Arkitekten som elsker gjentagelser

Klaus Schuwerk vil bygge et Nasjonalmuseum i Oslo som kan stå til Dovre faller. «For meg handler arkitektur alltid om det samme. Det finnes ikke noe fremskritt innen arkitekturen bare forskjellige løsninger på lignende problemer», sier han.

Korintiske søyler. Vegger dekorert i romersk stil, slik kunsthistorikere og arkeologer oppdaget i Pompeii. I andre etasje til Universitetet i Oslos trappehall kan betrakteren se igjennom fire monumentale ioniske søyler utover universitetsplassen. Det var her den anerkjente tyske arkitekten Karl Friedrich Schinkel (1781 – 1841) satte sin signatur på Oslo.

Han varierte over et tema. Løsningene på Universitetet minner om et Schinkel mesterverk: Altes Museum i Berlin. Selv om de to trappehallene er forskjellige, fremstår de som relativt like. Trappen til universitetet er da også skapt som en inngang til et museum og begge var inspirert av gresk romerske antikk. Schinkel hadde allerede i 1803 reist på sin første dannelsesreise til Italia, i april 1804 besteg han Vesuv og kunne se utover Pompeii. Og 20 år senere var han tilbake i Napoli på jakt etter antikke kunstverk til Altes Museum.

En del år senere stod en ung arkitekt i trappeoppgangen til Altes Museum og beundret romvirkningen til et av sine forbilder. Siden skuet han oppover søylene i trappeoppgangen i Universitetet i Oslo.  Og relativt nylig stod samme arkitekt, som i mellomtiden hadde gått hen og blitt både vellykket og middelaldrende, på taket til borgen Castell del Ovo og så på utsikten til Vesuv og over Napoli. Han het Klaus Schuwerk.

– Schinkel var opptatt av å skape gode møterom. Derfor var han også opptatt av å kunne ta i bruk taket.

Det gjøres også på det nye Nasjonalmuseet der en takterrasse vil gi panoramautsikt over byen.

Museet er en scene
Schinkels, og Schuwerks, fascinasjon for takterrasser er et eksempel på inspirasjon fra Sør-Europa, for eksempel Italia, hvor klimaet har gjort taket til et egnet oppholdssted forteller han. En arkitekt som tegnet hus høst, vinter og vår i 1800-tallets Christiania derimot hadde neppe tenkt at taket var et optimalt sted for byens borgere å drikke øl. Tvert imot ville hans hovedanliggende være å holde været ute. Schuwerk mener dette er et eksempel på hvordan arkitektur, som en takterrasse, blir mer spektakulær når den flytter på seg.

– Trappene i Universitetet i Oslo og Altes Museum er et annet eksempel på hvordan hverdagsarkitektur blir verdifull når den beveger seg over landegrensene. I Napoli er en stor trapp utendørs noe nyttig. I Altes Museum, og kanskje enda mer i Universitetet i Oslo, er den store trappen derimot blitt en monumental møteplass.

Og det er akkurat da arkitekten har utført noe viktig. Han har skapt et nytt rom.

– Trappehallene vi snakker om er gode å bevege seg i. Det inspirerer meg. Hvordan skape rom som lager en scene der vi mennesker kan forholder oss til hverandre?

En mulighet er altså trapper. I det nye Nasjonalmuseet var ikke dette bare enkelt.

– Trapper har enkelte utfordringer knyttet til universell utforming (Vanskelig for rullestoler. red anm.). I tillegg måtte vi være kompakte og effektive, da det ikke var så mye plass. Allikevel er det en seks meter bred trappeoppgang fra første etasje til andre etasje. Det er også stor trappeoppgang mellom andre etasje og kunst Alabasthallen.

Et annet eksempel på et møterom finnes utenfor museet. Der kommer en piazetta – som Schuwerk håper skal minne om piazzane med yrende liv som finnes for eksempel i Napoli.  Han tar litt sats.

– For meg er byen den ekte arkitekturen. Hvis du ser på Venezia – det er en arkitektonisk kropp. Det er kirker, palasser og vann. Den består av tomrom og noe solid som utfyller hverandre. Et museum er en stor del av arkitekturen i en by, og det bør skape en sammenheng.

Det er målet med det nye bygget.

