I forbindelse med lansering av nytt nummer på Astrup Fearnley Museet i dag publiserer vi lederen fra KUNSTforum 4 / 2014.
Europe, Europe, installation view. Photo: Astrup Fearnley Museum
9. november ble 25-årsdagen for Berlinmurens fall feiret. Hendelsen symboliserer oppløsningen av skille mellom det kommunistiske Øst-Europa og det kapitalistiske Vest-Europa, der Vestens ideologi går seirende ut. I etterkant av murens og Sovjetunionens fall, har Europa – og verden – opplevd en intens geopolitisk utvikling der begreper som mobilitet og migrasjon står sentralt. Den europeiske unionen og Schengen-avtalen spiller en viktig rolle i denne utviklingen, der arbeidere lettere kan flytte på seg over landegrenser for å tilby sine tjenester der det er behov for dem. Det har også ført til at de økonomiske og politiske maktsentrene har blitt flere.
Natten 9.-10. november markerte 66 år siden Krystallnatten i 1938, der de tyske nasjonalsosialistene brant 1400 synagoger, drepte 200 jøder og førte 26 000 jøder til konsentrasjonsleirer. Natten står som et vannskille i jødeforfølgelsens historie under nazismen, og markerer på mange måter den ideologiske og symbolske motsatsen til Berlinmurens fall.
I et intervju med kuratorene for utstillingen Europe, Europe på Astrup Fearnley Museet, Hans
Ulrich Obrist, Gunnar B. Kvaran og Thomas Boutoux i denne utgaven av Kunstforum, peker Obrist på at EU står i en spagat mellom nasjonalstaten og den europeiske føderasjonen. Han refererer til Jürgen Habermas som har skrevet om krisen i Europa, og understreker at begge ytterpunktene er problematiske. Nasjonalisme er farlig for den globale dialogen, og en føderasjon – forstått som et homogent Europa – vil viske ut lokale forskjeller.
Jan Jörnmark, doktor i økonomisk historie, beskriver Europas vekst og fall som økonomisk innovatør i essayet Europas siste industrieventyr. Han viser at det var på grunn av nasjonale ulikheter at «Europa ble sentrum for verdens turist-, bil-, kapital- og telekomindustrier» i etterkrigstiden. I dag mener han nasjonal proteksjonisme fører til større likheter mellom de europeiske landene og mindre innovasjon, observasjoner som ikke er helt ulike de Obrist også nevner. I forbindelse med den uløste økonomiske krisen i Europa, ser vi nasjonalistiske partier vokse frem og få gjennomslag i flere europeiske land. Ikke minst så vi dette sist tidligere i år, da populistiske og nasjonalistiske partier ytterst til høyre og venstre på den politiske skalaen fikk overveldende mange stemmer ved valget til Europaparlamentet. Det er påfallende, som statsråd Vidar Helgesen (H) antyder i et intervju i Kunstforum, at det er særlig i det fremdeles økonomisk sterkere Nord-Europa at vi ser fremvekst av denne typen partier. Som han sier i intervjuet: «Spania og Italia er middelhavsland med store immigrasjonsutfordringer, men der har man ikke sett fremvekst av ekstremnasjonalistiske partier.»
Som vi vet oppstår ikke kunsten i et vakuum. Den eksisterer ikke utelukkende for og av seg selv, men er del av større kontekster; ideologiske, kulturelle, sosiologiske, økonomiske, geografiske og så videre. Vi har mot denne bakgrunnen besluttet å gjøre noen redaksjonelle og strukturelle endringer, som vi mener styrker Kunstforum og oppfyller våre ambisjoner om å se på samfunnet fra kunstens perspektiv.
I denne utgaven fokuserer vi på Europa, migrasjon og mobilitet, og hvordan det påvirker kunsten. Vi har inkludert intervjuer og et essay som ser på Europa fra politiske og økonomiske perspektiv, og delt opp magasinet etter de tekstene som dreier seg om konteksten for nummerets tema, og de sakene som berører kunstnerne mer direkte.
Valget av Europa som tema sammenfaller med utstillingen Europe, Europe på Astrup Fearnley Museet i høst og vinter, en utstilling som, håper kuratorene, skal vandre rundt i hele Europa og etterhvert tegne et utfyllende bilde av den europeiske kunsten. Idéen om å legge nummeret såpass tett opp til en pågående utstilling kom til i dialog med museet, som ønsket å involvere oss til å bidra med vårt blikk på den europeiske kunsten. Denne dialogen har pågått mellom André Gali og museet, og premisset har hele tiden vært redaksjonell frihet. Det kan også nevnes at Monica Holmen, som har fungert som en av de åtte «korrespondentene» i utstillingen, ikke har vært involvert i redaksjonelle beslutninger der hennes rolle har kunnet skape interessekonflikter.