Samspillet mellom Bergen Kunsthalls vakre utstillingslokaler og Tone Vigelands store, elegante installasjonsskulpturer er blitt til en svært fin og samstemt festspillutstilling.
Tone Vigeland, “Muster I”, Fra Tone Vigelands Festspillutstilling 2014 “Muster” i Bergen Kunsthall. Foto: Thor Brødreskift
Tone Vigeland har lang fartstid bak seg, først som anerkjent smykkedesigner og siden 1990-tallet som skulptør. Årets festspillutstilling, Muster, inneholder fire store stedsspesifikke skulpturer eller installasjoner som ble skapt med tanke på Bergen Kunsthalls lokaler, i tillegg til en samling skulpturer i mindre skala vist i No.5.
Det var altså i 2011 at Tone Vigeland ble invitert til å være festspillutstiller av daværende direktør ved Bergen Kunsthall, Solvieg Øvstebø. I tre år har kunstneren planlagt utstillingen ved hjelp av en modell av Kunsthallens utstillingslokaler og arkitektur som sammen dannet utgangspunktet for utstillingen. Skulpturene, eller installasjonene, har titlene Muster 1-4, én plassert i hvert av Kunsthallens fire utstillingssaler. Verkenes kommunikasjon med arkitekturen, rommet, publikum og ikke minst hverandre, er en viktig del av det som gjør Muster vellykket.
Tone Vigeland, “Muster 2”, Fra Tone Vigelands Festspillutstilling 2014 “Muster” i Bergen Kunsthall. Foto: Thor Brødreskift
Velkomponert balanse i tyngde og letthet
Fra det naturlige inngangspunktet fra foajéen trer vi rett inn i Muster II. Denne romdekkende skulpturen består av store ovale spiralformasjoner i stål, ankret fast i tak og vegger av to diagonale stolper eller rør. Vi må dukke hodet og nærmest tre gjennom installasjonen for å gå rundt den og komme frem til neste rom, og skulpturens form ”forandres” etter hver vinkel den betraktes fra. Som resten av Vigelands utstilling er det spesielt spenningen mellom det lette og elegante i formen og det tunge og massive i materialet og omfang som først gjør inntrykk.
Vigeland har med fine grep latt rommene kommunisere med hverandre til en helhetlig opplevelse, slik de åpne inngangene til Kunsthallens lokaler innbyr til. Fra de solide og konkrete buene som danner Muster II, ser vi gjennom til den tilsynelatende florlette ”skogen” av stål i Muster III. Installasjonen består av 218 stålstenger som henger fra taket, hvorpå tynne stålwirer henger ned som grener. Verket er nok tyngre enn det oppleves som, bevegelsen i det er minimal. Verket er plassert midt i rommet, stengene henger tett slik at vi må forbli på utsiden og se inn, og gjennom, det. Tankene går mot både japanske bambusskoger og lette regnskyller mens jeg beveger meg rundt rommet. Muster III og Muster II kommuniserer fint med hverandre. Begge installasjonene er av stål, kurver og rette linjer. I samspillet mellom det stille og lette inntrykket Muster III gir, mot det solide og store i Muster II, oppstår det vakre og interessante bilder som skimtes fra rom til rom.
Tone Vigeland, “Muster III”, Fra Tone Vigelands Festspillutstilling 2014 “Muster” i Bergen Kunsthall. Foto: Thor Brødreskift
Et anker
Sal IV, som rommer Muster IV, oppleves med sitt svært tunge og massive preg nærmest som et anker, plassert i det siste rommet etter Muster III. To store plater av patinert stål er festet sammen til en stor, tung og kompromissløs skulptur plassert inne i rommet mot hjørnet diagonalt fra døråpningen. Også her kan man gå rundt skulpturen, men det blir trangt, og slik oppstår det også her et samspill mellom skulptur og betrakter om man smyger seg forbi. Kontrasten er total mot installasjonen i motsatt ende av Kunsthallen, Muster I: 7308 små stenger med en flat ende i oksidert sølv er boret presist og regelmessig inn i den ene langveggen. Det store rommet er dermed tomt, bare og fylt med luft og lys, mens veggen med stålstengene lurer øynene våre til å skape forskjellige bilder og mønstre ettersom hvor vi betrakter det fra.
Det er på mange måter et modig verk, å la så mye rom være ”ubrukt” i Kunsthallens største utstillingssal. Heldigvis er virkningen betydelig, verket oppleves som både enkelt, elegant og interessant. Rommet det er plassert i understreker verket, mens installasjonen til gjengjeld fremhever det vakre i arkitekturen rundt, kanskje spesielt i samspillet med Kunsthallens lyse tak. Ved en nærmere inspeksjon av stålstengene ser vi merkene etter den individuelle behandlingen de alle har fått og vitner om at Vigeland ikke lett kan plasseres verken innenfor det rent konseptuelle, eller det distanserte minimalistiske. Det er ikke 7000 spiker som er festet i veggen, det er over 7000 små skulpturer, alle med individuelt påloddede sølvhoder preget med et mønster av kryssende linjer.
Tone Vigeland, “Muster I”, Fra Tone Vigelands Festspillutstilling 2014 “Muster” i Bergen Kunsthall. Foto: Thor Brødreskift
NO.5.
Også No.5.s visningsrom inneholder skulpturer av Tove Vigeland som en del av Muster, men her i en helt annen skala og med titlene Sculpture I-IX. Fem skulpturer er plassert på en lang ”piedestall” midt i rommet, mens seks andre er å finne langs de fire veggene. Denne lille ”utstillingen i utstillingen” bærer ved første inntrykk et lett skisse-aktig preg, sett i forhold til de monumentale og godt samspilte verkene i Kunsthallens saler. Inntrykket forandres til det bedres etter hvert som jeg bruker mer tid i rommet og detaljene ved de enkle geometriske formene kommer til sin rett. Det kan likevel lønne seg å ta turen inn på No.5. først, for ikke å bli underveldet.
Smykker for rom
Det er fremdeles en gjenklang av smykkekunst å se i Vigelands minimalistiske romkunst, kanskje først og fremst i hennes valg av materialer, stål og sølv, men også i hvordan installasjonene kommuniserer med arkitekturen og rommet de er plassert i, ikke ulikt smykkenes samspill med menneskekroppen.Man kan ikke med fullstendig rett plassere Muster innenfor noen av de modernistiske merkelappene som er nærliggende å bruke; som konseptuell kunst fremstår skulpturene for autonome, som minimalistisk kunst, fremstår de enkelte verkene for personlige. Denne Vigelands tolking av sjangre og uttrykk, og den gode måten det er gjort på, gjør utstillingen både vesentlig og samtidig.
Tone Vigelands Muster er en vellykket utstilling. Det er fint å se en kunstner som har vært likt og anerkjent så lenge får æren og sjansen til å nå ut til et større publikum slik Festspillutstillingstradisjonen byr på. Over 50 års erfaring som kunstner betyr ikke gammeldags kunst. Med en fot innenfor minimalisme, konseptuell kunst, smykkekunst og installasjonskunst valgte Vigeland og la Bergen Kunsthalls arkitektur være det viktigste premisset for skulpturene hun har skapt, og det er blitt en vakker og vellykket utstilling som absolutt anbefales.