I Bente Stokkes kunst står det performative sentralt i utforskningen av tegningen som medium.

Bente Stokke, Tegninger i rom, installasjonsfoto. Foto: Thomas Tveter.
Tid og rom er våre to viktigste erkjennelsesformer ifølge Kant. Bente Stokkes (f. 1952 ) kunst handler om tid og rom. Hennes arbeider strekker seg ut i tid, og de tar gjerne rommet i besittelse. De har tilsynelatende ingen start og ingen ende. De er grenseløse, og de begynner og slutter ofte tilfeldig. I hennes store sirkeltegninger med kull på papir er det armens styrke og kunstnerens fysiske utholdenhet som bestemmer lengden eller størrelsen på verket. Ikke for ingenting har hun kalt noen av sine tegninger for kilometertegninger.
Det performative er, og har vært, en viktig del av Stokkes arbeider. Hun bruker kroppen som tegneinstrument i en performativ handling. Men den performative handlingen er ikke offentlig, den foregår i kunstnerens atelier, i det private rom. Stokke har brukt kroppen fysisk helt fra hun rullet seg over glassplater med aske mens hun førte fingrene over glasset for å skape tilfeldige mønstre og avtrykk av kroppen. Hun har også laget blindtegninger i aske med bind for øynene for å utfordre sin egen skaperevne og tilfeldighetens grenser. Kropp og kunst, hånd og tegning blir ett. Stokkes tegninger er en slags forlengelse av hennes egen kropp og arm. Kroppen strekker seg ut gjennom hennes verk, i det uendelige.

Bente Stokke, Ovenfra og ned. Foto: Thomas Tveter
Stokkes tegninger som nå vises i Kunstnerforbundet handler ikke bare om performative aksjoner, men også om bevegelse på et mer tenkt og kontemplativt plan. Serien med Rutsch-tegninger er skapt av kunstnerens forsiktige og rykkvise bevegelser med papiret som hun drar langs golvet. Pulveret av knust kull danner tilfeldige mønstre på papiret som så fikseres. Abstrakte, assosiative og kontemplative mønstre oppstår. Stokke benytter Zen og Østens filosofi som utgangspunkt for tegninger der også selve materialet, kullet, blir mer fremtredende. Den japanske wabi-sabi-filosofien legger vekt på det uferdige, det røffe og det ikke-perfekte som en kontrast til den vestlige oppfattelsen av det skjønne som noe tilnærmet perfekt og vakkert. Avfallet; drivveden, rustne bildeler, sprukket keramikk eller brente gjenstander gir japanerne større mening som objekter for kontemplasjon og velbehag.
Det uperfekte og forgjengelige er nettopp et uttrykk i Stokkes Rustsch-tegninger der det pulveriserte kullet hvert øyeblikk truer med å løsne fra arket og falle ned på golvet. Det tilfeldige og umiddelbare gir dypere mening enn det gjennomførte og «perfekte». Et rest-materiale oppheves til kunst. Kunstneren bruker sine egne erfaringer med brent kull og tre til å si noe om hva vi oppfatter som skjønt og ikke-skjønt og om hvor stor avstand det egentlig er mellom vår vestlige materialistiske verden og den mer religiøst og filosofisk orienterte østlige tankeverdenen. Det kan gi oss alle noe å tenke på i en stressende hverdag der jakten på det perfekte lett kan ta overhånd. Slik blir Stokkes tegninger også like mye et uttrykk for en holdning og en eksotisk tankeverden som et uttrykk for en teknisk beherskelse av håndverket.
Dans og bevegelse
Tid er et helt sentralt element i Stokkes stiliserte koreografiske skisser av dansere på scenen som er utstilt i monter på utstillingen. Dansernes bevegelser på scenen er gjengitt i stivnede positurer som tegn eller hieroglyfer. Samlet er de utrykk for en hel forestillings dansebevegelser. Det flyktige, men tidsbestemte blir dermed også et viktig element i Stokkes kunst som en kontrast til det tilsynelatende uendelige i hennes kilometer- og parallelltegninger.
Stokke har de senere årene begynt å arbeide med skulpturtegninger der hun tegner med grafitt på stivt papir som hun siden bretter til skulptur-lignende former som kan plasseres på vegg eller golv. Dette er en spennende utvidelse av den tradisjonelle tegningen på vegg og viser igjen kunstnerens vilje og evne til å eksperimentere med materialet. Beklageligvis er få av hennes skulpturtegninger med på utstillingen i Kunstnerforbundet, så vi håper at kunstneren neste gang kan vise oss et utviklet prosjekt der hun tar rommet i besittelse med større skulpturtegninger.
Bente Stokke, Tegninger, vises i Kunstnerforbundet til 9. februar.
Jan Kokkin tar nok feil når det gjelder Immanuel Kants erkjennelesesteori. Tid og rom er på ingen måte erkjennelsesformer. I følge Kant er de anskuelsesformer, og det er noe helt annet.
Paul Grøtvedt