Forførende flørt

Med upåklagelig håndverk og sterke visuelle verk, fortoner Sverre Bjertnes’ to siste utstillinger i hovedstaden seg som en forlokkende opplevelse.

Sverre Bjertnes markerte seg tidlig som en markant maler, allerede som 15-åring stilte han ut med Nerdrum-elevene på Blomqvist. I begynnelsen sto nøkterne, naturalistiske motiver av ungdom og barn sentralt, før en dystrere motivsjanger tok over, dog stadig like godt utført. Det figurative står sterkt i hans kunstnerskap, og det er en mild underdrivelse å si at han er god i det han gjør. Han er sabla dyktig. De senere årene har Bjertnes implementert flere teknikker og uttrykk i sin praksis, i tillegg til andre kunstneres verk, og han har gjort flere samarbeidsutstillinger, da først og fremst med Bjarne Melgaard. Med vinterens utstillinger på Galleri K og Stenersenmuseet synes det virkelig å bankes inn at hans figurative maleri har fått selskap av andre teknikker, og at de er kommet for å bli i hans kunstnerskap. Ved første øyekast ser det også svært bra ut. Men hva når ekstasen slipper taket?

Utstillingen på Stenersenmuseet er i skrivende stund på vei inn i de siste visningsukene. I begynnelsen av måneden hadde Bjertnes også en utstilling på Galleri K, og begge spinner ut av det samme utgangspunktet. Men der hvor Cold Reading II på Galleri K fremsto som en konvensjonell galleriutstilling, fortoner Stenersenproduksjonen seg nærmest som et kuriositetskabinett. I alle tilfelle er utstillingene sett under ett en demonstrasjon over den enorme produksjonen Bjertnes er i stand til.

Malplassert anslag
I enden av lokalet til Galleri K åpenbarte det seg et enormt, modernistisk abstrakt maleri. Echo (2013) føyer seg ganske ubemerket inn i rekka av klassiske, modernistiske verk, fortrinnsvis norske sådan og med tydelig blunk til Jacob Weidemann. Referansen til Weidemann er også noe som ble påpekt i utstillingsteksten, hvor maleriet til Bjertnes hevdes å slå an tonen for utstillingen. Mon det. Mer enn å «slå an tonen» fremsto maleriet som noe malplassert og ute av takt med de øvrige verkene. Hvilken tone er det som skal slås an? En demonstrasjon over en slags frigjøring fra det figurative? Feilslått. En hommage til Weidemann? Tja. En demonstrasjon i modernistisk uttrykk? Nei, til det er maleriet for likt sine forgjengere, og fremstår i så måte mer som en platt kopi. Og som ren referanse til sin «opphav» mangler det substans til å kunne fungere som det. Tilknytningen til utstillingen for øvrig var heller ikke lett å få tak på.

De øvrige verkene i utstillingen sto nemlig som rake motsetninger: deriblant figurative malerier og tegninger, og en nøye utskåret treskulptur av en frosk med tegninger i ramme påmontert sokkelen. En måtte raskt erkjenne at disse verkene er en fryd. En fryd for øyet, for en malerteknisk nerd, og for de som «bare» trenger noe godt å hvile blikket på.

Høydepunktet – blant flere – var et portrett av Bjarne Melgaard. Mot en enkel bakgrunn sees et enkelt hode. Ingen hals, ingen skuldre, kun et hode svevende i billedflaten. Med feite strøk og tjukke lag med maling, har Bjertnes klart å gjengi akkurat de få  ansiktstrekkene som trengs for at man skal gjenkjenne kunstnerkollegaen. Ikke en eneste tynn strek eller andre detaljer er til stede, det er utelukkende feite lag med blandet maling som danner motivet, noe som dermed gjør det desto mer fascinerende: i malingsstrøkene er det flere lag med ulike farger, som sammen danner strøket. At de ulike fargene dermed trer frem riktig, må være noe som dels er overlatt til tilfeldighetene. At de i tillegg danner gjenkjennelige ansiktstrekk, kan ikke kalles annet enn imponerende.

Interne opplevelser
Utstillingen på Stenersen har fått tittelen Nervous Fluids, for øvrig hentet fra Jean-Baptise Lamarck, en pre-darwinistisk evolusjonsteoretiker. Begrepet viser til hans idé om at alle organismer hadde en iboende «nervøs væske», som forandret seg i løpet av livet og kunne bidra til å å overføre egenskaper til neste generasjon.

