I den nyeste utgaven av KUNSTforum er kunst, lyd og musikk og grenseoppgangene mellom disse disiplinene utgangspunkt. I den anledning slipper vi lederen her.
SPUNK, Reir. Foto: Maja S. K. Ratkje
På 1990-tallet åpnet det norske kunstfeltet seg i større grad for kryssdisiplinære uttrykk og utradisjonelle kunstmedier. Spesielt interessant er det at kunstakademiene i Trondheim og Oslo tok opp studenter som primært jobbet med lyd som uttrykksform. Blant pionerene var Helge Sten, kanskje mest kjent for sitt samarbeid med det alternative bandet Motorpsycho, Alexander Rishaug i Trondheim og Are Mokkelbost og Marius von der Fehr i Oslo. De tre sistnevnte virket i støybandet ARM og var aktive allerede før de kom inn på akademiene på midten av 90-tallet. Parallelt skjedde det eksperimentering på musikkhøyskolen i Oslo med Maja S. K. Ratkje som fremste eksponent. Betydelige forløpere for utviklingen som skjedde var John Cage i USA og Arne Nordheim i Norge. De komponerte på utradisjonelle måter og hentet inn lyder fra virkeligheten og det moderne liv allerede på 60- og 70-tallet. Samtidig hadde deler av populærmusikken, som alternativ rock og tekno, utviklet seg i en tilsvarende eksperimentell retning, noe som gjorde at støymusikken på mange måter plasserte seg et sted mellom kunst- og musikkscenen.
For ti år siden markerte Office of Contemporary Art (OCA) den tidlige historien om støy i publikasjonen Sonic North (2005). Siden har nye generasjoner kommet til, men et inntrykk vi sitter igjen med er at støyen opptrer i større grad innenfor musikkscenen enn i kunstfeltet, på scener som Blå og Revolver, og festivaler som Ultima og nyMusikk. Et hederlig unntak er Henie Onstad Kunstsenter, som arrangerer konserter, gir ut plater og de siste årene har laget store mønstringer med Nordheim og Cage.
Kunstforum 2-2015
I lys av dette er det er interessant at OCAs nye direktør Katya García- Antón så å si tar opp fakkelen fra Uta Meta Bauer (som var direktør den gang Sonic North kom ut) og retter blikket mot det hun oppfatter som et særegent norsk lydkunstmiljø. Dette markeres på Veneziabiennalen i år med Camille Norment som representerer Norge i den nordiske paviljongen. Norment er opptatt av lydens og musikken historie og dens sammenheng med samtiden, hun er opptatt av lyd som fysisk opplevelse og som kulturell kontekst. I Sverre Fehn-paviljongen har hun laget en lydinstallasjon som aktiverer en spenning mellom harmoni og dissonans gjennom å bruke tritonus-intervallet, et intervall som i dag ofte brukes i hard rock og blackmetall, og som på et tidspunkt i historien var forbudt å bruke.
Lyd er mer enn estetisk opplevelse. Lyd og musikk er knyttet til sosiale, politiske og kulturelle koder, makt og motmakt. Støyen og den eksperimentelle musikken som vi retter fokus mot i denne utgaven av Kunstforum tar denne erkjennelsen inn i kjernen av sin virksomhet. Vi håper at kritisk refleksjon rundt lyd og musikk kan bidra til å utvide forståelsen av lyden som et kunstnerisk objekt og for de mange meningslagene lyden potensielt kan bære og avdekke. Gjennom tekst og lyd avdekker Ignas Krunglevičius maktforhold og menneskets plass i et teknologibasert samfunn, mens Maja S. K. Ratkje behandler lyden som et fysisk, levende objekt i sine komposisjoner og tverrestetiske prosjekter. I en samtale reflekterer Are Mokkelbost og Alexander Rishaug over lyd, kunst og sine respektive praksiser, mens Camille Norment blant annet snakker om lyd og nevrovitenskap i portrettintervjuet. Norment er opptatt av lyd som umiddelbar erfaring som kan oppleves uten forkunnskap, men skjult under den umiddelbare lyden legger hun inn lag og formale grep som åpner for ulike tolkninger og historier. Vi har prøvd å favne mange stemmer i det norske miljøet, stemmer som befinner seg i møtepunktet mellom lyd, musikk og kunst. I et intervju diskuterer Eivind Buene relasjonen mellom kunst- og musikkfeltet, en problemstilling som utdypes i en påfølgende reportasje. Tilnærminger mellom de to feltene har lenge vært der, men fortsatt er det rom for mer samhandling.
Vekten er lagt på noen kanoniske stemmer i det norske feltet fordi vi mener det er på høy tid at disse personene får komme til orde i en kunstkritisk sammenheng. Vi har ønsket å løfte frem et bredt spekter av stemmer, fra etablerte til uetablerte, derfor byr denne utgaven på intervjuer med Christian Blom, Elin Øye Vister, Øystein Wyller Odden, Linn Halvorsrød, samt Lydgalleriet i Bergen og festivalen Antagon i Helsinki. Spredt utover i bladet finner man også et utvalg presentasjoner av aktører på feltet, kuratert av støymusiker Sten Ove Toft.
Samlet sett håper vi med dette å kunne gi noen innblikk i et felt som enda ikke er definert eller samlet rundt én felles diskurs eller kanon, men som likevel byr på utallige spennende verk et sted i krysningen mellom visuell kunst, lyd og musikk.