt nødvendig hvis man mener at kultur gjør miljøet attraktivt. Prosjektet stiller med prosjekt- og reisestipend, arrangerer tidvis gruppeutstillinger på egen kappe og stiller også andre ressurser fritt for kunstnere som ønsker å komme hjem en stund med sine prosjekter. Det hele er en grei, enn dog liten inntekstkilde for nyutdannede kunstnere og dem som er midt i studiene.
Et av flere tilbakestrømsprosjekter i sommer er en utstilling på Kunstnerhuset på Sortland i Vesterålen med Ragnhild Johansen og Birger Åseson Storaas. Begge kunstnerne fullførte i vår mastergraden på Kunstakademiet i Bergen og Johansen tar, heldigvis for meg, med seg sin og kollegaens kunst til oppvekstkommunen i sommerferien. Utstillingen er kunstnernes eget initiativ, men støttet av «Tilbakestrøm».
Utstillingen på det lille kunstnerhuset har tittelen «Nitid». For Johansen, som har åtte malerier av de ni verkene på utstillingen, fungerer tittelen godt. Det har unektelig tatt lang tid å omhyggelig bearbeide alle platene med olje- og akrylmaling, men arbeidene krever også at man tar seg tid til å betrakte dem.
Alle hennes arbeider er malt på kryssfinérplater og titlene på verkene er beskrivende for det du ser og for det som er gjort. For eksempel «Erasing knot paintings», som er en serie på fire små malerier hvor Johansen kun har fjernet de sorte kvistene i hver finérplate med maling. Det gode håndverket i malingen og de subtile endringene gjør at det du ser skurrer på en måte med virkeligheten uten at du med en gang skjønner hvorfor. Bare med helt nærme øyesyn ser du at det er påmalt. Maleriene får meg til å tenke på retusjerte fotografier, men til forskjell er ikke arbeidene virtuelle.
Det første som møter meg i utstillingen er en readymade som lener seg mot veggen. Det er en treplate med tittelen «Leaning». Først blir jeg irritert fordi jeg opplever at arbeidet ikke er interessert i å kommunisere. Jeg tenker at dette er enda en uengasjerende lokal utstilling, men etter hvert oppdager jeg at årene i trevirket snor seg lekende rundt hverandre. I likhet med «Erasing knots»-serien er det en forsiktig surrealisme i maleriet. Det er et maleri, samtidig som det ikke er det, og det er både figurativt og abstrakt. Arbeidene til Johansen balanserer på forskjellige semiotiske og materielle egenskaper og skaper en opplevelse som er behagelig, flyktig og vellykket. Det får meg til å tenke på om Johansen skulle bli i ro i Vesterålen og hva det hadde gjort eller ikke gjort med et spennende begynnende kunstnerskap.
Nitid er forresten også et engelsk ord som brukes om et jevnt, men dempet lys. Det høres ut som en beskrivelse av midnattssolen. Kanskje medutstilleren blir sjarmert av den nordnorske naturen til å bli værende – mest trolig fikk tilbakestrømmeren selv nok i oppveksten.
Jeg lurer på hvor mange andre kommuner i periferien som satser i samme bane og dessuten har jeg mine tvil om det hjelper. For det er mange av de kunststudentene og kunstnerne som har blitt overtalt hjem med et utstillingsstipend, som uttaler at de kommer til å ha basis i byen de har tatt utdanningen sin i. Det er inkludert tilbakestrømmer Johansen, og hvem kan klandre dem?
Kanskje vurderer jeg å flytte hjem hvis en av de dominerende kulturavisene kommer med sin første kritikk fra regionen og hvis jeg kan få muligheten til å gå på en ny utstilling hver måned. For dét er Norge selvfølgelig for lite (og for langt og for kaldt har jeg lyst å legge til. (Vesterålen ligger på den lille spissen nord for polarsirkelen for de i sør som måtte lure.)).
Utstillingen står til 26. juli 2009.
Bilde: Ragnhild Johansen – Leaning 3-ply 2, akryl på tre, 2009 (Foto: Daniel Slåttnes)