Julian Blaue behandler Marina Abramovic som en Messias, når hun i virkeligheten kan behøve en psykiater, mener kunsthistoriker Paul Grøtvedt.
Julian Blaues innspill om performancekunsten på Kunstforum, er fornøyelig lesning. Engasjementet er stort, men den intellektuelle utrustningen ganske innskrenket. Det er vanskelig å finne et startpunkt, for tekstene han leverer vrimler av obskure påstander og uetterrettelige argumenter.
Blaue omtaler Abramovic nærmest som en Messias, en frelser og forløser av menneskets spirituelle vesen. Hun påfører seg selv smerte og lidelse, for på den ene side å kurere folk som er ødelagt av vanetenkning, på den annen å frigjøre samfunnet for kapitalistisk utbytting.
Abramovics metode er «åndelig insisterende», skrive Blaue. Hva det betyr, vet vel bare Vårherre.
Blaue gjentar til det kjedsommelige ordene «åndelig» og «spirituell». Trolig for at det skal ha en performativ effekt, men det hjelper ikke det spøtt. For ordenes mening blir ikke klarere om man gjentar dem i det evinnelige. Tvertimot, de blir bare tommere og tommere for innhold. At begrepene hos Blaue også er helt skåltomme, viser påstanden om at primalskriket har en spirituell dimensjon.
Neppe noe ved den menneskelige psyke er mindre spirituelt og åndelig enn primalskriket. Les Janov og Reich.
Det å tukle med dette psykoterapeutiske fenomenet er ikke helt ufarlig, for å si det mildt. Å lokke folk inn i en slik situasjon kan utløse store psykiske forstyrrelser. Det bør avgjort ikke overlates til et kunstner-ego som bare ønsker mer kreativ kreditt. Faglig sett er det vel også høyst tvilsomt om Edvard Munch har malt et primalskrik. Det forhindrer ikke at enkelte kan tolke det slik, men det er neppe en adekvat tolkning, snarere en frukt av fortrengte fødsels-traumer.
Hva som er så spirituelt og åndelig insisterende i det at Abramovic kontinuerlig går til fysisk angrep på sin egen kropp, bør man kanskje få en psykiater til å forklare. Selv-skading har slike folk god greie på. Som regel skyldes slike fysiske overgrep mot egen kropp at vedkommende har en alvorlig psykisk plage. Hvorvidt det er ånden som har kollapset, eller at kapitalismen har krøpet inn i hjernen, er ikke lett å vite. I det hele tatt er det vanskelig å vite noe som helst om hva folk har av intensjoner og spiritualitet. Dette er indre tilstander, og de er ikke på noen måte identiske med hva mennesker uttrykker gjennom språklige akter og kroppslige handlinger. Alt dette må tolkes, men vi vet aldri om våre tolkninger stemmer overrens med avsenderens intensjoner.
Det samme gjelder på kunstens område. Vi kan aldri komme på innsiden av kunstnerens hode, og se hvilke intensjoner han har, eller har hatt. Når kunstneren gråter, så er hans tårer av gull, skriver Blaue. Hva da med alle dem som nå gråter og lider i Syria, i Egypt, i Palestina, i Nigeria, ja over hele kloden? Alle er de kunstnere i følge Blaue, og de skriker langt mer enn Abramovic, men det blir ikke mye gull av det. Heller ikke mye ære og opphavsrett. Den slags blir vel heller ikke skrikerne på Ekebergåsen kreditert for, selv om det er de som fyller konseptet til Abramovic med mening.
For kunstneren Abramovic derimot regner det med gulltårer, både i form av medieoppslag og kontanter. Det siste er visst en vederstyggelighet, i følge Julian Blaue. Det er viktig å «Befri ånden fra kapitalismens kjeft», skriver han, og fortsetter «Det spirituelle er ikke kapitalens yndlingsrett. Kapitalen er en alteter.». Hvorfor enkelte kunstnere, utstyrt med en helt forskrudd estetikk, hakker på kapitalen i tide og utide, er helt uforståelig. Er det noen kraft som har muliggjort kunstnerisk og åndelig innsats gjennom flere tusen år, så er det kapitalen. Uten at noen har satset penger og makt på kunstnerne, ville historien vært tom for kunstverk.
Ja, det er faktisk ikke mulig å tenke seg en slik åndelig innsats uten at kunstnerne blir støttet av kapitalsterke folk og institusjoner. Sett ut fra dagens demokratiske samfunn, finnes det i hovedtrekk to typer kapital – privatkapitalen og den statlige kapitalen (Våre skattepenger). Begge bidrar til å holde liv i kunstnerne og muliggjør at de kan opprettholde sine skapende virksomheter. Hva er da problemet med kapitalen? Er penger kanskje noe syndig? Det ser slik ut i enkelte kunstneres øyne. Sannsynlig fordi de ikke har så mye av dem, men mer enn nok av misunnelse og moralisme.