Olav Ringdal og Sten Are Sandbeck bedriver en humoristisk revurdering av maleriet, noe som kan oppleves forfriskende når man er vant til sosialkritiske installasjoner og prosjektarbeid.
Jeg har i det siste diskutert med medstudenter på Kunstakademiet i Trondheim at jeg ønsker meg mer humoristisk og overraskende kunst på utstillinger. Billedkunst er på mange måter en alvorlig disiplin, men jeg tror det er viktig å tørre å se humoren i det man holder på med.
Her har utstillingen til Olav Ringdal som nettopp ble vist på Trøndelag Senter for Samtidskunst vært eksemplarisk. Han jobber med materialet og kunstverket som tema og han tør å se komisk på det. Utstillingen ble for meg et behagelig avbrekk fra sosialkritiske installasjoner og prosjektarbeid. Ofte behandler samtidskunsten tema som er godt kjent for et liberalt og venstreorientert kunstpublikum og blir derfor også lite utfordrende.
I utstillingen Storslått elendighet viste Ringdal malerier og en serie tegninger som på en lekende måte gikk i retning av det skulpturelle. For eksempel var arbeidene, Unndragelse, Flak og Dragspel – Flak med knute vel så mye skulptur som maleri. Her er Unndragelse et godt eksempel på en humoristisk omgang med maleriske problemstillinger. Maleriet som henger på veggen er bøyd over seg selv, nesten som et brettet ark. Det er som om maleriet prøver å skjule seg fordi det skammer seg over motivet sitt. Dette blir en humoristisk kommentar på at kunstneren syntes det er problematisk å male i dagens postmediale situasjon. Det kan virke som at Ringdal prøver å reaktualisere maleriet, en form som han ikke vil slutte å dvele ved.
Problematikken i Unndragelse kan minne om tematikken i Sten Are Sandbecks Hvitt flagg, som ble vist på Babel under utstillingen Newspeak: Emosjon tidligere i vår. Sandbecks arbeid besto av demonterte blindrammer og lerret som var satt sammen til en flaggstang hvor det umalte lerretet fungerte som et hvitt flagg. Her kan det virke som om Sandbeck prøver å si noe om at maleriet har kapitulert.
Verket blir dermed en komisk refleksjon over maleren som en slags soldat som til sist må gi tapt for de nye medienes dominans i samtidskunsten. En annen måte å se kommentaren på er at når man ser på den rådende kritiske kunsten, kan man si at hvis alle er avantgarde så er også ingen det. Dette kan også henge sammen med at jeg opplever kunstscenen som litt lite overraskende.
Felles for Ringdals og Sandbecks «malerier» er at de på en måte insisterer på maleriet som et vesentlig medium samtidig som at de problematiserer dets rolle i samtidskunsten. Med humor som en gjennomgående strategi reflekterer de over hva som skjer når maleriet går utover sine rammer, både rent konkret og i overført betydning. Humoren kan være et godt middel for å distansere seg fra det teoretiske grunnlaget og dermed klare å eksperimentere mer.