De utelatte

Utstillingen som nå vises på Fotogalleriet omfatter et fellesprosjekt mellom kunstnerne Sophy Rickett og Bettina von Zwehl, i tillegg til et soloprosjekt fra hver av dem. Som utenforstående fremstår fellesprosjektet som nærmest usynlig, der utstillingen på overflaten innledningsvis oppleves som relativt klinisk. Det er først når man observerer enkeltdelene nærmere og går dypere ned i prosjektene at utstillingen våkner til liv. 

Album 31
Tittelen på utstillingen, så vel som Rickett og von Zwehls fellesprosjekt, tar utgangspunkt i et annet album med samme tittel, Album 31, satt sammen av den viktorianske parlamentarikeren og dokumentarfotografen Sir Benjamin Stone (1838–1914). Rickett og von Zwehl kom over albumet da de gjorde et prosjekt initiert av Grain Photography Project og the Library of Birmingham. I utgangspunktet var det von Zwehl som ble invitert til å gå igjennom Stones omfattende fotografiske arkiv og respondere kunstnerisk på dette. Hun foreslo et samarbeid med sin venn Sophy Rickett og prosjektet ble dermed også en fortelling om idéutveksling og samarbeid på tvers av kunstnerskap.

Stones Album 31 ble funnet mellom sirlig kompilerte album, som tematisk kretset rundt andre kulturers skikker, antropologi, kunst og vitenskap. I Album 31 var imidlertid den stramme kategoriseringen som kjennetegnet resten av hans samling plutselig fraværende. Album 31 omfattet alt som ikke passet inn andre steder, satt sammen i mer fleksible kategorier og på måter som både var humoristiske, men også med mørkere undertoner.

Et eksempel er en albumside hvor et portrett av en fraværende kvinne er omkranset av fire forskjellige fotostudier av månen, mens i en annen albumside er fotografiet av en enormt stor mann med undertittelen «skotsk gigant» omgitt av to sebraer, en flodhest, en indisk ku og en okse. Disse tidvis komiske og absurde sammensetningene vitner om en frihet de andre albumene ikke hadde, og åpner opp for nye tolkninger og fortellinger. Stones Album 31 har blitt beskrevet som nærmest en freudiansk glipp i hans arkiv, og von Zwehl og Rickett har brukt det som en konseptuell ramme for sitt eget Album 31.

Det forkastede
Von Zwehl og Ricketts prosjekt er pågående, og i Fotogalleriet vises 16 av deres albumsider presentert i fire store lysegrå vitriner ikke ulike de man møter på Naturhistorisk museum. Albumsidene har alle til felles at de, i en komposisjonsmessig likhet med Stones album, har en passepartout bestående av en større sentralt plassert oval, og fire ovaler eller rektangler rundt. Enkelte albumsider har korte tekster eller titler under fotografiene, og forklaring på hva fotografiene faktisk viser og hvilke serier de stammer fra får man via en separat oversikt.

Via Stones Album 31 har kunstnerne gått gjennom egen produksjon og arkiv, og sett på egne verk som tidligere har blitt forkastet eller forlatt, kunstneriske sidespor, dagboksnotater, det perifere og tilfeldige, de tekniske glippene. Dermed synliggjøres så vel kunstneriske som fototekniske prosesser i Album 31, prosesser vi som publikum normalt ikke får innblikk i.

Opprevne fotografier og utdrag fra kontaktkopier er inkludert, det samme er forstørrelser med fikseringsflekker og fargestikk i negativet eller kopien som har skjedd ved et uhell. I midten av albumside 13 står teksten «I have done many hours of work» på en mintgrønn bakgrunn. Dette blir senere avslørt som et fragment av en innspilt samtale med astronomen Dr Roderick V. Willstrop hvor han beskriver prosessen med å slipe linser for hånd, men utsagnet er betegnende i denne konteksten og peker på hvor mye jobb det ligger bak hvert enkelt fotografi, hvert utvalg i en kunstnerisk prosess.

