Tor Lindrupsens bruk av håndverk, materialer og overflate er en ydmyk hyllest til en mye større, kristen skapelsesforestilling. En skikkelig guilty pleasure.
Først, la meg rydde opp i et begrep som irriterer meg, begrepet guilty pleasure. Altså, følelsen som oppstår når man liker noe man ikke burde like. Det er forskjell på følelsene skyld og skam. Skyld er ubehaget som oppstår om man opplever å ha påført noen smerte eller ubehag. Konsekvensen av skyld er i ytterste konsekvens straff, eller at man mister kontakten med den man har gjort noe galt mot. Skam på sin side er angsten for at en er i ferd med å bryte en sosial kodeks. Konsekvensen av skam er at sosiale fellesskap skal fryse deg ut, vende deg ryggen, eller konspirere mot deg.
Likevel bruker folk begrepet guilty pleasure når de liker ting som ikke er korrekt i henhold til politisk korrekthet, konsensus eller smakspoliti. Men, smak er sjeldent skyldfremkallende, derimot er det lett å føle skam når en offentlig går ut og liker noe en ikke burde like. Nå skal jeg komme ut med en av mine guilty – eller snarere shamefull pleasures. Jeg liker de nye verkene til Tor Lindrupsen. Lindrupsens verk er milevis fra kritisk samtidskunst. Her er ingen filosofer fra fransk etterkrigstid, ingen feminisme, ei heller er det spor av postkoloniale blikk eller konseptuelle strategier. Hos Lindrupsen dyrkes håndverket. Hånden på materialet, representasjonen, tradisjonen og problematiseringen av det menneskelige, og Gud.
Tor Lindrupsen, Deep Wells / Forsvinner III. Foto Østfold Kunstsenter
Alt er feil i utstillingen Tangeringer, sett med øyne innstilt på samtidskunst. La meg ramse opp: vi snakker treskulpturer av mennesker i full størrelse, med estetiske små innslag av pleksiglass. Alle skulpturene, med et par unntak, har kunstferdig overflatebehandlinger i en koloritt lik impresjonistisk-inspirerte legekontormalerier eller van Goghs mest spraglete åkermalerier.
En av skulpturene er for eksempel en arbeider i blåklær, satt på hodet foran en vegg full av verktøy, med hull i hendene, som Jesus. En annen Jesus-skikkelse er demontert, klar for himmelfarten, sendt som cargo i trekasse. I et eget rom er en hel vegg av glassruter i fargetoner som de i impresjonistisk kunst, med motiver hentet fra disseksjonsbøker fra renessansen. I rommet bortenfor står fler treskulpturer. Menneskeskikkelsene i tre, disse uten noen overflatebehandling, forsvinner tilsynelatende ned i runde, blanke plater på gulvet, som illuderer svarte pøler.
Tor Lindrupsen, Changes / Postindustriell Afasi. Foto Østfold Kunstsenter
Gjennomgående møter vi overflater, overflater, overflater. Sammen med en motivkrets hentet fra det punktet der teologi møter vitenskap, og mennesket møter Gud. Magen min skriker til meg at jeg ikke kan like dette. Hvilken emansipasjon finner man i tro og religiøse grublerier i 2014? Jeg merker, mot min vilje, at jeg blir fascinert av disse verkene jeg skulle, og burde ha avfeid som kitsch. Jeg må prøve å finne veien min gjennom dette. Hvorfor opplever jeg denne fascinasjonen ved verkene?
Lindrupsen er en mye brukt kirkekunstner. Han er vant til å jobbe innenfor en figurativ, kristen tradisjon. Det er et par grunnleggende premisser en bør ha innabords for å få noe mer enn bare overflate ut av verkene til Lindrupsen,.Det første premisset er at Jesus Kristus kom til jorden for å gi oss mulighet til å bli frelset (fra norrønt for “fri-halset”, altså befridd for lenkene). Det neste er at det onde i verden ligger begravet i mennesket, vi er alle født skyldige. Jesus frelser oss i følge denne forestillingen fra vår og verdens ondskap. Jesu fødsel og tilstedeværelse på jorden er, for de som tror, en fantastisk glede, men samtidig kilde til store grublerier, der tro og håp veksler med tvil og fortvilelse.
Tor Lindrupsen, Foran: Big Blue Tatoo/ Forsvinner I, Bak: Translucens. Foto Østfold kunstsenter
La meg minne om at den tidlige moderne kunsten sammenfalt med inntreden av den vitenskapelige medisinen og den elektriske belysningen, med Freud, Nietzsche og første verdenskrig. Sånn sett er ikke estetikken til Lindrupsen så rar likevel. Lindrupsens verk tar for seg konsekvensene av det moderne og det sen-moderne, sett med et kristent blikk. Fordi han bruker et sett av verktøy fra da den moderne kunsten ble til, passer estetikken og utførelsen verkene.