– I dag, hvis du går fra Nationaltheatret til Aker Brygge krysser du Rådhusplassen som egentlig er som å gå over en eng. Du trenger 100.000 mann til å fylle den plassen. I fremtiden vil det være en sammenheng – du vil kunne gå langs museet.

Og i det du kommer inn i piazettaen og museet skal du tre inn i det menneskelige rom.

– Jeg håper hele museet blir en scene…

Han henleder oppmerksomheten til en gammel satiretegning. Den handler om museet før og etter oppfinnelsen av museet.

– I det første bildet ser vi to personer vandre rundt i en flott bygning. De ser på hverandre, prater, men begge peker på kunsten. I det andre bildet står begge og ser på kunstverket, men de har sluttet å snakke sammen.

– Jeg håper det nye Nasjonalmuseet blir mer som den første tegningen. Et sted du møter venner, snakker om forskjellige ting, men også om kunst. Å skape møterom er viktig.

 Loving repeating: 
Schuwerk er interessert i den tysk-amerikanske arkitekten Mies van der Rohe (1886 – 1969), en moderne arkitekt i motsetning til Schinkel.

Van der Rohe er interessert i arkitektur – altså å bringe sammen materialer, slik at han trekker frem den unike kvaliteten i materialet og rommet.

– Sagt forenklet tenker jeg at arkitektur er kombinasjonen av rom og konstruksjon med materialer. Det slående med van der Rohe er at han er opptatt av detaljene og materialene.

I Oslo mener han vi finner den samme opptattheten for detaljer blant annet i Rådhuset og Universitetet i Oslo.

– Dette er klassiske verdier. For meg handler arkitektur alltid om det samme. Det finnes ikke noe fremskritt innen arkitekturen bare forskjellige løsninger på lignende problemer.

Schuwerk trekker frem van der Rohes Barcelona paviljong.

– Van der Rohes verk er fra 1929, det er et ultramoderne samtidsbygg. Jeg tror at da van der Rohe lagde Barcelona hadde han Schinkels tegninger over det romerske bad i Potsdam på bordet. Han forandret det totalt, men grunnplanen er lik, han har borggård, som avgrenses vann som lyset speiler seg i.

Han trekker frem et annet eksempel: Neue Nationalgalerie i Berlin.

– Det er et vanskelig museum å lage utstillinger i på grunn av alt glasset, men det er en fantastisk bygning. Hvis du ser på bygget ser du at det er en variasjon over et tempel. Det har en base – en søylefront, med mange søyler, og en gavl.

Og så kommer hans drepende kommentar.

– Det er interessant at han brukte samme design for administrasjonsbygningen til Bacardi på Cuba.  Han var interessert i å variere over temaet.

 – Forsøker du på det samme i Nasjonalmuseet. Å variere over det samme temaet?

– Det er en variasjon. I Oslo kan du se steingrunnen som en base, eller en sokkel, og så får du kunst Alabasthallen på toppen som «tempelet».

Han tar en pause.

– Du vet, selv om jeg beundrer Schinkel og van der Rohe aldri så mye mener jeg ikke at byggene deres er perfekte. Det beste du kan få til som arkitekt er å få et glimt av en evig skjønnhet. Hvis du får det til, da endrer det alt, og bygget er ferdig tegnet. Du vet at det ikke er perfekt, men du forsøker igjen og igjen for å få det til.

 Det henleder oppmerksomheten til kunstnere, som Peder Balke som vendte tilbake til Nordkapp gang på gang, kanskje ikke fordi han elsket motivet, men på grunn av fascinasjonen for repetisjonen?

– Nettopp. Alle gode arkitekter ser på andres arkitekter, men hvis du tenker på hva arkitektur er så blir det mer og mer enkelt, men også komplekst. Et enkelt tempel for eksempel, det er en base, et par søyler og en gavl. Og så prøver vi å variere over temaet gang på gang.

Enig å tro til Dovre faller…
Sommeren 1820 dro Johan Christian Dahl som gjest av prins Christian Frederiks til lystslottet Quisisana. Møtet med landskapet rundt Napoli inspirerte ham til å gjøre et utall skisser fra Castellammare, Capri, Ischia og Napoli. Som landskapsmaler må Dahl imidlertid sies å ha hatt enestående flaks under sitt Napoli opphold. I desember 1820 fikk Vesuv et utbrudd og Dahl fikk et relativt unikt motiv som han brukte i en rekke større malerier blant annet til KODE Kunstmuseene i Bergen og Statens Museum for Kunst i København (1821).

