Stenersenmuseet er for første gang fylt opp av kun en kunstner. Guttorm Guttormsgaard fyller de tre etasjene med en retrospektiv utstilling, hvor kunstnerskap og arkiv vikles sammen til et noe uoversiktlig sammensurium av objekter og ytringer.
Guttorm Guttormsgaard, Utstillingsbilde fra ‘KJENT UKJENT’ på Stenersenmuseet 2015. Foto: Vegard Kleven
På vei inn i utstillingen får man utdelt en brosjyre som også fungerer som et kart, en oversikt over hvor man kan finne alt fra afrikanske figurer, masker og dørblad til et silketrykk av Per Kleiva, et ødelagt maleri av Finn Faaborg, Nils Nilsson Skums tegninger av reinflokker, et teppe laget av hodejegere fra Burma. Kartet har potensiale til å kunne gi et helhetlig bilde av hva man er på vei inn i, men blir for meg en kilde til forvirring. Hvor er man egentlig, er dette L,K,J eller er man ved I,H? Det tar ikke lang tid før kartet legges vekk og man selv må prøve å sirkle seg innover for å få en forståelse av det Guttormsgaard definerer som en totalinstallasjon. Det er nettopp Guttormsgaard selv som i stor grad har vært utstillingens kurator og arkitekt, og sedvanlige museale markører som verksetiketter er erstattet av skilt plassert høyt, lavt og på de underligste steder med ord og ordsammensetninger som starter assosiasjonsprosesser litt på kryss og tvers. Dette er på ingen måte en hvit kube lenger, og veggene er farget i et spekter fra okergul via mintgrønn og lysblå, ikke ulikt den fargerike katalogen som følger utstillingen.
Guttormsgaard begynte som grafiker og bokkunster, og har siden debuten på Oslo kunstforening i 1963 både vært en kjent og ukjent skikkelse på den norske kunstscenen. På 80-tallet var han synlig som kunstner, professor i grafikk og rektor på Kunstakademiet i Oslo, men så gjorde han ingen utstillinger mellom 1988 og 2003. I dag er han kanskje oftest forbundet med sitt atelier og verksted på et nedlagt meieri i Blaker, hvor han også har utstillinger med utgangspunkt i sitt omfattende arkiv. Utstillingens tittel Kjent Ukjent spiller kanskje særlig på arkivet, da det rommer en alternativ fortelling om kunst- og kulturhistorie, hvor fokuset er på outsidere snarere enn etablerte stemmer.
Ryggraden
I den øverste etasjen er det Guttormsgaards egen produksjon som er omdreiningspunkt. Fra dagbøker, dokumentasjon av større utsmykningsarbeider og fasader, til grafiske blad hengt i lange rekker og egen produksjon av kunstnerbøker. Under en omvisning med utstillingskurator Jon-Ove Steihaug trekkes et enormt langt monter som går tvers gjennom rommet frem som utstillingens og også kunstnerskapets tegneriske ryggrad. I monteret vises dagbøkene og dagtegninger i blant annet penn, kull, akvarell og gouache som Guttormsgaard har produsert gjennom hele kunstnerskapet, hvor de nyeste tegningene ble inkludert rett før utstillingen åpnet. Denne omfattende produksjonen av tegninger og tekst startet i 1965, under en reise til India som trekkes frem som spesielt skjellsettende for Guttormsgaards kunstnerskap. Med bil og båt gjennom Europa, Midtøsten og så India, reiste Guttormsgaard med sin daværende kone på en slags moderne Grand Tour og oppdaget en større verden.
Guttorm Guttormsgaard, Utstillingsbilde fra ‘KJENT UKJENT’ på Stenersenmuseet 2015. Foto: Vegard Kleven
Krigsrommet
Under Indiareisen var Guttormsgaard for første gang i Palestinske områder, og særlig Palestinas konflikt med Israel er en tilbakevendende tematikk. I det innerste blåsvarte rommet i øverste etasje, omtalt som krigsrommet under monteringen av utstillingen, finner man verket som er et av Guttormsgaards mest ikoniske og kanskje også mest notoriske: plakatserien Glem ikke (1982-2014). Verket består av hengslede plakater og boktrykk, og roper harmdirrende om Israels overgrep på Palestina fra 1947 og frem til 2014. Det oppdateres i takt med historien, og har tidligere påkalt seg interesseorganisasjonen MIFFs (Med Israel for fred) vrede da det ble kjøpt inn og stilt ut på Sørlandets Kunstmuseum i 2014. Det mest interessante i utstillingen er nettopp dette, når den indignerte aktivisten tar overhånd og skriker ut sin misnøye via kunstens kanaler. Her blandes også Guttormsgaards produksjon med alt fra grafikk av Goya og Käthe Kollwitz til et fotoalbum fra den norske okkupasjonen og krig tematisert i barnebøker.
Under åpningen av utstillingen ble den dansk-palestinske poeten Yahya Hassans suggererende monotone messing av dikt tidvis iblandet verket Hav/Lyd av krig (2008), et traktorhjul fylt med rullesteiner i museets underetasje. Når man snurrer på hjulet får man en lyd som minner om både havet og maskingevær, et fremmed og velkjent lydbilde på samme tid. I underetasjen og på endeveggen bak trapperommet i Stenersenmuseet er det også flere verk som omhandler Palestinakonflikten. På veggen ser man en tegning av antall døde i Palestina og Israel sommeren 2014, illustrert med streker som i et fengsel og inskripsjonen «Besætteren er besat av besættelsen» signert Hassan. Diktet Bønn for barna i Gaza av Torgeir Schjerven er trykket av Guttormsgaard på store plater og et rom, i kartet omtalt som Palestinske barn i det grusomme rommet (2010/2015), viser portrettfotografier av barn som blir repetert uendelig i to speilvegger.