Jeg som betrakter må gjerne betvile disse grunnpremissene, akkurat som jeg betviler Pablo Picassos grunnprinsipper den gang da han hyllet Josef Stalin som en ung og myk skikkelse på forsiden av kommunistavisen Les Lettres Francaises i 1953. Men, i likhet med når jeg ser verkene fra Picassos misjonærgjerning som kommunist, må jeg ta inn premissene om Kristus med når jeg ser Lindrupsens verk. Kunsten hans er en meditasjon over Kristus frelseren, over menneskets kropp og kjøtt, der han grubler over vitenskapens framvekst, og hvordan denne fjerner oss fra en kristen tro – og dermed i kunstnerens øyne, gjør oss svakere, parterte, mekaniserte, der vi synker ned i åndelig mørke. Og han illustrerer det med en palett hentet fra den tidlige moderne kunsten.
På Østfold Kunstnersenter fra 25. oktober til 25. desember
Tor Lindrupsen, Unarmed / Kouros og kore. Foto: Østfold Kunstsenter
En kritiker står selvfølgelig fritt til å velge innfallsvinkel og rammer for en anmeldelse uavhengig av kunstnerens intensjoner, men mot slutten av Bjørn Hatteruds kritikk av min utstilling TANGERINGER
skriver han noe som jeg, og ikke han, angivelig tenker. Dette, å formulere seg på andres vegne, er i seg selv problematisk, og det blir ikke bedre av at tankene jeg tillegges er rimelig obskure. Hatterud skriver at jeg “…grubler over vitenskapens framvekst, og hvordan denne fjerner oss fra en kristen tro – og dermed i kunstnerens øyne, gjør oss svakere, parterte, mekaniserte, der vi synker ned i åndelig mørke”. Hvor dette er hentet fra vet ikke jeg, men mine tanker er det ikke. Jeg tenker derimot at sitatet av Oscar Wilde, som katalogteksten munner ut i, peker i andre retninger og åpner et større og mer mangetydig rom enn det Hatterud tolker utstillingen inn i: “Verdens sanne mysterium er det synlige, ikke det usynlige”.
Skyld eller skam.
Hatterud lander på skam. Eg meiner han er skyldig, han er skyldig i å like Lindrupsen sin utstilling men han vil ikkje heilt inrømme det og legg inn eit taktisk avsnitt om guilty pleasures. Vedkjenner han seg skylda burde han stå med rak rygg og ta det som måtte kome (kva det no kan vere). Men han skitner det til, den er som ein klem frå ein lommetjuv denne meldinga. “Alt er feil i utstillingen Tangeringer, sett med øyne innstilt på samtidskunst.» skriv Hatterud. Men for skams skyld, kan du ikkje gi litt F i dette då, Herr Hatterud. Lik eller mislik, men ikkje ta ut høgde og sikre deg med innskotne grublerier kring skyld og skam. Det er ingen som trur på at du ber med deg lista over rett og galt i samtidskunsten. Skriv no rett ut kva du syns, ingen skal skamme seg, for alt du skriv er di eiga skyld.
Hatterud tar og gir i sitt litt småfeige univers? Hva er det du vil Hatterud? For meg virker du som en pretensiøs “wanna be” kunstanmelder. Slik som de innleide timevaktene på VG og Dagladet som oversetter nyheter fra verden på et dårlige engelsk. De gjør alt for å virke mer erfarne og smartere enn de er. Men de avslører seg selv.
Tor Lindrupsen hevder at jeg forsøker å beskrive hans tankevirksomhet i min kritikk. Jeg forstår godt at han reagerer. Årsaken til at det framstår som om jeg forsøker dette er en beklagelig tekstredigeringsfeil. Setningen Lindrupsen siterer fra var opprinnelig satt sammen med setningen før. Ved et uhell delte jeg disse, uten at den opprinnelige meningen ble opprettholdt.
Det som stod før den ulykksalige redigeringen var følgende:
“Kunsten hans er en meditasjon over Kristus frelseren, over menneskets kropp og kjøtt, der han grubler over vitenskapens framvekst, og hvordan denne fjerner oss fra en kristen tro – og dermed i kunstnerens øyne, gjør oss svakere, parterte, mekaniserte, der vi synker ned i åndelig mørke.”
