Når kunstnere opplever å bli sensurert, har vi et demokratisk problem, mener kunstner og kurator Gitte Sætre i dette innlegget. Sætres videoverk ble nylig stoppet av Thon Hotell i Norheimsund.
Gitte Sætre: woman cleaning shame, videoperformance, HH Dalai Lama visiting Norway, 2014. Photography & editing by Frode Sten Jacobsen
Video-performancerekken Woman cleaning shame ble sensurert av Thon Hotell i Norheimsund denne uken, omtalt i Bergens Tidende, Tv2 og P2 den 25. juni. Det politiske videoarbeidet var en del av kunstprosjektet ‘Mellom Himmel og Fjord’ i Hardanger og har hengt i et av hotellets vinduer ut mot gaten. Etter at hotellet mottok kritiske kommentarer til kunsten valgte hotelldirektør Jorunn Pile og trekke ut kontakten, uten å kontakte meg på forhånd. I disse videoene jobber jeg med problemstillinger knyttet til norsk politisk virkelighet, og norske intervensjoner og roller i internasjonal politikk, – hvor Norge velger å gjøre ‘nødvendige ofre’ framfor å vise integritet og etisk bevissthet.
Woman washing-videoen kommenterer hvordan Norge løper etter forretningsmuligheter (som ved HH Dalai Lamas besøk i Norge). Når en nasjon, som markedsfører seg med Nobelpris og menneskerettigheter, viser total mangel på ryggrad og overlater til Kina å avgjøre norsk innenrikspolitikk, blir dette et brudd med alt vi står for, slik jeg ser det. Når jeg bruker flagget – selve symbolet på nasjonen – for å vaske bort skammen ved de politiske handlingene vår regjering og folkevalgte utfører, er dette et bevisst valg. Det er Norge som skjemmer flagget, i videoene er jeg en kvinne som iherdig prøver å rydde og få orden på ting. På lik linje med Tsjekhov drømmer denne kvinnen om et samfunn av mennesker som streber etter det fullkomne innen vitenskap, kultur og mellommenneskelige forhold, som ønsket å perfeksjonere seg og sine omgivelser, i den hensikt å oppnå økt harmoni.
‘Så lenge hjemmet er rent er allting godt.’.
Gitte Sætre foran videoinstallasjonen på Thon Hotell i Norheimsund før den ble skrudd av.
På Facebook i går fikk jeg en del personlig kritikk for å vaske med flagget, det var også en som lurte på hvorfor jeg brukte en vanlig vaskeklut under mesteparten av vaskingen. Jeg er på lik linje med dem som kritiserer meg glad i landet og flagget mitt. Jeg kjemper for at det ikke skal være et tomt og identitetløst symbol, men noe vi med stolthet kan heise i hagene våre. Grunnent til at jeg ikke kun vasker med flagget er at det er viktig og kommer forbi flaggdebatten og tørre å snakke om det som virkelig betyr noe, nemlig hvem Norge kan være? På bakgrunn av Norges historie nasjonalt og internasjonalt har vi opparbeidet oss en posisjon som vi kan bruke til våre egen og andre lands fordel. Vi kan faktisk bestemme oss for å være et foregangsland, Norge kan være tydeligere på hvilke prinsipper vi styrer etter. Det er ting ved Norsk innenriks og utenriks politikk som ikke bør underkommuniseres, men heller fremheves og gis et bilde som øker folks bevissthet. Slik at flere av oss kan være med på å ta valg som fører samfunnet vårt fremover.
Jeg ser i motsetning til organisasjonen Norske Billedkunstnere alvorlig på at mitt verk er blitt utsatt for sensur. Hilde Tørdal, leder i Norske Billedkunstnere, sier til BT at hun mener at mine videoer ikke har blitt sensurert. Hun mener at det handler om formidling, at kontakten ble trukket ut handler om et forankringsproblem, før hun ytterligere påpeker at sensur virker som et sterkt ord i denne sammenheng. Hun undervurderer alle med en slik holdning. I motsetning til Stortingets Visepresident Marit Nybakk som støttet meg på p2 i går, forsvarer lederen i Norske Billedkunstnere en person som begrenser ytringer i det offentlige rom, som fagforeningleder velger hun å ikke støtte kunstneren, og med det underbygger hun ytringsfrihetens vilkår i Norge.
