Kongolandsbyen viser hvor totalitært kunstsyn KORO har, mener Paul Grøtvedt.
I forbindelse med Grunnlovsmarkeringen har KORO, Statens organ for offentlig utsmykning, bevilget nærmere 1,3 millioner kroner for at to kunstnere skal får reist en «negerlandsby» i Frognerparken. Prosjektet har tatt utgangspunktet i jubileumsutstillingen fra 1914, også den i Frognerparken, der en tilsvarende landsby ble bygget og befolket med importerte kongolesere, som visstnok var senegalesere. Den gang var det langt fra et kunstprosjekt, snarere en antropologisk/etnografisk dokumentasjon, mens i dag har kunstnerne vridd det til en påstand om nordmenns skjulte, rasistiske holdninger.
Dagens «negerlandsby» i Frognerparken er ganske blodfattig i så henseende. Kunstnerne måtte nemlig droppe å importere afrikanere, trolig fordi det ville koste mer flesk enn det KORO hadde på lager. Eller kanskje noen skjønte et det å repetere den renskårne rasismen fra 1914 bare ville gjøre vondt verre. Egentlig burde dette kunstprosjektet blitt stoppet av KORO for lenge siden. Selv uten afrikanere oser det fortsatt av rasisme. Av kunstnernes fordekte rasisme. Stråhyttene er ganske entydige på det punkt. Samtidig er den rettet mot dagens publikum, som bare ved å besøke landsbyen blir beskyldt for å ha usunne holdninger.
Hva er så det kunstneriske poenget? I følge Andre Gali, som har gått inn i dette landsbyprosjektet med nokså ukritisk blikk, har Fadlabi og Cuzner benyttet et «kunstnerisk grep» som ikke skiller seg vesentlig fra de readymades Marchel Duchamp presenterte på tidlig 1900-tall. Ved å plassere trivielle gjenstander som flasketørkere og urinal inn i en gallerikontekst ble de på magisk vis forvandlet til kunstneriske objekter. Simsalabim.
Dette såkalte «kunstneriske grepet» var selvsagt ikke noe Duchamp hadde klekket ut. I teoretisk form dukker det først opp på 1960-tallet. Hans intensjon var faktisk en helt annen, nemlig å undergrave de estetiske tradisjoner som lå til grunn for datidens gallerivirksomheter og smaks- hierarkier. Duchamp, i likhet med de øvrige dadaistene, ønsket primært å knuse borgerskapets institusjonaliserte dømmekraft. Hans readymades var da heller ikke kunstobjekter, de var anti-kunst, og en ren negering av den herskende klasses estetikk.
At denne strategiene skulle representere et nytt kunstnerisk grep er sludder og vås. Duchamp bedrev en målbevisst undergraving av det institusjonelle reisverket og de institusjonaliserte mekanismene som dikterte kunstens vilkår i samtiden. Det mest treffende man kan si om Duchamp og hans provokasjoner, er at han la premissene for en radikal kritikk av kunstinstitusjonene. Nota bene: en radikal kritikk av kunstinstitusjonene!
Marcel Duchamp introduserer altså ikke et nytt «kunstnerisk grep», men et målrettet angrep på kunstinstitusjonene. Nå må snart Andre Gali og mange andre av dagens kunstskribenter begynne å forstå Duchamp og hans historiske kritikk av institusjonen kunst. Han presenterte ikke sine hverdagsgjenstander for å få dem oppgradert til kunst. Tvert i mot, det var for å knuse den kunstinstitusjonelle makten og dens smaksdiktatur.
Dagens Kongolandsby i Frognerparken er en hån mot Duchamps institusjonskritikk, og den snylter uhemmet på de maktmekanismene som den gang nøytraliserte kritikken ved å utrope urinale til kunstverk. Det er de samme maktmekanismene og institusjonelle strukturene som i dag velsigner og ufarliggjør Kongolandsbyen 2014. Naturlig nok fordi den kritiske brodden i dette prosjektet ikke er rette mot den institusjonalisert kunstmakten, slik som hos Duchamp. Nei, i dag er kunstmakten usynlig og uangripelig. Samtidig er den økonomisk raus og kunstnerisk bekreftende, i dette tilfelle KORO, overfor alle prosjekter som retter kritikk mot alt annet enn kunstmaktens egne funksjoner.