Forskjellen mellom Vesuv og den norske fjellheimen er påfallende. Det ligger da også i Eidsvolls eden: «Enig å tro til Dovre faller». En ed alla «Evig å tro til Vesuv raser» ville ikke vært like tillitvekkende. Dahl, og norske kunstnere som Johannes Flintoe, Hans Gude og Harald Solberg, ville senere skildre det norske fjellet som noe solid og evig.

– Da jeg kom til Norge oppdaget jeg med en gang at stein er tilstedeværende. Det er utvilsomt meget vakker stein og for meg var det fantastisk å se stein så nær sjøen.

Derfor ville Schuwerk også gjerne at basen på hans «tempel» skulle bygges i norsk stein.

– Det var lett å få finne vakker norsk stein, men det var ikke så lett å få kjøpt den. I gamle dager var det mye norsk stein, men en del av denne tradisjonen var gått tapt.

22.000 kvadratmeter bekles av skiferstein fra Oppdal.  Hele 50 mann vil arbeide i et år med å mure opp steinen. Schuwerk forteller at steinen som vil omringe basen skaper en relasjon til grunnen museet skal stå på. Selv om han innledningsvis trakk frem hvordan arkitekturen endrer karakter når det flyttet på seg, betyr det ikke at arkitekturen ikke skal knyttes til stedet.

– Når jeg skal bygge et museum i Oslo så er lys viktigere enn i Italia. Jeg ville aldri lagd en kunst Alabasthall som skal lyse på Sicilia.

Lokal stein, lokal beliggenhet og lokalt klima gir byggene særpreg.

– Et tempel er en ideell form, men den formes av hvor den er plassert. Hvis du plasserer et tempel på en fjelltopp vil arkitekturen formes av det – mens på Sicilia vil den formes av landskapet. Neues Museum i Berlin, har derimot en annen karakter.

– Universitetet på Karl Johan er også et tempel. Arkitekturen er kommet til Norge gjennom en lang prosess der stil og form ble fraktet gjennom Europa, ikke gjennom imperium, men mellom forskjellige kongedømmer og nasjoner. Arkitekturen og historien til byggene, er det som binder Europa sammen.

Han vender tilbake til byen, nemlig grunnen til at vi bygger byer.

– Den praktiske grunnen til å bygge en by er at vi skal ha felles forsvar, dele arbeidsoppgaver og kunne bedrive handel. Det jeg derimot mener er den virkelige grunnen til at vi bygger byer er for å prøve å bli udødelige. Og det er grunnen til at vi bygger monumenter – det er de som drar oss gjennom historien.

Han tar en pause.

– I Oslo er det mange som er stolte fordi de har gått på Oslo katedralskole. Institusjonen gir dem en tilknytning til de som har levd og de som skal leve. Men egentlig er det byen som gir denne tilknytningen, selv om mange mennesker mangler den.

Ideen om tilknytningen til historien gjennom byen kommer fra de gamle grekerne.

– De kjente ingen monoteistisk gud, eller konseptet evighet, men de viste at de skulle dø, det var det typisk menneskelige. Derfor laget de monumenter som gjorde at borgerne kan stå i forbindelse med mennesker før og etter dem, og det er det vi kaller kultur, og det er typisk menneskelig. Det finnes ingen hund som er bevisst på en hund som døde hundre år før den ble født – men det er vi.

Derfor ønsker Schuwerk å bygge et museum som kan stå til Dovre faller.

– Jeg vil si at jeg ønsker at museet skal stå så lenge byen ønsker å beholde det. For meg er det innlysende at kulturen og samfunnet bør strebe etter å vare lenge.

Fakta

Prosjektet Nytt Nasjonalmuseum består av Statsbygg som byggherre, Kleihues + Schuwerk er arkitekter og Rambøll rådgivende ingeniører, der Statsbygg har prosjektledelsen.

Statsbygg har finansiert arbeidet med denne artikkelen.