Gitte Sætre: woman cleaning shame, videoperformance, HH Dalai Lama visiting Norway, 2014. Photography & editing by Frode Sten Jacobsen
En av grunnene til at jeg reagerer så kratig på Tørdal sin uttalelse om formidling og forankring er at jeg gjenkjenner dette tankesettet og det skremmer meg virkelig. For noen år tilbake, arbeidet jeg med det oransje mobile Luftskipet, og der var kritikken mot meg akkurat den samme. Sentrale maktpersoner i og rundt prosjektet kritiserte prosjektet på bakgrunn av formidling og forankring. I 2012 uttalte jeg til fagbladet Billedkunst at vi får lite spennende kunst hvis det å forankre kunsten lokalt betyr at alle skal like den og føle at den er en forlengelse av dem selv. Det utfordrer ingen. Kunstnere er utdannet til å være kunstnere, ikke formidlere og pedagoger. Alt jeg driver med og har drevet med som kunstner og kurator har i sin form og innhold vært svært tydelig, faktisk på grensen til karikert, dermed fremstår krav om forankring og formidling som vikarierende argumentasjon. Når et kunstprosjekt må fjernes fordi det ikke er godt nok forankret, ja så er det sensur, det er bare en mer politisk korrekt uttrykksmåte for å formidle at «dette vil vi ikke ha hos oss». Det kan være mange grunner til at det passer dårlig, men kall en spade for en spade. Feighet og frykt er reaksjonært og middelmådig. Jeg ønsker ikke å sammenligne Tørdal sin uttalelse med ordførerne i Sotra-Øygarden etter Luftskipet-prosjektet, og jeg kan kanskje ikke forlange en offentlig unnskyldning, men jeg ønsker å spørre om dette virkelig er NBK sin oppfattelse av saken? Hvis ja, så burde en slik debatt taes opp på neste møte – og med den vinklingen hun har valgt har hun to valg slik jeg ser det, enten å beklage uttalelsen, eller at det blir en debatt hos NBK hvor hun må forsvare sitt standpunkt. Sensur betyr å holde noe borte fra allmennheten, og i Norge forbyr grunnloven all forhåndssensur.
Gitte Sætre: woman cleaning shame, videoperformance, HH Dalai Lama visiting Norway, 2014. Photography & editing by Frode Sten Jacobsen
Når mangfoldet mangler, begrenses også retten til tilgang på kulturopplevelser. (Distriktet må særlig ta dette inn over seg, de er ikke så heldig å bli utfordret så ofte!) Tilgangen på frie stemmer kan være avgjørende for et samfunn. Ytringene i det offentlige rommet kommer nesten alltid fra en institusjon med politiske føringer og/eller næringsinteresser. Kunstneriske uttrykk er ikke det, de er uavhengige. Den frie stemmen er unik, nettopp fordi det ikke er mange som har denne muligheten og enda færre som benytter seg av den. Om du ikke synes kunstnere er gull, så kan de likevel forsvares som ditt demokratiske alibi.
At hotelldirektøren på Thon hotellet i Norheimsund fjernet strømmen til mitt arbeid er et veldig tydelig eksempel på at en person påtar seg et stort ansvar, å fjerne ’uro-momentet’, hun rydder opp og gjør alle en ’tjeneste’. Det eksisterer ingen tvil om at dette er sensur. I det øyeblikket det betviles, har samfunnet et alvorlig demokratisk problem. Jeg er sikker på at det daglig er folk som ikke får lov til å uttale seg fritt eller gjennomføre noe på grunn av eksterne føringer og interesser, disse episodene kan være vanskelig å gripe an. Men ikke denne episoden: en velfungerende mangfoldig offentlighet er grunnleggende for demokratiet, og særlig lydhøre skal vi være for ytringer som ellers ikke så lett når fram, ytringer fra minoriteter og marginale grupperinger, rare og upopulære ytringer, det politisk ukorrekte og det som flertallet ikke vil ha.
Skal vi bibeholde et levende demokrati og ivareta ytringsfriheten må vi utfordre og gjete det som det var vårt yngste barn. Vi går i krig for at andre land skal omfavne demokratiet. Men det viser seg at det ikke sitter i vår egen ryggmarg. Behovet for debatt omkring hverdagens mer eller mindre ubevisste begrensninger av ytringsfriheten er den gjetingen vi er avhengig av.
