I dag kommer sommernummeret av KUNSTforum i salg. Blant sakene er intervju med Lene Berg, og Fadlabi og Lars Cuzner. I den forbindelse gjør redaktør André Gali seg noen tanker om kunstverk som utfordrer det norske selvbildet.
Kongolandsbyen 1914
«Kongolandsbyen» – eller Eurpoean Attraction Limited som er det offisielle navnet – åpnet 15. mai i Frognerparken i Oslo og er en «historical reenactment» gjort av kunstnerne Mohammad Ali Fadlabi og Lars Cuzner. Det vil si at kunstnerne har gjenskapt en landsby som ble satt opp for hundre år siden. Den gangen hadde landsbyen som hensikt å feire 100-årsjubileet for grunnloven og viste senegalesere hentet direkte fra landet til den norske hovedstaden. Der levde de omtrent et halvt år i noen palmehytter.
Kongolandsbyen ble offisielt åpnet av den norske kongen, og publikum kunne betale en liten sum for å se landsbyen, noe mange benyttet seg av. Kongolandsbyen var tenkt som et slags «freakshow» og hadde som hensikt åvise at koloniseringen i Afrika hadde en siviliserende effekt. I dag anser vi denne typen «menneskelige dyreparker» som et trist vitnesbyrd om fordums rasisme og koloniale tankeganger, også i Norge.
Kunstprosjektet til Cuzner og Fadlabi har vakt oppsikt, kontroverser, mye harme og trusler fra både nynazister og antirasister. Dette har skjedd lenge før landsbyen åpnet og til tross for at kunstnerne har vært tydelige i mediene om hva de ønsker åoppnå. Kunstnerne blir blant annet beskyldt for selv åvære rasister og for å forsterke en tankegang om at Norge og Vestens demokratiske stater skiller seg positivt ut fra Afrikas fortsatt «mørke hjerte»av usivilisasjon og barbari. Selv begrunner kunstnerne prosjektet med at nordmenn mangler kunnskap om egen historie og den diskrimineringen som har funnet sted – og fortsatt finner sted – og at vi nordmenn har en tendens til åse påoss selv som ikke-rasistiske og vegre oss for ådiskutere rasistiske mekanismer i vårt samfunn. I et intervju i sommernummeret av Kunstforum utdyper kunstnerne hva dette prosjektet faktisk handler om.
Fra åpningen av Mohammed Ali Fadlabi og Lars Cuzners verk European Attraction Limited i Frognerparken 15. mai. Foto André Gali
Det kan være vanskelig å sette fingeren på hva verket handler om, all den tid mediedebatten har rast heftig underveis i prosessen, faktisk så mye at det er blitt en vesentlig del av kunsten. Medier har feilsitert, unnlatt å nevne vesentlige aspekter og misforstått (noen ganger med vilje) konseptet bak, til tross for at selve det kunstneriske grepet ikke skiller seg stort fra det Duchamp drev med for 100 år siden og som i stor grad er institusjonalisert siden. Duchamp tok som kjent allerede eksisterende ting – blant annet et urinal – inn i kunstkonteksten, noe som endret publikums forståelse av tingen. Fadlabi og Cuzner har gjort et lignende grep når de nå har rekonstruert en kongolandsby som har funnet sted innenfor en kontekst og overført den til en annen. Motivasjonen med å flytte en ting eller et fenomen som et toalett eller en kongolandsby inn i en kunstnerisk kontekst handler som oftest om å sette tingen eller fenomenet under kritisk undersøkelse.
Det skal etter min mening stor grad av motvilje til for å ikke se dette som et kritisk prosjekt, en motvilje som har spredd seg over landegrenser og gitt inntrykk av at den norske stat, gjennom KORO, har finansiert et kunstprosjekt som feirer kolonialismen. Hvis det var tilfellet ville verket selvsagt vært mer problematisk å omfavne for kunstfeltet. Når verket likevel er blitt realisert skyldes det en tillitt til at kunstnernes prosjekt har hatt en demokratisk verdi. Debatten som har fulgt prosjektet har brakt frem en rekke ulike posisjoner og rettet søkelyset mot både Norges problematiske historie og vår problematiske samtid og prosjektet har i så henseende fått en betydelig rolle som katalysator i det offentlige ordskifte.
Det som synes å være kjernen i verket er en nådeløs kritikk av den norske selvgodheten. Vi liker ikke å minnes om at Norge har sine lik i lasten. Vi ser på oss selv som et tolerant og humant folkeslag, som er solidariske fremfor egoistiske, inkluderende og åpne fremfor ekskluderende og mistenksomme. Vi underkommuniserer vår deltagelse i internasjonale kriger, og har begrenset offentlig erkjennelse av hvordan for eksempel Statoil opererer i kriserammede land. Vi er tross alt en nasjon som liker å ta rollen som konfliktløser og som setter dialog høyt. Kongolandsbyen minner oss om at det bildet vi har av oss selv kanskje ikke stemmer helt.
Kongolandsbyen er ikke alene med å rette kritikk mot det norske selvbildet. I fjor høst viste Jumana Manna og Sille Storilhe filmen The Goodness Regime (2013) på Kunsthall Oslo og under den første Bergen Assembly. Filmen er en satirisk fortelling om Norge som den fredselskende naturnasjonen som spilte en rolle tyve år tidligere i Palestina-Israel-konflikten gjennom Oslo-avtalen. En avtale det ikke har kommet spesielt mye ut av annet enn et oppblåst selvbilde. Verket pirker i et sår det synes som om vi har glemt at vi har, og minner oss om at vi tross oljepenger og vennskap med USA og andre stormakter, er ganske ubetydelige i den store sammenhengen. Konfliktene fortsetter som før, uavhengig av våre gode intensjoner.
