Nasjonalstaten setter Veneziabiennalen i et spenningsfelt. Årets løsninger bærer preg av å være for lite, for sent.
Årets Veneziabiennale har jevnt over fått gode kritikker. Den tyske avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung mener denne gangen at biennalen er bedre enn kunstmessen Art Basel. Og nettsiden artnet.com kaller den en suksess, om enn en beskjeden en. Fellestrekket er at Veneziabiennalen 2009 fungerer mye bedre enn de forgående. Utstillingens vellykkethet klarer likevel ikke å skjule at Veneziabiennalen har et strukturelt problem. Dette kan sammenfattes til spørsmålet: Hvordan håndtere nasjonalstaten?
I år har kurator Daniel Birnbaum lagt opp til en refleksjon over det å skape verdener med tittelen Fare Mondi, Making Worlds. Dette har i mange omtaler blitt tolket som en kommentar om kunstens evne til å skape nye tankerom og nye verdensanskuelser. Men det lar seg også tolkes rent konkret som det å forandre den reelle verden, noe vi alle har ansvar for i en global tidsalder som vi nå lever i.
Med dette i bakhodet er det interessant å tenke over de nasjonale paviljongene i Giardini. Den tyske paviljongen viser for første gang en utlending, den britiske Liam Gillick. For ikke å nevne at man i “The Collectors”, samarbeidet mellom den nordiske og den danske paviljongen, finner et sammensurium av nasjonaliteter fra canadisk og italiensk til tysk og finsk. Her vises Terence Koh, Maurizio Cattalan side om side med Wolfgang Tilmans og Jani Leinonen.
Men utover disse to paviljongene er det dessverre lite som tyder på at det skjer noen videre refleksjon over nasjonalstaten som fenomen, noe også Kari Brantzeg poengterer i artikkelen «Sommer er kunstbiennaler». Er ikke dette et paradoks når samtidskunsten sies å være internasjonal? I denne forbindelse er det interessant at biennalen smykker seg med tittelen “den internasjonale kunstutstillingen”.
Spørsmålet som melder seg er: Hva mener Veneziabiennalen med “den internasjonale kunstutstillingen”? Er det som en fortsettelse av de internasjonale utstillinger som fant sted i Europa på 1800-tallet? Her kan nevnes den internasjonale kunstutstillingen i Wien hvert år fra 1869, verdensutstillingen i Paris 1876 og i Philadelphia i 1876. Disse utstillinger var naturlige referansepunkter da Veneziabiennalen ble startet i 1893, og som ved Biennalen var kunsten strengt fordelt etter nasjonalitet. Eller ser Veneziabiennalen seg som en internasjonal utstilling som trekker frem verdens ledende kunstnere og viser dem slik det passer seg best?
Det er interessant at New York Times har kalt kunstmessen Art Basel for kunstverdens olympiade. Det kan være naturlig å tenke seg at de mener sistnevnte lykkes best i å vise verdens ledende kunstnere slik det passer dem best. I 2007 samstemte også FAZ i at Art Basel var det beste kunstshowet, og faktisk har Art Basel klart å løse det nasjonale problemet. På Art Basel i år viste Galleri Standard (Oslo) ingen norske kunstnere og Anne-Karin Furunes ble representert av det finske galleriet Anhava. De fleste i kunstverden finner dette helt uproblematisk.
Det står i kontrast til tordenværet i Tyskland over Liam Gillicks tilstedeværelse i deres paviljong i Giardini. Disse reaksjonene synliggjør paviljongenes funksjon som nasjonale visningsrom. Det er nemlig slik at selv om kunstnere idag stort sett er internasjonale med tilsholdssted i byer som New York, London og Berlin og har liten tilknytning til sitt fødeland, ønsker de forskjellige landene å vise frem det de opplever som “sine” beste kunstnere. Resultatet rent kunstnerisk sett er ofte magert fordi de kunstnerne som velges ut har en tung forankring i lokal problematikk. Dette ser vi helt tydelig i den australske paviljongen, den japanske paviljongen og den spanske.
Litt frekt kan man si at der Olympiaden finner sted i Basel er Veneziabiennalen, som en slags motsats, kunstverdens Eurovision Song Contest! Ikke så mye på grunn av en overdreven glam og camp glede over et eksentrisk show, som på grunn av den fokuseringen på det nasjonale som finner sted i Giardini
En konklusjon er at årets biennale har raletivt sett vært vellykket. Den har midlertid ikke funnet et svar på hvordan biennalen skal håndtere nasjonalstaten. På sikt kan det bli biennalens store problem.