Den stedsspesifikke utstillingen Sense of Doubt i Entrées visningsrom kan med fordel sees i sammenheng med Marit Følstads øvrige virke de siste årene.
Marit Følstad, Sense of Doubt, installasjonsfoto. Foto: Vegard Kleven
Omsluttende musikk i et åpent lukket rom
Utstillingens tittel er lånt fra David Bowies instrumentale låt Sense of Doubt fra Heroes-albumet fra 1977. Musikk er også det første som møter en i galleriet – en kraftfull og monoton tone, dyster og vakker. Musikken er resultat av et samarbeid mellom Følstad og artisten Svarte Greiner, og er en vesentlig del av utstillingen. I den grad utstillingen kan stykkes opp i enkeltkomponenter, fremstår musikken blant det mest vellykkede i totalinntrykket av Sense of Doubt.
Lyden er inntrengende og umiddelbart omsluttende idet man trer inn gjennom døren, også før en er inne i selve utstillingsarealet. Det andre som omslutter betrakter er kryssfiner, både selve treplatene og ikke minst lukten. Store, temporære vegger skjermer både for Entrées vinduer mot gaten og inngangsdøren, men i stedet for å skape et «nytt» utstillingsrom i lokalet, hvor utsyn og dagslys kan kontrolleres, oppleves veggene som midlertidige og utilstrekkelige. Det er svært lyst i rommet, noe som skaper en kontrast til de utstilte verkene, og som i stedet for å fremheve dem, oppleves som forstyrrende for stemningen.
Marit Følstad, Sense of Doubt. Foto: Vegard Kleven
Sense of Doubt
I tillegg til en lysinstallasjon, viser utstillingen to videoverk, hvor det første deler tittel med utstillingen som helhet: Sense of Doubt. Verket består av to skjermer med hver sin film, den ene noe skråstilt mot den andre. Den første skjermen er tilsynelatende svart, før en tett røykstråle stiger frem, som deretter blir sugd ut igjen og åpenbarer en kvinneskikkelse. Hun er ikledd svarte, pene og strenge klær, og hun har mørk, sotet kveldssminke med røde lepper og negler. Øynene stirrer, truende og helt uten å blunke. Den eneste bevegelsen er en liten håndheving av høyre hånd på et tidspunkt, og en lett vind i håret idet hun gang på gang skjules av røyksøylen. Skjerm to viser tilsynelatende den samme skikkelsen bakfra, hun går nesten i ett med den svarte bakgrunnen. Også her blir kvinnen skjult av røyken som regelmessig siger mot henne. Bildene blir hele tiden akkompagnert av den høye, intense og litt faretruende musikken.
Det kompromissløse blikket til kvinnen – som ikke en eneste gang avbrytes av et blunk, den dramatiske sminken og de mørke klærne finner god gjenklang i den inntrengende og monotone, for ikke å si dystre, musikken. Dette til tross, det er vanskelig å ikke få assosiasjoner til en typisk heksefigur fra tegnefilmer og jeg tenker ufrivillig på Magika fra Tryll. Sminken, håret, røyken og øynene – det hele oppleves overdrevet og noe malplassert i det lyse rommet.
Marit Følstad, MossGarden. Foto: Vegard Kleven
MossGarden
MossGarden er tittelen på det andre videoverket i utstillingen og består, som Sense of Doubt, også av to filmer. Filmene vises rygg mot rygg, og kan dermed ikke sees samtidig. Når betrakter står foran Sense of Doubt, er stjerneskuddene eller fyrverkeriet på MossGarden synlig i venstre øyekrok. Gjentakende eksplosjoner av hvitt stjerneskudd farer over lerretet. På «baksiden» av verket er baksiden av et hode – tilsynelatende samme kvinne som var å se på Sense of Doubt. Bakhodet, med langt, mørkt hår, står helt i ro. Så eksploderer det i fyrverkeri eller stjerneskudd, som om det har trengt gjennom fra skjermen foran. Kvinnen kan leses som enten en stille, statisk og anonym betrakter, eller som utgangspunkt for eksplosjonene.
Samtidig som en står og betrakter kvinnens bakhode og fyrverkeriet i MossGarden, kan en se diagonalt bort på neonrørene i verket REVOLUTION: Bokstavene som danner ordet REVOLUTION er formet av lysrør i hvitt og blått. Lysene blinker og varierer i lysstyrke. Fra det sterkt opplyste ordet i de glade og muntre fargene, til den siste del av ordet står igjen, får jeg assosiasjoner til den første glødende iveren man ser i (en positiv og håpefull) revolusjonistisk begeistring, en begeistring som etter hvert avtar før den går over i en laber og desillusjonert oppslutning.
Verket krever at man blir stående en stund, og etter hvert trer nye ord frem fra det begynnende «revolusjon»: REVOLUTION, EVOLUTION, REVOLT og RUIN. På dette tidspunktet har den sterke, og høye, musikken begynt å gjøre seg svært gjeldende. Den er nesten helt oppslukende og gir en følelse av uro, noe som fører til at de blinkende og nølende ordene dannet fra REVOLUTION fremstår enda mer virkningsfulle og triste.
Marit Følstad, Revolution. Foto: Vegard Kleven
Reddende forhistorie
Marit Følstad arbeider med video, tid, lyd, lys, betrakter og ikke minst selve rommet i sine verk, hun omtaler seg selv som installasjonskunstner mer enn en videokunstner. I de senere årene har hun også arbeidet med det som synes å være et sammenhengende prosjekt, med utstillinger som Everything Merges With the Night (Oslo Kunstforening 2010) og No Strange Delight (Nordnorsk Kunstmuseum 2012). I tillegg til å skape et eget og nytt «rom i rommet» for utstillingene, har også disse foregående utstillingene hentet navn fra kjente sanger, av respektivt Brian Eno og Roxy Music. Årets Sense of Doubt henter tittelen fra David Bowies album Heroes fra 1977, Moss Garden er sangsporet etter. Denne henvisningen til populærkultur er virkningsfull, og samtidig ganske subtil: det er over 35 år siden det svært kjente og aktede albumet til David Bowie kom ut, og det er ingen selvfølge at de fleste tar referansen umiddelbart.
For dem som ikke tar referansen til Heroes, og heller ikke har sett andre, nyere utstillinger av Følstad, kan det være en god ide å lese det informative og gode essayet av Steinar Sekkingstad, Om Marit Følstads Sense of Doubt, som blant annet er å finne på Entrées nettsider. Her blir utstillingen som helhet både kontekstualisert i forholdt til de populærkulturelle referansene, og til Følstads utstillinger de senere årene. Dette gir Sense of Doubt mer dybde enn det man kanskje opplever i det umiddelbare møtet med spesielt videoverkene.
Høydepunktet i Sense of Doubt var uten tvil verket REVOLUTION, som sammen med den virkningsfulle (og meditative og forstyrrende) musikken boret seg gjennom kroppen. Utstillingen som helhet fremtrer på sitt beste dersom man ser den som en brikke, et kapittel, av Følstads større kunstneriske prosjekt, enn om en velger å se den løsrevet og alene.