Jeg forholder meg altså ikke til hva Lindrupsen måtte tenke. Jeg beskriver hvordan jeg leser og oppfatter verkene, jeg gir min tolkning. Jeg er lei for at min dårlige redigering rotet til tekstens budskap.
Min tolkning er altså at verkene handler om framveksten av den moderne vitenskapen, og hvordan denne på sikt fjernet oss fra kristen tro – og de utfordringen dette brakte med seg. Sitatet av Oscar Wilde som Lindrupsen viser til påpeker nettopp ett av paradoksene med denne perioden. Dette var tiden da materiell vitenskap overvant forestillinger fra førmoderne metafysikk. Dette var tid da det synlige, ikke det usynlige ble verdens sanne mysterium.
Arne Revheim beskylder meg for å like Lindrupsens utstilling uten å ville innrømme det. Hvor får Revheim dette fra? Jeg sier rett ut at jeg liker utstillingen, men at å like denne utstillingen er potensielt skambelagt.
Jeg føler, som jeg har skrevet i teksten, ingen skyld over å like Lindrupsens kunst, men jeg er redd for skam. Det kan være sosialt utfordrende å like noe som er på siden av det som er konsesus i et miljø en ferdes i. I mitt tilfelle er dette samtidskunstverdenen.
Revheim har selv lang erfaring fra arbeid som kunstner og i formidling, blant annet fra den samme institusjonen som Lindrupsen nå stiller ut. Revheim bør derfor kjenne til at samtidskunstverdenen de siste tjue årene ikke har hatt særlig rom for religiøse grublerier eller figurativ skulptur. Figurative skulpturer og verk med religiøs tematikk blir gjerne forbigått av kritikere og akademikere, fordi de ikke passer inn i rammene for hva som blir sett på som interessant samtidskunst.
Når jeg påpeker min skam ved å like Lindrupsen er dette altså ment som en kritikk av de snevre rammene for hva som er konsensus i samtidskunsten. Dette er rammer som jeg selv prøver å utvide, blant annet med å skrive denne kritikken av Lindrupsen.
Kjetil Hansen har jeg aldri møtt, vi kjenner ikke hverandre. Likevel velger han å kalle han meg for en pretensiøs “wanna be”, sier at jeg gjør alt for å virke mer erfaren og smart enn jeg er, at jeg er i et småfeigt univers og han sammenligner meg med innleide timevakter i tabloidaviser.
Jeg svarer normalt ikke nett-troll, men jeg får gjøre et unntak denne gangen. Jeg har publisert kunstkritikker i mer enn sju år, skrevet om kunst i Billedkunst, KUNST, Kunstforum, Kunstkritikk.no og i ulike regionale publikasjoner. Jeg har skrevet katalogtekster til utstillinger i hele spekteret fra lokale kunstforeninger til Henie Onstad Kunstsenter, har kuratert utstillinger ved en rekke private kunstvisningsrom og regionale kunstsentre, har publisert tekster i Norsk Kunstårbok og KORO sin årbok, og en av mine tidsskriftsartikler er pensum i et kunsthistorieemne på UiO på mastergradsnivå. Jeg fikk i vår æren av å bli valgt inn i arbeidsutvalget til Kunstseksjonen i Norsk Kritikerlag, det høyeste verv en norsk kunstkritiker kan ha. Nå sitter jeg bare og lurer på: Hvem er denne Hansen, som bruker tiden sin på nette for å slenge drit om folk han ikke kjenner?
Hansen spør, syrlig, om hva jeg vil. Jeg vil formidle kunst, spre undring, kunnskap, nye blikk og nye fortolkninger rundt verk. Lindrupsens utstilling ansporet meg til å påpeke at det er strenge rammer for hva som ansees som relevant samtidskunst. Lindrupsens kunst bryter med en del av disse rammene og den krever derfor en annen form for fortolkning enn det samtidskunsten ofte møtes med. Dette forsøkte jeg å gi utstillingen i min kritikk.
Veldig bra Hatterud at du arbeider med å bygge ned di skam i møte med kunst. Neste gong du føler skam må du berre la det ligge, fortreng det og gå rett på hallelulja. Mogleg dette er tøfft i bransje og i eit miljø der ein må flakke med blikket, men skal du bli skamlaus må du gå ‘ all in’ !
Revheim: Hvorfor velger du å svare på kunstkritikk med å kritisere meg som person?
Skamløshet er feighet. Å fortrenge skam er det samme som å la være å møte den. Møte med skam er en av de sentrale problestillingene kunsten gir oss.