Min vurdering er at saken vedrører offentligheten så jeg fortsetter å ytre meg for åpen scene. Min vurdering er videre at de politisk- og kunstpolitisk utfordringene som har eksemplifisert seg er relevant for mange.
Historien fra Hardanger, hvor videoen’ woman cleaning shame’ ble sensurert er et konkret eksempel på konsekvensen av økt samarbeid mellom næringslivet og kunstnere og mindre mellom stat og kunstnere slik staten flagger. Det er enkelt å komme med en slik kulturpolitisk påstand, og flere ser det som en konstruktivt og uunngåelig fremtid. Historien fra Hardanger er ett eksempel på konsekvensene for kunstnere som arbeider ukonvensjonelt, et eksempel på hvordan kunst blir begrenset og retten til tilgang på ulike kulturopplevelser reduseres.
Til NBK, kan se ut som dere har gått for strategien og tenker følgende:
La oss være stille så går dette fort over. Hun holder nok opp snart, og hvem er egentlig denne vaskekjærringa fra Bergen? Er det noe som har hørt om henne før?
Vi må brukte de mulighetene som kommer til å snakke om viktige politiske og kunstpolitiske utfordringer.
Jeg velger å legge ut korresondansen mellom NBK og meg:
Til NBK,
Takk for svaret og takk for beklagelsen. Språket bekrefter dog at NBK fungere hovedsaklig som et byråkrati, sikkert en forutsetning for at offentlig forvaltning skal kunne fungere. Men igjen, en fagforening må også kunne støtte medlemmene sine når de trenger moralsk støtte og når offentligheten trenger faglig veiledning. Når en kunstner møter en offentlighet som truer kunsten vilkår og mulighet til å ytre seg, samtidig som de ikke får oppbakking i egne rekker kan det føre til økt selvsensur og mørklegging. Noen må være der, og det mest opplagte er at det er NBK.
Jeg har stått i en lignende situasjon tidligere, og da opplevde jeg også manglede støtte fra kulturrådet som hadde vært inne å støttet prosjektet. Det finnes også eksempler hvor kunstinstitusjoner og selv kunsthøyskoler ikke støtter kunstnerne når de kommer ut i hard vær. Denne situasjonen gjør meg desillusjonerte. Det er feigt og det nærer oppunder tanken om at kunst handler om sysselsetting og avkastning mer enn det handler om viktige bidrag til opplevelse og refleksjon. Jeg hevder ikke at det er tilfelle hos dere, jeg argumenterer for hvorfor jeg tar dette så alvorlig.
Velger dere på et tidspunkt en mer proaktiv profil, skal jeg melde meg inn igjen. Jeg vil mer en gjerne være med å bidra til at vilkårene for kunstfeltet blir bedre. Per i dag, gjør jeg det best ved å komme med denne markeringen.
Hilsen Gitte Sætre
Den 28. aug. 2014 kl. 14.37 svarer NBK
Hei.
Det vises til din mail hvor du meddeler at du er usikker på om kontingenten i NBK er verdt pengene.
Generelt må det sies at kontingenten og medlemskapet gjelder en kollektiv organisasjon som skal arbeide for de verdier og saker som du nevner i mailen.
Det må allikevel sies at dette ikke alltid kan gjelde enkelte og bestemte saker for enkelte kunstnere.
Imidlertid må vi nevne at NBK etter beste evne forsøker å følge opp de saker og politiske temaer som kommer opp.
Vi synes det er leit at du føler at du ikke har fått støtte.
Om du ikke lenger ønsker å være medlem i NBK vil vi jo på det sterkeste beklage dette.
Mvh
NBK
Fra: gittesatre@gmail.com
Emne: et spørsmål eller to…
Dato: 26. august 2014 14.38.09 GMT+02:00
Til: nbk@billedkunst.no, bkfh@bkfh.no
Kjære Norske Billedkunstnere(sentralt og lokalt),
Jeg har i dag fått en faktura hvor NBK lurer på om jeg har glemt å betale mitt medlemskap?
Vel, som tidligere nevnt er jeg slett ikke sikker på om de 1.800 kr er hvert det.
For å friske opp hukommelsen, like før sommeren oppsto det en situasjon hvor jeg hadde bruk for støtte fra NBK da mitt videoverk ble sensurert under en utstilling i Norge. Jeg fikk ingen støtte, tvert i mot. Jeg har etterlyst en debatt per tlf, mail, på facebook siden deres, i en artikkel i Kunstforum og i en kronikk i Bergens Tidene. Dere forblir tause, bortsett fra denne påminnelsen om å betale medlemskap.
