Ettertenksomt, mørkt og utrendy

Tom S. Kosmo er aktuell med utstilling på Entree i Bergen. I den anledning slipper vi et intervju fra papirutgaven. 

Med maleri, grafikk og tegning, stundom ispedd en og annen skulptur, smir Tom S. Kosmo selvstendige deler som til sammen danner et komplekst og besnærende univers. Dyr inntar ofte rollene som protagonister i Kosmos kunst, og gjennom deres tilstedeværelse problematiseres forholdet mellom dyr og menneske, kultur og natur. Hvilke narrativer som råder, hvem som kontrollerer hvem, og hva som skjer når hierarkiene endevendes er imidlertid mer ullent.

Vi går rett på sak: I dine arbeider er dyrene alt annet enn fraværende: Sittende bak spakene inni glasshjelmer som erstatning for menneskehjerner, som tatoveringer på en menneskekropp, eller gjenskapt som skulptur. Hva er det med dyrene som gjør at du vier dem så stor oppmerksomhet? 

– Dyrene har både estetiske og symbolske – og i mindre grad politiske – funksjoner i verkene mine. Jeg er verken vegetarianer eller aktiv naturverner.

– Da jeg begynte å bruke dyremotivene regelmessig, under kunstutdannelsen, lå interessen først og fremst i at jeg benyttet gamle raderte illustrasjoner som referansemateriale i arbeidet med grafikk. Jeg var opptatt av de grafiske medienes historie, som ikke er kunstens historie, men reproduksjonens og illustrasjonens historie. Graveringen (kobberstikket) revolusjonerte kunnskapsformidling fra middelalderen og fremover, også med tanke på kategorisering av dyr og vekster. Jeg var, og er, med andre ord mer opptatt av dyret i bildets historie enn av dyreriket per se.

– På den formale siden er dyr utrolig visuelt interessante. Mennesker som motiv er mer som variasjoner over en konstant anatomisk form, mens dyr kan være nærmest hva som helst i alle størrelser. De har også en helt annen frihet som karakterer siden de er fritatt fra portrettsjangeren et bilde av en person alltid vil bli en del av. Derfor er de også nyttige i et narrativ. Bare se på populærkulturen, hvordan dyr har vært brukt i tegneserier og film, eventyr og folklore. Jeg er opptatt av at kunsten ikke skal rygge seg inn i et hjørne ved å forsøke å unngå alt som smaker av folkelig kultur, men heller benytte dette materialet til å reflektere over bildets funksjon og utvikling.

Dyr i populærkulturen sier du. Bruken av dyr som karakterer bidrar kan hende til å gjøre temaer lettere å ta tak i, og å forsterke budskap. For eksempel i Art Spiegelmans Maus (1980–1991) der historien om Holocaust fortelles med mus, katter og hunder som hhv. jøder, nazister og amerikanere, eller i Orwells Animal Farm der menneskenes ufyselige sider blir tydeligere når de portretteres av en egenrådig gris. Dyr er en effektiv metafor?

– Jeg tenker at dyrene i populærkulturen springer ut fra dyrekarakterene i eventyr og folklore, som igjen springer ut av naturreligionenes animisme. Så dette er på et vis gravert inn i hele vår kulturelle utvikling og kollektive bevissthet, og den typen utvikling er felles for alle kulturer på planeten.

– Dyr som motiver kan være metaforiske, men er også veldig plastiske karakterer i populærkulturen fordi de kan løsrives fra det faktiske dyret, både anatomisk og symbolsk. Ofte ser man jo i praksis bare en menneskeskikkelse med dyrehode, hvis funksjon er å avgjøre karakterens personlighet og plass i historien.

Tilbake til dine arbeider: Hvor kommer dyrene der fra? De ikke er reelle?

– Det stemmer, og det er et aspekt ved produksjonen min som sjelden kommenteres. Alle mine gjengivelser av dyr og natur kommer fra noe som allerede var en gjengivelse fra før: graveringer, modeller, nips gurer, utstoppinger og fotografier. Jeg jobber ikke direkte fra naturen, men fra kulturens fremstillinger av den. Dette berører et grunnleggende tema i kunstnerskapet mitt, forholdet mellom kultur og natur.

