Er direktøren for École nationale supérieure des Beaux-Arts siden 2011 blitt en brikke i en politisk farse?
Nicolas Bourriaud, 2012. Foto: Frode Fjerdingstad
Nylig kunne artnet avsløre at den franske kurator og kritiker Nicolas Bourriaud som siden 2011 har vært direktør for École nationale supérieure des Beaux-Arts i Paris, verdens eldste kunstakademi, har fått sparket. Det var Frédéric Mitterrand, den daværende franske kulturministeren som ansatte Bourriaud i november 2011. Bourriaud, som er særlig kjent for å ha introduser begrepet relasjonell estetikk på 1990-tallet og for å ha startet visningsstedet Palais de Tokyo sammen med Jerome Sans i 1999, er ifølge artnet offer for en absurd politisk farse.
Det er den franske kulturministeren Fleur Pellerin som har sparket Bourriaud etter en 45 minutter lang samtale om ferden videre for det franske kunstakademiet kjent som Ensba. Kulturministeren forklarte ifølge nettstedet at hun hadde “et annet utdanningsprosjekt i tankene”, men da Bourriaud ba om ytterligere informasjon om dette prosjektet fikk han ingen tilfredsstillende svar. Artnet skriver videre at det var det franske satiremagasinet Le canard Enchaîné og sladrebladet Closer som først fortalte om hendelsen. Disse mener det hele er orkestrert av Julie Gayet, en fransk skuespiller som også er den franske presidenten François Hollandes elskerinne. Disse bladene hevder videre at Bourriaud, som fremdeles har noen år igjen på kontrakten, skal erstattes av Eric de Chassey, som snart avslutter sin jobb som direktør for Villa Médicis. Chassey er nemlig mannen til skuespilleren Anne Consigny som er en nær venn av Hollandes elsker, Julie Gayet.
Bourriaud er en omstridt figur på den internasjonale kunstscenen, hyllet av mange, sterkt kritisert av andre. Relasjonell estetikk og begrepet om det altermoderne som en kritikk av post-modernismen har hatt stor innflytelse på min egen kunstfaglige tenkning, noe som var motivasjonen for å intervjue ham for Kunstforum høsten 2012. I mine øyne svarer Bourriauds teorier godt på problemstillinger knyttet til en global hypervirkelighet der det sosiale er blitt en vare og kulturelle verdier oppløses av relativisme.
Kunstforum 4/ 2012. Forsidefoto: Frode Fjerdingstad
Som kurator har han hatt varierende hell, ofte kritisert for å lage svake utstillinger med de samme kunstnerne om igjen og om igjen, og kun å prøve å bevise påstander fremsatt i bøkene. Selv om deler av kritikken er berettiget har Bourriaud i mine øyne truffet spikeren på hodet flere ganger. Med begrepet relasjonell estetikk pekte han på kunstnere som undersøkte sosiale relasjoner og strukturer som i etttertid kan ses som en form for “manuelle” sosiale medier – måter å samhandle på som fant sted i kunstrommet lenge før facebook eksisterte, men som pekte fremover mot de nye globale møteplassene som idag finnes i utallige nettsamfunn og ulike delings-apper på telefonen. Samtidig manifesterte den relasjonelle estetikken at den kritiske avant-garden var flyttet inn i samfunnet, som en del av kapitalismens strukturer og logikk – det er ikke lenger mulig å stå utenfor den globale kapitalismen, kun å virke i den – en erkjennelse som den franske teoretikeren Jean Baudrillard beskrev særdeles godt i boken Simulacres et Simulation (1981) som utforsker forholdet mellom virkelighet, symboler og samfunnet. Her avviser Baudrillard at det finnes en virkelighet bakenfor representasjonen av den – eller simulakraet som han kaller det. Dermed kan heller ingen motstand komme utenfra – det finnes ingen virkelighet som skjules, det som skjuler seg i simulakraet er at det ikke finnes en virkelighet.
Men det er ingen kunstens død eller pessimisme å spore i Bourriauds tenkning, snarere vil han utfordre det han mener er en nostalgi som preger postmodernismen – og en tendens til å gjeninnføre stabilitet gjennom etnisitet-begrepet som multikulturalismen han brakt med seg – som han kalte en skandale for tenkningen da jeg snakket med ham. Det var også bakgrunnen for begrepet altermoderne som Bourriaud lanserte i forbindelse med den fjerde Tate-biennalen som han kuraterte i 2009. Begrepet utbroderes i boken Radicant (2009) og beskrives som en revurdering av det moderne, noe vi har sett flere eksempler på de siste årene.
Da jeg intervjuet Bourriaud i 2012 snakket han mye om syntesen mellom pedagogikk, kuratering og kritisk skriving. Den gangen, etter åtte måneder i jobben som han nå har fått sparken fra hadde han allerede begynt å sette preg på institusjonen;
– Jeg har allerede satt i gang flere endringer og et av prosjektene jeg har igangsatt er at vi inviterer en kunstner til å arbeide her og gjøre det vedkommende vil i et år. Jeg introduserer mer fleksibilitet i læreplanen, forklarte han og fortsatte:
– Et av våre mål er å reformulere hva en kunstskole er. Det er hentet fra DNA-et til Ensba, fordi fra tidlig på 1600-tallet til slutten av 1800-tallet ble det pedagogiske basert på iakttagelsen av kunstverkene. Men jeg vrir det på annen måte – det er ikke imitasjon, det er hvordan man kan benytte seg best mulig av frekventerende kunstnere og kunstverk til å finne noe nytt. Det er det som er utfordringen, fortsatte han og oppsummerte slik:
– For i si det enklest mulig, vil jeg si at jeg prøver å reversere forholdet mellom studenter og kunst. Jeg vil bygge en kunstskole som svarer til tiden vår: et kunstsenter som drives av pedagogikk.
Bourriaud har ikke vært ukontroversiell som direktør heller. I fjor sendte 14 professorer sammen med studenter et brev til daværende kulturminister Aurélie Filippetti med en klage på Bourriaud som ønsket å avskjedige tre prominente medlemmer av staben. Brevet ble tolket som en en dårlig forkledd kritikk av Bourriauds virke som direktør og kom i forlengelsen av kritikk Bourriaud har fått for samarbeid med motegiganten Ralph Lauren – som blant annet leide lokaler fra skolen uten at elevene, som plutselig sto uten studioer i noen dager, var informert – og for skolens deltagelse ved Paris´ galleri weekend Choises – en kommersiell messe – også her var ikke skolens elever informert. Den gangen engasjerte en rekke kunstpersonligheter som Dominique Gonzalez-Foerster, Daniel Buren, Ami Barak og Hou Hanrou seg i en underskriftskampanje for å vise sin støtte til Bourriaud. Det er ikke usannsynlig at noe lignende kan skje igjen denne gangen.
Det er selvsagt ikke gitt at Bourriaud er en god direktør for kunstakademiet bare fordi han er en spennende tenker og kurator, men det er kontroversielt hvis det er sant som franske medier skriver at avskjedigelsen er knyttet til personlige interesser hos presidentens elskerinne. Slik det fremstår nå virker det hele som en politisk farse der presidenten blander private og politiske interesser for å fremme sitt eget nettverk. Det vil trolig bli mye bråk i den franske offentligheten før denne saken er helt avgjort.