På jakt etter et narrativ
De ulike albumsidene fremstår som en salig blanding av fargefotografi og sort/hvitt, i tillegg til papir i ulik farge med tekster som er utsnitt fra dagbøker, feilpublisert eller misforståelser mellom kunstnerne. Farger som mintgrønn, rosa, gul, blått, et stikk av rødt, et snev av grønt er estetisk forlokkende, men kunne også gjort uttrykket noe naivt, hadde det ikke hadde vært for ubehaget enkelte albumsider besitter. Fotografiets iboende nostalgiske kvaliteter blir stadig forstyrret og forskjøvet, og det er et ulmende uhyggelige mørke i flere av sammensetningene. Denne balansen mellom det litt naive og det ubehagelige skaper en interessant kontrast, og driver meg som betrakter fra albumside til albumside i jakten på et klarere overblikk og forståelse av hva det jeg ser kan være, og hvilken brikke de forskjellige bestanddelene spiller inn i helheten.

Et særlig effektivt eksempel er albumside 1, hvor det sentrale fotografiet er en studie av en flommende masse av hår, satt inn i albumet feil vei for å fylle den ovale rammen. Rundt er det fargefotografier av mørke, underopplyste trær i Roma, et tilfeldig sort/hvitt portrett av Rickett tatt bakfra hvor hun drar opp skjørtet, og et melankolsk utsnitt fra et dagboksnotat om et torg med en fontene man ikke kjenner igjen uten julemarkedet som den ukjente fortellerstemmen hadde brukt som koordinat ved tidligere besøk.

Dette underliggende mørket som det i flere av albumsidene pekes mot, brytes nettopp opp av fragmenterte dagboksutdrag, noe som gjør det hele mer hverdagslig, mindre voyeuristisk og mindre uhyggelig. Det at man stadig må revurdere egen fortolkning i lys av informasjonen man får, er for meg både et irriterende men også produktivt grep. Det tar bort muligheten for å fylle verkene med klisjeer og enkle løsninger, i stedet må man spisse blikket og assosiasjonene fra albumside til albumside, der man stadig vingler mellom narrative og tekniske observasjoner.

Denne letingen etter mening er også symptomatisk for resten av albumsidene. Der enkelte motsetter seg fortolkning ved første øyekast, er andre lettere å kategorisere både innad i albumsiden og utover i de andre. Denne blandingen av motstand og gjenkjennelse skaper en form for spenning, ikke nødvendigvis på jakt etter et fast narrativ, men en jakt på hvilke berøringspunkter man kan komme over.

Det subjektive dokumentarfotografiet
Der fellesprosjektet Album 31 viser prosessene bak et kunstnerisk produkt, får man i Ricketts eget verk resultatet, eller i hvert fall deler av resultatet i et prosjekt som enda ikke er avsluttet. Bestående av en serie sommerfuglbilder i pleksiglassbokser med tittelen «The Death of a Beautiful Subject» er Ricketts verk en form for samarbeid mellom henne og hennes fremmedgjorte far, som hun ikke har hatt kontakt med over lengre perioder. Farens amatørmessige dokumentarfotografier i farge har her blitt endret og manipulert til sort/hvitt fotografier og innlemmet i Ricketts kunstnerskap. Grensene rundt opphav og eierskap viskes ut, og Rickett forsøker slik å utfordre dokumentarfotografiet utover sin rolle som kun fotografisk representasjon, og å gjøre det mer subjektivt, performativt og flytende. Sommerfuglen er i seg selv et vanskelig motiv, det er klisjepreget og ladet, og assosieres fort til forgjengelighet, det skjøre og sårbare, en form for melankoli. Rickett klarer å utfordre disse assosiasjonene ved å inkludere mer personlige aspekter i verket via et teksthefte og har i enkelte av fotografiene også valgt å manipulere sommerfuglen bort i villnisset eller skåret den ut slik at kun omrisset er igjen.

