Mellom humor, sci-fi, naivisme og streng kuratering, sliter enkeltverkene med å komme til sin rett. Det er likevel mye å oppleve i The Institute of Imaginary States, en del av Bergenstriennalen Monday Begins on Saturday.
Lars Cuzner og Fadlabi, Forensics of Attraction, 2013. Co-produsert av Bergen Assembly 2013.Foto: Monica Holmen
Kunstnerisk forsknings-utopi
Bergens aller første triennale er kuratert av Moskvabaserte Ekaterina Degot og David Riff. Resultatet er 11 visningssteder med utstillinger som både forteller sine egne historier og som samtidig er del av en større, helhetlig fortelling, alt iscenesatt og fortalt av de to kuratorene. For Degot og Riff har tilsynelatende gått langt i sine roller som kuratorer. Dette til tross for at de selv omtaler seg som «conveners», et begrep som skal antyde deres rolle kun som tilretteleggere for kunstnerne, fremfor en sterk styring fra kuratorenes side.
Med utgangspunkt i den russiske sci-fi romanen Monday Begins on Saturday (1964) av Strugatsky-brødrene, har Degot og Riff omskapt Bergens kunstscene til fiktive institutter med navn som «Institute of Tropical Fascism», «Institute of Perpetual Accumulation» og «Institute of Imaginary States» for å nevne noen. Kunstnerne omtales som forskere. Slik har «convenerne» lagt til rette for sin verden av kunstforskere som elsker sitt arbeid så høyt at de ønsker mandagen velkommen allerede på lørdag. Bergen er dermed omgjort til et kunstnerisk forsknings-utopi. Konseptet bærer preg av å kunne oppfattes som litt barnslig, men også herlig nerdete.
Fantasistater
I Kode 1 finner vi The Institute of Imaginary States. Her kan vi oppleve åtte verk, eller «imaginære stater» som Degot og Riff kaller dem, deriblant videoverket The Goodness Regime av Manna og Storihle, IRWINs videoinstallasjon og Lars Cuzner og Fadlabis Forensics of Attraction. I utstillingen har kuratorene, i tillegg til en tematisk samhørighet, knyttet verkene sammen gjennom rommets arkitektur, som domineres av ubehandlet tre og OSV-plater. Foruten veggdelerne danner de arkitektoniske elementene podier, benker, og et gulv dekket av store flak av treflis. Det hele gir en sanselig fornemmelse idet du synker ned i gulvet for hvert steg, bevegelsene blir hemmet og lukten er intens.
Jumana Manna og Sille Storihle, stillbilde fra The Godness Regime, 2013.
Dumme oss?
Innerst i rommet til venstre er et stort filmlerret. Filmverket til Jumana Manna (f. 1987) og Sille Storihle (f. 1985) har tittelen The Goodness Regime (2013), og i filmen møter vi barn som spiller ut scener fra pilegrimsferder, fra krig og konflikter i Midtøsten og fra signeringen av Osloavtalen fra 1993. Scenene skifter mellom å utspille seg i Midtøsten, i Norge og ved Det hvite hus i USA, for anledningen bygget i papp. Det hele akkompagneres av voice-over av blant andre tidligere president Bill Clinton og til Norges tidligere statsminister Kjell Magne Bondeviks nyttårstale fra 1999/2000: «We have many reasons for self-respect, but no reason to be self-righteous.» Frithjof Nansen, Norges oljeeventyr og frigjøringen i 1945 er også scener som utspiller seg i filmen.
Å problematisere nytten og effekten, eller mangelen på sådan, av Osloavtalen kan være på sin plass nå ved 20 års-jubileet for underskrivelsen. Å skape debatt rundt den pågående konflikten i Midtøsten er også relevant. Men det er ikke dét verket til Manna og Storihle formidler. Det er mer en slags latterliggjøring av et selvtilfreds Norge, opphengt i vår egen selvoppfattede rolle som diplomatisk og nærmest «fredsgivende» nasjon. Kan hende også det er på sin plass, i alle fall har vi alle godt av å bli tvunget til å vende blikket innover en gang i blant. Likevel er virkningen av den lettere mobbete stilen irritasjon mer enn at den provoserer og engasjerer. Dette er også fordi det ikke lett fremkommer hvilke eventuelle forandringer, eller konstruktiv diskurs, Manna og Storihle egentlig er ute etter å oppnå med The Goodness Regime.
Tragikomisk lureri
IRWIN er del av en slovensk kunstnergruppe, NSK (Neue Slowenische Kunst) opprettet i 1984 i det tidligere Jugoslavia. Som et kunstprosjekt dannet de den fiktive staten NSK State in Time i 1992 og fikk laget «ekte» pass for sine medlemmer. Man kunne bli borger ved å fylle ut et skjema på internett. For det meste var det kunstnere og andre innen kulturfeltet som lot seg «verve», og i den kaotiske tiden under Balkan-krigen hendte det faktisk at dette passet ble benyttet som reisedokument.
IRWIN, NSK Passport Holders, 2013 og Words from Africa, 2007. Installasjonsfoto. Foto: Nils Klinger
På midten av 2000-tallet registrerte kunstnergruppen IRWIN en markert økning i søknader for NSK-borgerskap fra Nigeria. De bestemte seg for å innkalle en del av dem til et intervju i London. Intervjuene ble filmet, og det er disse filmene vi kan se i verket NSK Passport Holders fra 2007, og noen av henvendelsene IRWIN fikk i form av e-poster i verket Words from Africa (2007).