Andreas Bennin, Under Storestygge Svånåtinden, 2013. ©Andreas Bennin
Et annet kunstprosjekt som viser sprekkene i det norske selvbildet er det pågående prosjektet til Andreas Bennin kalt A Nation Restored. I fjor viste han deler av prosjektet på Fotogalleriet under tittelen Domestications. Prosjektet har pågått i flere år og går inn i det nasjonale selvbildet fra nasjonalromantikken til i dag. Det han undersøker her er Hjerkinn skytefelt, som tidligere ble brukt som militært skytefelt av både det norske forsvaret og NATO. I dag er dette feltet under rekonstruksjon og et stort område skal bygges tilbake til en tilstand der alle spor av våpenbruk er visket bort. Landskapet ligger midt i Dovrefjell, noe som på flere måter knytter det til nasjonal identitet, og ikke minst til Eidsvollseden – til Dovre faller. Verket minner oss på at Norge spiller en rolle i internasjonal krigføring, ikke minst hører det til historien at Norge har en velutviklet våpenindustri. Den rekonstruksjonen som pågår i det fysiske landskapet åpner i dette perspektivet opp for en rekke interessante problemstillinger knyttet til Norges selvbilde.
Lene Berg, som er portrettintervju i Kunstforums sommernummer, er en annen kunstner som er opptatt av hvilke elementer fra historien som tas med og hvilke som dysses ned. Kort tid før nummeret gikk i trykken sparket hun i gang prosjektet Høring – beretninger om overvåking i Norge 1948-1989 som tar for seg politisk overvåkning i Norge i etterkrigstiden. Tidligere har hun jobbet med prosjekter som ser på forbindelser mellom CIA og frihetsideologer som Stephen Spender og Daniel Bell, og hun skapte storm i offentligheten i 2008 da hun jobbet med et prosjekt som avdekket noe av historien rundt en tegning av Josef Stalin fra 1953 signert Pablo Picasso. Tegningen skulle pryde Folketeaterbygningens fasade i bannerform, men ble stanset av Arbeiderpartiets sekretær, Martin Kolberg.
Høring – beretninger om overvåking i Norge 1948-1989 tematiserer noe som synes å være en glemt historie om norsk politikk i etterkrigstiden der Arbeiderpartiet har vært uvanlig dominerende. Til tross for at Lund-kommisjonen avdekket en rekke problematiske tilfeller av overvåkning av «meningsavvikere» i sin rapport på midten av 1990-tallet, kan det virke som historien om Norge i etterkrigstiden er en eneste politisk idyll. Dette bildet nyanserer Berg i dette prosjektet, der også videoverket Kald Klump, som for tiden vises i utstillingen 1814 – the past is still the present, er med.
Lene Berg, Kald Klump, 2014
Berg undersøker historien fra et «froskeperspektiv» – i prosjektets første del, et flerkameraopptak som fant sted i Christian Augustsgate, var det særlig de individuelle skjebnene som fikk komme til orde. Med en blanding av virkelige personer og skuespillere, samt videooverføring av blant annet Dag Solstad som leser fra boken Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (1982), får vi tegnet et bilde av en politisk kamp der overvåking, tvangsinnleggelse på psykiatrisk sykehus og mobbing av meningsmotstandere på ytre venstre fløy – som AKM (ml) og NKP – er med på å kontrollere og stabilisere det norske samfunn. Berg lar ikke bare ofrene komme til orde, men også overvåkerne selv. Slik er verket med på å skape en betydelig nyansering av vårt nasjonale politiske selvbilde.
Fokuset i det foreliggende nummeret av KUNSTforum har vært på forholdet mellom kunst og politikk uten at det dermed har vært en hovedinteresse for oss å se påkunst som har et klart politisk formål. Valget av tematikk er gjort med mål om å synliggjøre ulike kunstneriske strategier som fremmer politisk bevissthet og å se påkunsten i en politisk kontekst.
I tillegg til intervjuer med Lene Berg og Fadlabi og Cuzner har vi intervjuer med Susan Philipz som jobber mye med stedspesifikk lydkunst og deltok på Documenta i 2012, og videokunstner Yael Bartana som er kjent for verker om den jødiske diasporaen. Vi har essayer om GRAS-gruppa som var aktive på 1970-tallet og om Betty Tompkins, en feministisk maler som opplever fornyet interesse i disse dager. Vi har en reportasje som spør om billedkunsten er opptatt av det nye utenforskapet, mennesker som ikke kommer inn i arbeidsmarkedet, og en byreportasje som ser på hvordan Wien opplevde en kulturell oppblomstring for hundre år siden i et politisk turbulent klima. Tenthaus Oslo jobber mye med sosiale og relasjonelle prosjekter ved siden av konvensjonelle utstillinger, og i Context forteller de om sitt samarbeid med Sofienberg skole og hvordan kunst kan være en mekanisme for kritisk refleksjon rundt samfunnsmessige utfordringer og endringer.
Dette innlegget er en utvidet og omskrevet versjon av lederen til KUNSTforum 2/ 2014 som er i salg fra og med idag. Vi gjør oppmerksom på at Jumana Manna, Sille Storilhe og Andreas Bennin ikke er intervjuet i dette nummeret.