Gjennom dyreframstillinger kan vi bedre forstå forholdet kultur/natur?

– Jeg benytter både dyremotiver og natur- skildringer for å undersøke hvordan vi i vår tid hovedsakelig forholder oss til natur gjennom disse kulturelle konstruksjonene, i stedet for reell praktisk bruk – for eksempel jakt. Genuin vill natur er jo i nesten visket ut fra Europa, selv om vi i Norge fortsatt kan klamre oss til en illusjon om «nærhet til naturen» (på tross av at nordmenn bruker mer tid i huset og på skjerm enn resten av verden).

– Altså er naturen, og dyrene, på mange måter bare ett narrativ blant mange i vår kultur. De færreste i min generasjon kan dyrke noe som helst eller se forskjell på soppslag, vår fremste relasjon til naturen er rekreasjon og selvrealisering. Den fremmedgjøringen er en interessant ramme for et kunstverk i miljøkrisenes tidsalder.

Forholdet menneske/dyr/natur går igjen, og spørsmål rundt hvem som kontrollerer hvem synes relevante. Vi mennesker lever nok i en illusjon av at vi styrer bøtteballetten, men i realiteten er det kanskje ikke slik? Hva tenker du?

– Miljøvern-aspektet ved arbeidet mitt er noe jeg bare motvillig vedkjenner meg, selv om jeg har kommet opp med begrepet «øko-surrealisme» for å beskrive det jeg gjør med ett ord. Vi lever tross alt i en tid der det finnes mange ganger flere mennesker enn det finnes ville pattedyr, og mange ganger flere domestiserte pattedyr enn mennesker igjen, så det er klart at det utgjør et bakteppe.

– Dessverre tror jeg mennesket så avgjort har full kontroll på toppen av næringskjeden. Der er det som kjent ganske ensomt, og antagelig er den fremmedgjøringen også et underliggende tema i arbeidene mine.

– På den andre siden stiller jeg hovedsakelig spørsmål ved bildet og dets forhold til samfunnet, ikke ved samfunnet i og for seg. For meg henter kunst først og fremst sin styrke i det dypt personlige, ikke i dens posisjon i eller påvirkning på offentligheten. Jeg forstår jo at den autonomien er umulig, alt er kontekst, men jeg streber etter det i alle fall.

– Bildene mine er parallelle univers der hierarkier stadig endevendes for å undersøke hva som faller ut. Der menneskene ikke er hevet over naturen, samtiden ikke er over fortiden, kunsten ikke er over populærkulturen, og det rasjonelle ikke er over drømmetilstanden. Jeg tror dyrene i mitt bildeunivers først og fremst har den samme rollen som de hadde for surrealistene, som symboler for det instinktive, seksualiteten og det underbevisste. Og som vi vet, er alt dette krefter vi ikke har helt kontroll over.

Men som er uhorvelig tiltrekkende! Det er et besnærende univers motivene dine danner, mye takket være dyrenes tvetydige tilstedeværelse. Arbeidene avgir en forlokkende, men urovekkende stemning, og jeg opplever at det ligger en historie der jeg ikke får tak i. Inngår aktørene i en større sammenheng? Hva ligger bak? 

– Den større sammenhengen er min psyke, som manifesterer seg i forskjellige former. Jeg utvikler en slags personlig mytologi etter hvert som nye verk og prosjekter blir til, og i kontrast til en kollektiv mytologi er den verken hierarkisk eller særlig sammenhengende. Den er akkurat så anekdotisk, begjærlig, nevrotisk og rar som en personlighet gjerne er. Man kan gjerne se på aktørene som mine personlige arketyper, selv om de også har rent estetiske eller narrative funksjoner.

– Jeg unngår å røpe for mye i kunsten, på samme måte som i livet. For meg føles en fullkommen åpenhet og avklaring triviell – det skjulte og ulne er kunstens domene. Jeg benytter alltid tvetydige narrativer som utnytter bildets statiske karakter. Bildet som sådan kan på sett og vis ikke inneholde et handlingsforløp, men tilskueren vil ubevisst selv skape dette forløpet, forut for og etter det frosne øyeblikket.