Guttorm Guttormsgaard, Utstillingsbilde fra ‘KJENT UKJENT’ på Stenersenmuseet 2015. Foto: Vegard Kleven
Kuriosakabinettet
Selv om Palestina som konflikt har fått stor plass i utstillingen, er også Sør-Afrika og apartheid, Steve Biko, marginaliserte grupper og forskjellige minoriteter tilstedeværende. Det er noe forfriskende med kunstnere som har ment og fortsatt mener mye, men tidvis blir det også overveldende å ta innover seg alle disse strømningene på en og samme tid. Etasjene som viser frem arkivet er en hybrid mellom et kuriosakabinett og et freudiansk kontor. Biblioteket på Blaker er representert i en gul seksjon hvor man har laget en replika med møbler og gjenstander, og et litografi av Munch og en tegning av Riis vises eksempelvis sammen med kunsthåndtverk, masseproduserte leker og et tresnitt av den samiske kunstneren John Savio.
Det er særlig i arkivet det marginaliserte får en stemme, ting vises frem uten hierarki og sprenger seg ut av kunsthistorisk logikk. På en vegg er eksempelvis Peder Balke delvis anonymisert, en liten brikke i en større helhet, sammen med I.C. Dahl, Lars Hertervig, Rodchenko og russisk avantgarde, samiske kunstnere, afrikanske skulpturer og diverse uten kjent opphav. Når etikettene mangler blir man nødt til å bruke mer tid, se verkene med andre briller enn man vanligvis ville gjort i en tradisjonell museal kontekst. Lenger inn møter man et sett teppebankere montert som veggornamentikk, flere montre med dekorerte blikkesker og snirklete trefugler laget av russiske straffanger, taterarbeider i ståltråd som henger som en overdimensjonert uro fra taket og en vegg med postkort og fotografier av norske fjelloverganger hvor veier på Vestlandet plutselig ser ut som land art med sine linjer i landskapene, samtidig som de også er et monument over det moderne Norge.
Trangen til arkivering i kunstverden er på ingen måte et nytt fenomen, og har kanskje de siste årene vært spesielt synlige i større mønstringer og biennaler, som dOCUMENTA(13) i 2012 og Veneziabiennalen i 2013. Også her var skillene mellom det amatørmessige og det etablerte visket ut, det var fiktive og ekte arkiver, en blanding av det etablerte og det tilfeldige. Guttormsgaards arkiv er vanskelig å typologisere konkret; det er personlig, men ikke privat. Kanskje det letteste er å ta utgangspunkt i en tekst man møter i rommet dedikert til Guttormsgaards egen bokproduksjon: «Utvalget er personlig, det meste lidenskapelig.» Lidenskapen kommer også tydelig frem i det som er arkivert, samtidig som jeg stadig blir forvirret av sammenkoblingene, som en mengde modernistiske stoler og tradisjonelle kubbestoler, afrikanske nakkestøtter og en vegg dedikert til outsidermaler Bendik Riis. På et skilt i samme rom leser jeg ordet hverdag, og sammenkoblingen mellom Riis og stoler vikler seg for meg inn i et nett av psykiatri, terapi og interiørdesign. Dette er også en av styrkene til arkivet, det henger ikke logisk sammen men skaper allikevel innganger videre, selv i de rareste sammenkoblinger. Dette ser man kanskje best i rommet dedikert til bøker, hvor en bok om Mummitrollet ligger side om side med det som kan se ut som 1800-tallsporno, japansk erotika, Dürer, plakatkunst og mye annet, en fortelling om verdens bokhistorie uten en lineær tidslinje.
Guttorm Guttormsgaard, Utstillingsbilde fra ‘KJENT UKJENT’ på Stenersenmuseet 2015. Foto: Vegard Kleven
Det aller helligste
Helt innerst, nederst, finner man en inngang i veggen, ikke en sedvanlig dør, men en menneskelignende form skåret ut som man må bøye seg for å komme inn gjennom. I mørket finner man et slags sakralt alter, hvor det ligger en boks, et miniatyrmaleri av Hertervig dekonstruert og tatt ut av sin ramme og en lampe til å lyse opp det hele. I rommet ved siden av vises filmen Mannen med filmkameraet (1929), Dziga Vertovs eksperimentelle mesterverk. Vertov hadde en idé om at sanseinntrykk kunne dissekeres ned til sine enkelte bestanddeler, for så å samles på nye måter og bli til særegne verk, noe han nettopp brukte filmen som medium for å oppnå. Disse to rommene oppsummerer kanskje arkivet best for min del, det føles som et stort eksperiment for å utvide hvordan og hva vi gir verdi, hvordan objekter kan lades og endres ute av sin opprinnelige kontekst, hvordan konflikter kan sidestilles med det hverdagslige. Det er en stadig kaleidoskopisk endring, og tematikker går inn og ut av fokus alt etter hvor man er i utstillingen.
Den overveldende mengden av objekter og inntrykk ender til slutt med å slå hverandre delvis ihjel, det politiske blir bare noen kapitler i en uoversiktlig fortelling og man kommer ut med en følelse av at skalaen fortsatt tipper i det ukjentes favør. Utrolig forvirrende, men absolutt opplysende på et vis. Man må kanskje selv oppleve utstillingen for å så bestemme hvordan kartet og terrenget samsvarer.
Kjent Ukjent vises på Stenersenmuseet fra 7 februar til 21 juni.
Guttorm Guttormsgaard, Utstillingsbilde fra ‘KJENT UKJENT’ på Stenersenmuseet 2015. Foto: Vegard Kleven
Guttorm Guttormsgaard, Utstillingsbilde fra ‘KJENT UKJENT’ på Stenersenmuseet 2015. Foto: Vegard Kleven