Pleksiboksene som innkapsler fotografiene gir assosiasjoner til noe vitenskapelig, et forsøk på bevaring og kategorisering, og er ikke så ulike samlinger av sommerfugler i glass og ramme. Samtidig peker det mot familiefotografiet som nevnes i teksten og er inkludert i albumet på albumside 15, innrammet i en pleksikube. Det personlige i prosjektet er ikke direkte synlig utover at man vet det er utgangspunktet for innsamlingen, men det ligger der som en påminnelse under overflaten. Spesielt tydelig blir det når man ser utdrag fra epostkorrespondansen mellom Rickett og hennes far, inkludert både i dette prosjektet og Album 31, der en ofte omtalt minnepinne og frykten for å miste denne tilfører verket et litt komisk aspekt og tar brodden av det mer alvorlige.

Melankolsk kontemplasjon
Bettina von Zwehl viser også et individuelt prosjekt i utstillingen. Hennes «Laments» ble utviklet under en fem måneder lang residency på Freud-museet i London. Prosjektet er inspirert av arkivet til Anna Freud og hennes korrespondanse med to nære venninner, som for von Zwehl trigget en kontemplasjon rundt egne relasjoner i lys av tapet av en venn. Von Zwehls fotografier er ofte forbundet med klassiske miniatyrportretter, og i dette verket ser man mørke silhuetter av kvinner mot en hvit bakgrunn. Verkene er tilfeldig plassert på små hyller på den ene endeveggen i galleriet og alle de portretterte bærer samme uformelige hodeplagg som gjør silhuettene mer utflytende og fremmede, nærmest leireaktige og formbare omriss. En følelse av melankoli og selvbevissthet følger serien, og von Zwehl har vært opptatt av at hvert subjekt skulle velge sin egen positur for å skape et element av spontanitet. Dette fører også til at man ikke helt vet hvor mange ulike personer som er portrettert, da de både er like og ulike på samme tid.

En organisk helhet
Nye historier trer frem fra fragmentene i utstillingen jo mer bakgrunnsinformasjon man får tilgang på om enkeltverkene i albumsidene og kunstnernes egne prosjekter. Det gir en form for tilfredsstillelse i rollen som betrakter, man oppdager stadig noe nytt og er ikke lenger like utenforstående som ved første møte med utstillingen. Og det er en rekke referanser på tvers av prosjektene.

Referanser til von Zwehls residency på Freud-museet dukker opp i Album 31, i albumside 18, hvor Anna Freuds terapisofa er midtpunktet, men snudd på høykant for å passe rammen. Ricketts sommerfuglbilder dukker opp i setningen «I loved Lila’s butterfly t-shirt» som både vises alene som en undertittel og som en del av korrespondansen med faren. Flere av von Zwehls karakteristiske profilportretter er også lette å kjenne igjen i Album 31, men i et mindre stramt og mer oppstykket oppsett enn «Laments», hvor også tekniske feil har vært bakgrunnen for hvorfor verket først ble forkastet.

Rickett og Zwehls egne prosjekter oppleves naturlig nok som strammere og mer enhetlige, mens Album 31 bokstavelig talt sklir ut av sine rammer og blir en organisk fortelling om prosess, arkiv og kunstnerproduksjon. Likevel er kombinasjonen mellom de ulike arbeidene er effektiv totalt sett, og det konseptuelle bakteppet med det noe besynderlige albumet til Stone gir meg konnotasjoner til viktoriatidens moralske og stramme overflate versus en mer løssluppen underbevissthet, for å si det med Freud. Dialogen som oppstår mellom kunstnerne og deres respektive serier i Fotogalleriets utstilling Album 31, åpner opp for en revurdering og rekontekstualisering av det som ved første øyekast oppleves som mer statisk, og forståelsen av verkene flyter ut og endrer seg på kryss og tvers av seriene og kunstnerskap.

For bak enhver utvelgelse, en tilspissing av budskap, er det nettopp som fellesprosjektet Album 31 viser: et nitidig arbeid med å velge så vel tematisk som uttrykksmessig hva som ikke passer inn i en tiltenkt helhet, samtidig som det som opprinnelig var forkastet her får en egenverdi.

Album 31 vises på Fotogalleriet fra 20.03–10.05