Når jeg leser NBK sine hovedmål står det at dere skal ivareta billedkunstnernes faglige, ideelle, økonomiske og sosiale interesser, videre sikre at billedkunstnerne skal kunne bo og arbeide hvor de ønsker i landet. La oss stoppe ved det siste, hadde Hilde Tørdal kommet med den samme uttalelse hvis jeg hadde hatt adr i Oslo? Jeg må innrømme at jeg tviler på det, hun hadde satt seg bedre inn i situasjonen før hun kom med en så bastant uttalelse til pressen. Hun hevder på strakarm at det ofte ikke dreier seg om sensur men om et formidling og forankringsproblem fra kunstner og/eller kurator sin side. På nettsiden deres leser jeg videre at NBK skal jobbe for styrking av billedkunstnernes opphavrettslige vern og fremme forståelse for billedkunst og forsvare ytringsfriheten, jeg gjentar forsvare ytringsfriheten!
Jeg sitter igjen å lurer på hvorfor dere ikke bruker de mulighetene som kommer til å snakke om nettopp disse tingene i praksis. Mitt eksempel var en gavepakke, dere kunne belyst kunstens vilkår, ytringsfrihet, konsekvensen av økt samarbeid mellom næringslivet og kunstnere og mindre mellom stat og kunstnere slik staten har gitt utrykk for at de ønsker. Det er enkelt for stat og folk å komme med påstander, derfor må alltid noen passe på å ta ansvar for å belyse konsekvensene.
Det finnes mange eksempler der ute som sier noe om hva som skjer når mennesker arbeider ukonvensjonelt, eksempler på hvordan ytringer blir begrenset og retten til tilgang på ulike opplevelser reduseres. Senest i går lurte jeg på om kuratoren ved et utstillingssted kunne se på to ulike versjonen av min siste video. Svaret var at de har skoleklasser som kommer på besøk. De har tidligere opplevd å bli politianmeldt for å vise kunst som lærerne ved en skole opplevde støtende og ’farlig’ for barna/ungdommen. Det tok lang tid før lærerne valgte å komme igjen, og det ville kunstinstitusjonen helst unngå skjedde igjen. Handling og konsekvens. Dette er kunstens vilkår i det så kalte demokratiske Norge.
Å hive seg ut i debatten når muligheten byr seg kan være en effektiv måte for NBK å jobbe, fordi det er de konkrete situasjonene som nettopp forankrer og formidler verdiene/politikken i et samfunn. Velger NBK en for ensidig strategi i arbeidet med sine hovedmål?
Jeg, der i mot, er usikker på hva jeg skal gjøre med denne fakturaen og om dere kommer til å svare på hva konsekvensen av å hive den i bosset vil være for meg og mitt virke?
Med vennlig hilsen
Gitte Sætre
I konteksten av en stor hotelkjede som Thon gir dette stillbildet av en kvinne som vasker gulv med hjelp av det norske flagget meg noen assosiasjoner til utenlandsk arbeidskraft på norsk jord, assosiasjoner som synes ganske uvedkommende for verket ifølge den formidlingen kunstneren selv fremhever. Og var det jeg som var hoteldirektør, eller -gjest, ville jeg hatt problem med dette, såfremt ikke verket ble støttet av formidling som underbygger tolkninger av større kompleksitet. Dette tolkningsrommet skulle nok være større enn det Sætre selv legger for dagen med sin kronikk, der hennes egen lesning av eget verk lyder som en middelmådig og uoppfinnsom illustrasjon (på en situasjon en regjering satte seg i på grunn av sin utenrikspolitikk), som skapte store overskrifter i mediene. Skal det applauderes må kunsten evne og våge å ytre noe av større dybde og fare for fellesskapet enn det som den fjerde statsmakten allerede har brukt store overskrifter på.
Slapt er også Sætres innsalg av kunstneren, som i hennes blikk har en unik samfunnsrolle («som ditt demokratiske alibi»). Man utber ikke applaus bare fordi man har fargene i drakten og bjeller i hatten når man opptrer som hoffnarr hvis ikke man samtidig også har blikk for kvalitet.
I dette innlegge redegjør styreleder Hilde Tørdal for sin opplevelse av saken: https://www.kunstforum.as/2014/10/sensur-og-kunstnernes-rettigheter/