Nervous Fluids omfatter i all hovedsak beslektede verk som på Galleri K. Med hensyn til teknikk favner den bredt og Bjertnes tar grovt for seg av ulike medier: et stort antall malerier, tegninger, skulptur, i tillegg til video og en totalinstallasjon, for ikke å glemme froskeskulpturer en masse. I retrospekt fremstår utstillingen på K som en liten smakebit på hva som kommer på Stenersen. Der utstillingen på K kunne betraktes som en ekstern manifestasjon av Bjertnes’ produksjon de siste årene, fortoner Nervous Fluids på Stenersen seg nærmest som en intern opplevelse, som et blikk – eller til og med et skritt – inn i en kunstners sinn.

Dette er en erfaring undertegnede ikke har tenkt mye over før, det er svært langt mellom tilsvarende erfaringer, for sjelden får man en lignende følelse av å tre inn i en kunstners sinn. Kunstverk er gjerne noe som avfødes ut av kunstneren, hvor verkene i en utstilling står som separate entiteter på siden av og utenfor kunstneren. I Bjertnes’ utstilling på Stenersen er opplevelsen langt på vei motsatt. Inntrykket av utstillingen som et bilde på den romantiske ideen om kunstneren hvis liv og virke er uatskillelige, er dermed ikke en fjern. Et inntrykk som ikke minst understrekes av Bjertnes’ bruk av kjæresten i flere av verkene.

Eksistensielle spørsmål
I langt større grad enn på Galleri K, kan man på Stenersen snakke om at «tonen slås an». Utstillingen begynner i mellometasjen på Stenersen, og det første man møter er et hjørne dominert av malerier av kjæresten til Bjertnes. Man kan diskutere hvor klamt dette potensielt er, selvutlevering kan være både bra og dårlig. I alle tilfelle antydes det ganske raskt at vi her har å gjøre med et særdeles tilstedeværende kunstnerisk subjekt, i form av hans indre. Og dermed er den innholdsmessige tonen, om enn på et overordnet nivå, herved slått an. Den neste er av en mer formal art. Veggene er malt i ulike farger i denne første delen av utstillingen, og rammene rundt bildene likeså. Det skal vise seg at dette er symptomatisk for resten av utstillingen. Ved siden av farger og kjæresten, skal det også vise seg at frosken fra Galleri K tildeles en påfallende stor rolle i det som mer og mer fortoner seg som et kuriositetskabinett.

En tredje tone er forsøkt slått an i et av det som inntar posisjon som et av hovedverkene. Gitt plassen og størrelsen som videoen De ensomme ting er viet, er det relevant å tolke det dithen at denne sier noe essensielt om utstillingen samlet sett. Kort fortalt tar den for seg de virkelig store spørsmålene, hva livet handler om. Behandling av slike eksistensielle spørsmål balanserer alltid på en knivsegg og står ofte i fare for å henfalle til det pompøse og klisjefylte. Her er det imidlertid pakket inn i en lett svevende, eksistensialistisk samtale mellom skuespiller Gard Eidsvold og Hanna Grønneberg (kjæresten). De snakker om «hva er det som er så viktig med det han gjør?». Vi vet ikke hvem han er, men det er nærliggende å tenke seg at det er kunstneren. Kvinnen forteller at også hun «liker det hun gjør, og det er godt nok» for henne. Det hele avrundes med en sang fremført av Grønneberg, utspilt i et dunkelt rom overfylt av bøker. Rommet står i seg selv som en forførende klisje for enhver forfatter- og kunstnerspire, som et romantisk bilde på forfatteren, kunstneren, den kreative sjelen som henter inspirasjon fra alt og alle omkring seg. Trass dette er filmen i seg selv god nok, sett bort fra klippet av et urfolk som skimter fly på himmelen, hvor den bikker over i en typisk vestlig, romantisk lengten etter noe opprinnelig, litt sånn ’tilbake til naturen’.

Likevel, spørsmålstillingen rundt hvorvidt det en gjør er viktig, synes symptomatisk for den utviklingen kunstnerisk sett som Bjertnes ser ut til å være i.

