I HangarBicocca utenfor Milano er det rom for de virkelig monumentale kunstverkene. Ved siden av faste installasjoner, kan man nå oppleve Juan Muñoz stemningsladede verk.
Anselm Kiefer, The seven heavenly palaces. Foto: Magnus Bons
De enorme arealene i utstillingshallene til HangerBicocca, rett utenor Milano sentrum, kan virkelig ta pusten fra en. 9500 kvm areal og en takhøyde som måler opp til 30 meter! HangarBicocca består av tre gigantiske hangarer som tidligere har vært fabrikklokaler for produksjon og testing av traktorer, togvogner og fly. I 2004 ble anlegget gjort om til et visningssted for samtidskunst, gjerne da i stort format.
Det første verket som kom på plass var den tyske kunstneren Anselm Kiefers (f. 1945) The Seven Heavenly Palaces, en totalinstallasjon som nå er permanent installert i en av hangarene. Sju gigantiske tårn – alle mellom 14 og 18 meter høye – er plassert utover gulvet i en form struktur, og danner huskonstruksjoner satt sammen av separate moduler av armert betong stablet på hverandre. Veggenes overflater bukter seg innover og utover, og danner avtrykk fra de mange godscontainerne som ble brukt da de ble støpt. Tårnene luter svakt og gir inntrykk av å kunne falle sammen når som helst. Likevel står de der, som ved et under. Det slitne materialet og den enorme skalaen gir inntrykk av at man befinner seg i nærvær av noe som på en og samme tid er utenomjordisk og urgammelt. Kiefer har hele tiden vært opptatt av å bearbeide den tyske historien og erfaringene etter andre verdenskrig i sine verk, men hans inspirasjoner omfatter også ulike religiøse verdensbilder, som den jødiske mystikkens kabbala og tidligere kulturers byggekunst.
Ubehagelig usikkerhet
Men det er det som vises i hangaren rett ved siden av, som er fokus her: en stor utstilling med den spanske figurative skulptøren Juan Muñoz (1953–2001), der man finner en annen merkelig byggekonstruksjon sentralt plassert med tittelen Double Bind. Opprinnelig laget Muñoz verket til turbinhallen i Tate Modern, London i 2001 og det er første gangen et verk fra dette ressurskrevende prosjektet oppføres en gang til, et annet sted, hvilket sier noe om de ambisjonene som HangarBicocca drives etter.
Juan Munoz, Double Bind & Around, installasjonsfoto. Foto: Magnus Bons
Double Bind er en enorm installasjon som utspiller seg i tre sjikt, der besøkende i det nederste sjiktet kan bevege seg rundt i et underjordisk mørke mellom isolerte øyer av lys fra kvadratiske takåpninger. Lyset er farget i ulike valører av grått, et karakteristisk grep fra Muñoz som nærmest utelukkende jobbet med svarte og grå materialer, kun ispedd en gulbeige farge. Lyset her forsterker følelsen av et stille, men vibrerende scenerom. Lysåpningene i taket åpner for en mellometasje der et underlig scenario utspiller seg.
Skulpturgrupper av tilsynelatende forstenede menn er spredd rundt i installasjonen og på en gesims mellom første og andre etasje. Figurene står spredd rundt på gulvet, inntil vinduer, balanserende på gesimsen og ved åpninger til andre, skjulte rom. Figurene har et slags innadvendt smil om munnen, og på tross av at øynene deres er lukket, oppfører de seg som om de kunne se. Noen balanserer på en stol, andre kikker ut i mørket. Noen står tett sammen med bøyde knær og trykker seg mot hverandre. Men hva gjør de egentlig? Muñoz gir ingen svar. I stedet er han en mester på å skape situasjoner ladet med en vedvarende og ubehagelig usikkerhet.
Juan Munoz, Double Bind. Foto: Magnus
Forskrekket og forsteinet
Via et stillas kommer man seg opp til installasjonens øverste plan, der lyssjaktens åpninger sprer seg jevnt spredt utover det enorme gulvarealet. Flere av dem er imidlertid kun illusorisk malte hull. Ingen passasje er mulig, de gir kun inntrykk av det. Det merkeligste av alt her er likevel et par heiser som uavbrutt beveger seg mellom installasjonens etasjer. Kontinuerlig på vei opp eller ned, opplyste innvendige, men uten passasjerer. Ingen kan klatre inn eller ut av dem. Heisene beveger seg i mitt sted, de kan røre seg mens jeg forskrekket blir stående stille og like forstenet som Muñoz figurer.
Snur man seg rundt, får man et godt overblikk over utstillingens skulpturgrupper, der flere av dem har asiatiske trekk. Figurene står som om de er involverte i samtaler, de kjenner på hverandres ansikter og leker underlige leker med tau. Noen henger fra taket i tau som er festet i tungene deres. Noen liksom hånler mot hverandre, og som betrakter er det irriterende å ikke vite hvorfor. Ser man nærmere på dem oppdager man at mennene – for det er utelukkende menn som gestaltes – også ser like ut, som om det var en og samme person.
Juan Munoz, The Nature of Visual Illusion. Foto: Magnus Bons
Kolliderende virkelighetsoppfatninger
Mer eller mindre gjennomgående hos Muñoz møter en figurgrupper som befinner seg i situasjoner de ikke vil – eller kan – komme seg ut av. Uten føtter og bein, med bukser som går i ett med betongen, står de fastlåste til bakken som om det var helt naturlig, som om de har stått på samme sted så lenge at de til slutt har blitt til ett med rommet. Andre figurer mangler helt ben og har i stedet en avrundet form som underkropp. Kanskje kunne de ha vagget og rullet seg avgårde, men de gjør det ikke.
Figurene er noe mindre enn normal menneskestørrelse, et helt avgjørende trekk for hvordan de oppleves. Forskjellen mellom deres høyde og betrakters høyde gjør det tydelig hvor grensen mellom oss går. De ligner på oss, men de er likevel noe helt annet. Det finnes en relasjon mellom oss, men denne overensstemmelsen farges samtidig av en tydelig uavhengighet, og den stadige vekslingen mellom disse to modusene skaper et uløselig spenningsforhold.
Felles for Muñoz’ gestalter er at de bærer på unnvikende figurasjon som kolliderer med min virkelighetsoppfatning. Til tross for at jeg vet at de kun består av livløst materiale, fremstår de som levende. Deres nesten bedragerske realitet forsterkes gjennom ulike andre grep i installasjonen; en illusorisk malt gardin eller et gulv med en sterk optisk mønstervirkning. Disse teatralske grepene markerer også en uutsigelig ensomhet, der Muñoz figurer er omsluttet av en påtagelig og tyngende konsentrasjon: de kan ikke snakke, deres latter høres ikke, og de kan ikke tenke. Men hvem vet – kanskje gjør jeg det i deres sted?
Juan Muñoz, Double Bind & Around, HangarBicocca, Milano, til 23. august.