Prosjektet til Marina Abramovic er kanskje intelligent og fremtidsrettet, fordi det er kunst som opplevelse for den enkelte, sier Christian Wolther.
Christian Wolther
Kunsten er død har jeg hevdet de siste tyve årene, og jeg mener det stadig, jeg kan ikke finne noe som kan få meg til å mene det motsatte. Grunnen er, slik jeg ser det, at mennesket ikke lenger har noen interesse, som iscenesettelse. Det Menneskelige Selv, slik det iscenesetter seg selv gjennom kunsten – og med iscenesettelse mener jeg ikke nødvendigvis bare performance, men også maleri, tekst, foto, video, installasjon – har ikke lenger noen interesse. Hvis mennesket, Det Menneskelige Selv, eller altså kunstneren, iscenesatte sitt Selv som noe flyktig, som et midlertidig objekt eller fenomen som mennesket selv knytter seg selv til, eller opp imot, så ville det kunne ha interesse, psykologisk, filosofisk, og også kunstnerisk. Men slik er det jo ikke. Stort sett iscenesetter kunsten Det Menneskelige Selv som noe manifest, som noe varig, noe med fast identitet og en fiks ferdig kulturpolitikk bak seg, med en hel teologi til å støtte opp og begrunne det med.
Kunsten er død fordi Det Menneskelige Selv ikke lenger har noen interesse som objekt eller som talerør for det menneskelige eller for kulturen. Dette er fordi konseptet er dødt, konseptet har ikke lenger den gyldigheten vi mente var der tidligere. Det å si noe i dag er noe helt annet enn det var for to hundre, eller for femti år siden. I dag vet vi at det vi sier ikke er sant, først og fremst på grunn av språket som medium. Det kan ikke speile virkeligheten eller opplevelsen av den på en fullverdig eller tilstrekkelig måte. Dernest på grunn av det – med nødvendighet – midlertidige ved alt, også ved ideer og forestillinger. Og endelig fordi kunstnerne, eller kommunikatøren, bare speiler det forholdet som er i ham selv, og altså er selvrefererende mer enn verdensforklarende, så og si.
Det Menneskelige Selv har interesse som studieobjekt, som objekt for refleksjon i seg selv, men egentlig ikke som en manifestasjon av seg selv. Som iscenesettelse har ikke, slik jeg ser det, denne manifestasjonen, eller dette Selvet, ikke lenger gyldighet. I alle fall ikke som den eneste representasjonen av mennesket.
Som representasjon virker det bare som enda en gjentakelse av menneskets måte å iscenesette eller å presentere seg selv på, gjennom det såkalte Selvet. Og denne representasjonen kan jo også sees som bare et konsept, en forestilling, på fri drift i verden, iscenesatt av krefter i mennesket som ønsker dette, for slik å kunne konstituere seg i samfunnet som varig og synlig, som objekt eller ikon.
Men: at kunsten er død betyr ikke at kunsten ikke er levende. Og dette er viktig å forstå. Estetikken vil aldri dø, og estetisk praksis vil alltid være relevant og påkrevet. Men kunsten bør mer være en filosofisk refleksjon rundt menneskelige og estetiske forhold, enn bare iscenesettelse i ulike kunstuttrykk.
Så har vi Abramovic som kommer til Norge og vil ha tre hundre mennesker til å stille seg opp foran en tom ramme og iscenesette et skrik. Menneskets skrik. Dette prosjektet fremstår som kitsch, og det forsimpler Munch som kunstner, som andre kritikere også har pekt på. Det forsimpler det ståstedet og den situasjonen som Munch arbeidet ut fra, og det forsimpler ham som engasjement og som person. Dermed fremstår dette som tåpelig, Hollywood-aktig, kitsch.
Like fullt dreier dette innlegget seg om å forsvare Abramovic, og det skal jeg gjøre nærmere rede for nå.
Abramovic ser og forstår alt dette, det er jeg ikke i tvil om. Abramovic er en seriøs kunstner, det har hun vært i mange år. Selv om jeg er blant dem som mener at det meste hun har gjort er litt vel kitsch, så mener jeg også at hun er en seriøs kunstner med krav på den høyeste respekt. Det at kunsten blir personlig, og derfor også begrenset av det personlige, er uunngåelig for kunstnere som har noe på hjertet. Slik må det være. Samtidig vil slike verk lett kunne sees som kitsch fordi perspektivet er for definert, rammen for satt, og uttrykket litt for begrenset av det kunstneren vil si.
Men hvis det er slik at kunsten egentlig er død eller utdatert på den måten at den bare er en diskurs, kun en måte å tenke om kunsten som fenomen og praksis på, så er prosjektet til Abramovic kanskje noe veldig moderne, intelligent og fremtidsrettet, fordi det er kunst som opplevelse for den enkelte, og ikke diskurs i det hele tatt. Verket og kunstneren gir blaffen i hva folk tror eller tenker om kunst og om kitsj, og vil bare at en indre opplevelse av verdi og uvanlig kvalitet skal inntreffe i mennesket. Dette er jo vakkert, og pragmatisk, ja, poesi og helbredelse som praksis, selv i all sin mulige vulgaritet. Og dette er jeg temmelig overbevist om at Abramovic ser selv: at kunsten må finne nye veier å gå, andre måter å omgå den sedvanlige diskursen på, at kunsten må bli noe renere, enten ren utvendig estetikk eller helt enkelt indre, verdifull opplevelse for den enkelte. Og at meningene rundt, rett og slett forblir diskurs, forestilling, språkspill, midlertidige tanker, og slik sett derfor ikke har virkelig gyldighet eller interesse.