Pinefullt presist
For til tross for at tegninger ved siden av maleriet har vært en del av Bjertnes’ kunstnerskap til nå, og at samarbeid og inkludering av andre kunstneres verk ikke er noe helt nytt for ham, er det nærliggende å lese utstillingen på Stenersen som en demonstrasjon over en utvikling i kunstnerskap. Og etter overflatene å dømme, og på tross av en lett klisjeaktig film, ser det lovende ut. Spesielt om man tar steget ned i Stenersens underverden.

Her finner man installasjonen Nervous Fluids, som brer seg utover hele arealet, uten klare antydninger til start og slutt. Tegningene dominerer her, sammen med frosken. At Bjertnes lenge har briljert i det figurative maleriet, er det liten tvil om, noe han også demonstrerer i ethvert maleri i mellometasjen. Men jeg tør påstå at tegningene er hakket kvassere. En levende og pinefullt presis strek avdekker det ene fabeldyret etter det andre, gjerne hybrider satt sammen av ulike dyr, mytiske landskap og akter. Tegningene veksler mellom blyanttegninger med vare valører og fete konturer, til ekstremt detaljerte men mikroskopiske tusjtegninger i mikroskopisk skala, og gjerne en kombinasjon av de to.

Samtidig, for det litt mer erfarne blikket, er det en umiskjennelig og pussig likhet til Melgaards strek. Han og Bjertnes deler den samme Munch-aktige streken, bølgende presis. Det er fristende å tenke seg at dette er en konsekvens av tett samarbeid med Melgaard, men det betyr ikke at det er en uheldig konsekvens. Streken blir ikke noe dårligere av den grunn, tvert imot.

Kyss frosken
Reptillignende vesener er en gjenganger i denne totalinstallasjonen: i tegningene så vel som i en rekke froskeskulpturer i tre, for øvrig skåret ut av tempelkunstnere på Sri Lanka og et eksempel på inkludering av andre kunstneres verk i egen produksjon. Froskene er i et så stort monn at en ikke kan unngå å undres over deres potensielle symbolske betydning. Frosker symboliserer blant annet renselse, gjenfødelse, transformasjon, metamorfose, fertilitet, overgang, selvfornyende livsprosess. De er Afrodites emblem, og symbol på djevelen. Take your pick. Det logiske i denne sammenhengen og ikke minst i lys av utstillings- og installasjonstittelen og dens opphav, er å lese frosken som et bilde på transformasjon og overgang, også gitt kunstnerens særdeles subjektive tilstedeværelse i utstillingen, ny kjæreste, utvikling i kunstnerskapet, etc. Det siste står selve totalinstallasjonen i seg selv som et eksempel på: fra «enkle» figurative malerier til mangfoldige, omfattende installasjoner.

Foruten froskeskulpturer og beslektede motiver i tegningene, knyttes installasjonen sammen av vegger og gulver malt i ulike farger, det samme gjelder rammene. I sitt maksimalistiske omfang og visuelle kaos er det hele forførerisk.

Når flørten fordamper
Det er ikke vanskelig å enes om at begge utstillingene ved første møte fremstår som vellykkede rent teknisk. Bjertnes briljerer i maleri og tegning, så vel som installasjon. Videoen har også noen vellykkede grep, selv om temaet er pompøst.

Men etter å ha ristet av meg fascinasjonen og forførelsen, står jeg lett fortumlet igjen. En snikende følelse av å latt seg henføre melder seg. Når fabeldyrene er observert og registrert, maleriene anerkjent og skrytt av, og de eksistensielle spørsmålene raskt behandlet i eget hode, hva står en igjen med da, annet enn catchy bilder til egen Instagramkonto?

Å by på seg selv og nærmest gi et innblikk i eget sinn, er et sympatisk og forlokkende grep fra en kunstners side. Men hva som egentlig er den underliggende fortellingen her, er heller uklart, og kanskje er det ingen, likevel savnes den. Umiddelbart er det ingenting i veien med å la seg imponere av visuelt forførende verk, hvor den håndverksmessige utførelsen er upåklagelig. Samtidig står dette i fare for å bli uengasjerende i lengden. Å la seg forføre av eksepsjonelle tegninger, romantiske malerier og underlige froskeskulpturer er et deilig avbrekk, en forførende flørt. Men som flørter flest, fordamper de.