La gå at Kongolandsbyen er et kritisk prosjekt, slik Andre Gali og mange andre av kunstmaktens aktører hevder. Men det har ingen ting med Marchel Duchamps kritiske vinkling å gjøre. På det punkt driver de historisk og kunstteoretisk forfalskning. Etter å ha blitt silt gjennom KOROs konsulenter og finansiert av den norske stat, har Kongolandsbyen fått institusjonell ryggdekning.
Prosjektet var både kunstnerisk og ideologisk uklart fra første stund, men var i alle fall ingen kritikk av kunstinstitusjonen, i Duchamps ånd.
Hva var så kritikken rettet mot? For folk følte seg både forvirret og forulempet. Det kan vel ikke være noe så banalt som at de to kunstnerne vil røke ut den skjulte rasismen hos dagens publikum, og at det er et demokratisk problem. Da slår de inn åpne dører med sin amputerte «negerlandsby». Det eneste krenkende ved dette «kunstprosjektet» er at KORO har bevilget over en million kroner til idiotien. Neppe noen får en kunstnerisk opplevelse ved å slentre ut og inn av disse stråhyttene, og hva KOROS konsulenter har følt eller tenkt, får vi aldri vite noe om. Det eneste vi får vite er at kunst-konsulentene er suverene i sine vurderinger.
I dette systemet finnes det ingen kvalitetsikring, ingen kontroll av konsulentenes kriterier og bruken av dem. Det er en kjent sak at KORO, som en statsdrevet pengemaskin, finansierer de mest ubegavede kunstprosjekter. Ubegavet i det kunstneriske selvsagt, men det er mer en tilstrekkelig om kunstneren hevder at de har et samfunnskritisk perspektiv, og ikke har brodd mot kunst- institusjonene.. Da er det kunstneriske sekundært, eller helt fraværende. Som i denne «negerlandsbyen», og i det meget omtalte minnestedet etter 22. juli.
Sistnevnte prosjekt, planlagt som et brutalt hugg gjennom odden på Sørbråten, på folke-munne omtalt som Breivik-renna og Behring-stredet, er da også blottet for kunstneriske kvaliteter. Derimot er det pakket inn i en samfunnskritisk sjargong som tydelig signaliserer at prosjektet er kunstpolitisk korrekt. Radikal samfunnskritikk selger og KORO kjøper. Det gjør også kritikerne, som vegrer seg for å belyse det kunstneriske. De mener tydeligvis at det er helt uvesentlig. For når KOROs konsulenter har bestemt at noe er kunst, så er denne avgjørelsen udiskutabel.
Det er på høy tid at KORO, eller Statens organ for offentlig utsmykning, blir gått etter i sømmene.
Ikke bare går mye av pengene til idiotprosjekter, men publikum blir også påtvunget dem, selv om de hverken har bedt om prosjektet, eller ønsker å ha det i sin nærhet. Nå har endelig Kultur- departementet tatt initiativet til en utredning av KOROs fordelings- og formidlingspraksis. Alle sider ved statsinstitusjonen skal belyses og vurderes, av et eksternt organ.
Men de vil neppe gå inn i den kunstneriske vurderingen. Den er hellig og uimotsigelig, selv om de kunstneriske kriteriene jevnlig blir overstyrt av konsulentenes politiske preferanser. Et grelt eksempel er her monumentet over Christian Fredrik, der kunstkonsulentene trakk seg fra komiteen fordi departementet og Stortinget hadde lagt føringer som stred mot konsulentenes kunstpolitiske oppfatning. Nå var dette monumentet et særtilfelle, for normalt står KORO fritt til å legge premissene for en offentlig utsmykning. Saken vakte stor oppmerksomhet og avslørte hvor totalitær den kunstpolitiske tenkningen var i KORO og hos konsulentene.