På et podium av tre er seks tv-skjermer plassert ovenfor hverandre med opptak fra intervjuene i London. Kunstnerne er kledd i dress og forhører seg om hvordan søkeren oppdaget NSK State in Time og hvorfor de har søkt. Søkerne, både kvinner og menn, har ansiktet sladdet. Noen av dem ler raskt når de lærer hva NSK State in Time egentlig er, mens andre virker svært skuffet. De så nok på dette som en sjanse til å bevege seg langt friere mellom landegrenser enn det de hadde mulighet til på daværende tidspunkt. I noen tilfeller er det trist å se hvordan menneskene ble lurt, hvordan de tolket det de leste i favør av det de håpet å se, ikke hva som egentlig ble tilbudt. I så måte sier verket mye om ideens, håpets, kunstens og ikke minst papirets, potensielle makt. Det står som et vitne om hvordan en idé kan leve sitt eget liv og vokse seg stor ved hjelp av rykter og internett, med påfølgende negative konsekvenser som ikke kunne vært forutsett av kunstnerne og som var langt ifra idéens intensjon. Alle de intervjuede ender likevel med å bli passbærende borgere av NSK State in Time, med full forståelse av at det (eneste) de vil få er invitasjoner til kunsthappenings og konserter. Heldigvis. Ellers ville det jo bare vært trist.
CSI Bergen
Mens jeg var inne i installasjonen Forensics of Attraction (2013) til Lars Cuzner (f. 1974) og Fadlabi (f. 1975), hørte jeg flere som utbrøt et «OJ!» i det de entret det innestengte rommet. Og det er mye å se og oppleve. Et bord er fylt av småting, dukker og tekstiler, som en salgsbod med turistsuvenirer, men her komplett med gule nummerskilt som bevismarkører, godt kjent fra tv-serier som CSI. Videre finner vi mikroskop, reagensrør med farget veske, tavler med diverse papirer, innsirklet og markert tekst, bilder og en tv-skjerm med noe som minner om en overvåkingsfilm. Vi har entret et kriminalteknisk laboratorium, med tomme ølflasker langs veggen ved skrivebordet og innestengt luft. Det er en merkbar trykket stemning.
Det som har blitt forsket på er såkalte «human zoos», eller «menneskelige dyrehager», noe som eksisterte på 1800- og tidlig 1900-tallet i store byer som Paris, og som også var å finne både i Kristiania og Bergen i forbindelse med storfeiringer, her som såkalte «negerbyer». At denne delen av vår historie synes å være glemt er ikke så rart, det er ikke stolte øyeblikk. Men det betyr ikke at det ikke fremdeles eksisterer lignende fenomen i dag, som eksotiske stammer i eksotiske land som kan besøkes og «oppleves» av turister i sine «naturlige omgivelser».
Lars Cuzner og Fadlabi, Forensics of Attraction, 2013. Co-produsert av Bergen Assembly 2013. Foto: Nils Klinger
«Kriminaletterforskerne» Cuzner og Fadlabi tar for seg Padaung-kvinnene i Thailand, eller «giraffkvinnene», et tilnavn de har fått på grunn av smykkene de bærer rundt halsen som gjør at det den ser strukket ut. Det er ikke mange av dette folkeslaget igjen i dag, og utstillingen Forensics of Attraction er «forskning» rundt det å systematisk omgjøre et truet folkeslag og menneskers dagligliv til turistattraksjon, samt effekten på de besøkende og deres opplevelser og følelser.
«Oj’et» som unnslapp betrakterne da jeg var inne i installasjonen er dekkende. Det er visuelt mye å oppleve inne i rommet, og det gir en uhyggelig fornemmelse. Fraværet av etterforskerne er svært merkbart, rommet ligner mer et åsted enn et kriminalteknisk laboratorium. Forensics of Attraction kan virke noe overfladisk, men verket viser seg raskt å inneholde flere lag av mening og åpner for en kritisk refleksjon rundt hva vi i dag, som for hundre år siden, godtar som underholdning. På tidlig 1900-tallet, med «negerlandsbyene», ble vår egen «kikkermentalitet» forkledd som antropologisk nysgjerrighet, kanskje ikke ulikt situasjonen for Padaung-kvinnenes i deres landsbyer. For øvrig tjener turistindustrien i Thailand, som jeg har forstått, gode penger på Padaung-folket, som selv står uten særlige rettigheter og er i praksis forflyttet og samlet opp for turisme, hvilket bidrar til at verket til Cuzner og Fadlabi står igjen som tankevekkende og aktuelt.
Én fortelling
Den røde tråden som knytter de ulike verkene i denne delen av Bergen Assembly sammen er sterk: det levnes liten tvil om at de alle omhandler, på en eller annen måte, ofte bokstavelig, en form for «imaginær stat». Resultatet er at de åtte kunstverkene kommuniserer godt med hverandre. Nesten litt for godt. For samtidig gjør det at enkeltverkene forsvinner litt i mengden.
Etter å ha besøkt The Institute of Imaginary States var det like mye sagflisen på gulvet, teksten fra romanen montert på veggen og hvordan alle verkene kommuniserte sammen som hadde gjort inntrykk. Stikk i strid med hva kuratorene ser seg selv som, «bare» conveners eller tilretteleggere, så er de og deres fortelling, svært tilstede i både utstillingen, og i triennalen som helhet. Inntrykket forsterkes av at flere av verkene er bestillingsverk for Bergen Assembly. Like fullt betyr ikke dette at fortellingen de formidler er uinteressant eller kjedelig. Bruker man bare tid nok i The Institute of Imaginary States, som også man bør, så kommer enkeltverkenes kvaliteter frem og til sin rett til slutt.