Danne sin egen historie, så å si?

– Menneskesinnet trenger desperat historier som beskyttelse mot verdens kaos. Jeg forsyner bare tilskueren med akkurat nok informasjon til å skape historiene og ane sammenhengene. Denne tilnærmingen underbygges av billedspråket mitt, som etterstreber akademiske tegneferdigheter og en klassisk estetikk.

– Min strategi er å presentere noe tvetydig og ambivalent på en utvetydig og harmonisk måte. Som i drømmen, der alt fremstår forunderlig troverdig, men samtidig styrt av ubevisste impulser og med fare for å utvikle seg til et mareritt.

Og det er vel nettopp her kunsten briljerer: Mulighetene den skaper for virkelighetsflukt, der det tvetydige gir rom for noe ukjent og lokkende. Men – apropos akademiske tegneferdigheter og klassisk estetikk: Hvorfor mezzotint og graveringer? Enormt kre- vende grafiske teknikker, både med tanke på tid og kunnskap, som ikke så mange velger seg? Misforstå meg rett, resultatene er knallfine, men det er ikke akkurat minste motstands vei?

– Jeg ville vel ikke vært kunstner om jeg valgte minste motstands vei? Det ligger et opprør i disse valgene. Jeg oppfatter kunsten i dag som desperat i sin jakt på det nye og sjokkerende, så jeg har tatt i bruk et anakronistisk og innadvendt billedspråk. De historiske referansene i mediene jeg velger, mezzotint, oljemaleri eller kulltegning, er viktige. Mediet er i seg selv symbolsk, og det samme gjelder praksisen. I en tid der bilder møter en hvor enn man snur seg , hva gjør man som kunstner da? Enten blir man performance-kunstner eller så velger man det mediet som er fjernest fra den daglige billedstrømmen. Mezzotint-mediet er alt det samtidens billedkultur ikke er: langsomt, ettertenksomt, utdatert, utrendy og mørkt.

Den siste tiden har du imidlertid gått mer over til maleriet? Som medium er kan hende maleriet mindre opprørsk enn det grafiske. Hva ligger i vendingen mot det maleriske?

– Nå jobber jeg parallelt med maleri, grafikk og tegning. Men der grafikk fikk mer plass tidligere, bruker jeg nå mer tid på maleriet.

– Egentlig ser jeg meg selv som tegner, hele praksisen har utgangspunkt i det, men manifesterer seg oftest i grafikk eller maleri. Maleriet begynte jeg med før grafikken, så det er egentlig ikke snakk om noen ny retning, det er mer snakk om ulike faser. Felles for mediene jeg er interessert i, er at de har ganske tunge historiske referanser heftet ved seg. Det er noe jeg kan bruke, fordi jeg bearbeider de forventningene som ligger i mediets konvensjoner. Og en av de forventningene er jo at en kunstner skal spesialisere seg på ett medium, noe som verken er så vanlig i samtidskunsten eller naturlig for meg.

Til slutt: Et par andre saker i dette nummeret tar for seg dyr i historiske malerier, og samlet sett presenterer dette nummeret et knippe fine folk hvis kunstnerskap har dyr som en bestanddel. Likevel synes ikke dyret å akkurat være allestedsnærværende i samtidskunsten. Hvor har det blitt av, tro?

– Jeg vil vel si at dyrene i kunsten har forsvunnet i takt med utryddelsen av artene fra økosystemet, som virkelig tok fart på 70-80 tallet. På den tiden falt kunstfeltets ambisjoner mer og mer sammen med kapitalismens ambisjoner, noe som fortsatt pågår. Kunsten benytter det samme narrativet om evig ekspansjon som samfunnet for øvrig, alltid ute etter de nyeste trendene og tabloide overskrifter. I dag ser man en motreaksjon mot dette, en tilbakevending mot naturmotiver i tråd med den våknende miljøbevisstheten, samtidig med en ny interesse for førmoderne kunstnerskap og estetikk.

Intervjuet har tidligere vært publisert i Kunstforum papir 4/2016.