Mellom billedkunst og film

I essaysamlingen Et annet lerret rettes fokus mot film og billedkunst. Med utgangspunkt i fire filmer, tar forfatter Marit Paasche for seg relasjonen mellom de to fagfeltene. KUNSTforum snakket med Paasche om hva som ligger bak boka.

Hva handler boka om?

Jeg har alltid vært opptatt av bevegelige bilder, hva de betyr og hvordan de påvirker andre typer billedproduksjon – som den man finner i billedkunsten. Hva skjedde med vår måte å tenke på da vi begynte å lage bilder som beveget seg både i tid og rom? Hva skjedde med vårt forhold til subjektet, til historien og hukommelsen? Og hva skjer når bildet blir digitalt? Noe av dette er det jeg forsøker å skrive om i Et annet lerret.

Jeg tror vi begynte å betrakte den kollektive historien mer som et museum der projektorene kontinuerlig avspiller fortiden i ulike billedsekvenser, noe som igjen virker inn på hvordan vi forholder oss til billedkunst.

Hva er det ved relasjonen mellom film og billedkunst du finner interessant?

Jeg elsker jo begge, og det faktum at de deler så mye, samtidig som de oppfattes som to separate fagfelt har vært et merkelig paradoks. Teoretikerne fra begge sider vært rimelig uinteresserte i den kunnskapen som ligger i det motsatte feltet (med noen klare unntak selvfølgelig). Satt på spissen kan man si at den narrative analysen fortsatt dominerer klassisk filmteori og filmkritikk, mens analyse av ulike typer billedkategorier og utveksling av kunnskap mellom disse på et teoretisk plan fremdeles er et relativt uutforsket landskap.

Det tradisjonelle skillet mellom film og billedkunst har bidratt til å skjule det faktum at filmmediet er ett av de sentrale referanseområdene for dagens kunstproduksjon, særlig blant yngre kunstnere. Noe av grunnen til at jeg begynte å skrive denne boka var for å møte forholdet mellom film og billedkunst på et analytisk nivå. Kanskje kan det være med på å synliggjøre noen trekk ved kunstens kunnskapsproduksjon.

Kan du kort fortelle om din forfatterprosess, fra idé til bok?

Det er påfallende hvor lang tid det gikk fra ide til bok i dette tilfellet, faktisk hele seks år. Men slik er det noen ganger. Flere av de filmene som er analysert i boken har jeg dessuten brukt i forelesninger på Kunstakademiet i Oslo, hvor jeg har diskutert problemstillingene med studenter og kollegaer. Disse samtalene har vært svært viktige for utviklingen av essayene, og de har bidratt til at jeg har skrevet om tekstene en rekke ganger.

Hvilke diskurser og teorier har vært viktige for deg i arbeidet med denne boken, og hvorfor?

Før jeg svarer direkte på det, vil jeg trekke frem at denne boka består mer av nærlesninger enn av teori. Genremessig ligger de fire tekstene nærmere det litterære essayet enn fagbokartikkelen.

Tre av filmene jeg skriver om – Hiroshima mon Amour av Margurite Duras og Alain Resnais, Persona av Ingmar Bergman og Blow-Up av Michelangelo Antonioni kom ut i tidsrommet 1959–1967, det vil si på det tidspunktet hvor modernisme og minimalisme gjorde seg gjeldende på kunstfeltet. Derfor har Susan Sontag fått en viktig plass, særlig i essayet om Persona.

Flere tenkere eller teoretikere som har vært viktig for både film og billedkunstfeltet er også med, som Walter Benjamin, Gilles Deleuze og Hito Steyerl. Og så er det de teoretikerne som skriver eksplisitt om relasjon mellom teknologi, bilder og samfunn, som Hugo Münsterburg, Friedrich Kittler og Mario Perniola, for å nevne noen.

Er det en kunstner/utstilling/bok som har vært spesielt viktig for deg, og hvorfor? Både i forhold til prosessen med denne boken, og i din praksis generelt?

Oj, vanskelig spørsmål, for det er det jo utrolige mange kunstnere, bøker og utstillinger som har vært viktige. Akkurat i forhold til Et annet lerret var det to ting som svar sentrale for selve ideen: Det første var utstillingen Le mouvement des images som ble vist på Centre Pompidou i 2007. Den fikk frem det faktum at video, film og annen visuell kunst i økende grad har utvekslet kunnskap og billedspråk de siste femti årene. Men, denne utvekslingen har pågått i det stille, og verken den diskursive virksomheten eller formidling knyttet til disse feltene, har klart å fange opp bevegelsene godt nok.

Det andre var en scene fra filmen Bande á part (1964) av Jean-Luc Godard hvor de tre hovedpersonene Odile, Franz og Arthur stormløper gjennom rommene og søylegangene i det storslåtte, franske museet Louvre. De løper forbi malerier i tunge rammer som henger på veggene, og frittstående skulpturer på gulvet. Godard lar denne scenen med filmbildene av de løpende fungere som en analogi til filmmaskinens rytmiske fremdrift. Ved å understreke bevegelsen som oppstår mellom bildene på veggen, både for de som løper og for oss som ser på, kommenterer Godard her filmens eget vesen – det er som kjent bevegelsen mellom stillbildene som gjør film til film. Da jeg så de tre som løp gjennom museumsrommene i Louvre var det akkurat som om bokprosjektet falt på plass: Jeg erkjente at i mitt hode – i mitt private «museum» – er det vel så mange filmbilder som malerier og fotografier. Sammenstillingen mellom disse, og en mer generell forståelse av bildet og dets relasjon til verden og meg selv, er det denne essaysamlingen handler om.

Hvorfor er kunst viktig?

Kunst er en undersøkende virksomhet som er fri nok til å ikke konkludere. Det innebærer ikke at den er upresis, men mer at den kan være særdeles presis rundt samfunnsmessige aspekt som fremstår som uklare. Måten kunst kan håndtere det vage på, fascinerer meg. Jeg har flere ganger opplevd at kunst tilbyr den åpenhet som er nødvendig for at noe faktisk skal bli eksakt – og det må være en nøtt å knekke for godeste Jon Elster. På sitt beste kan kunst løfte frem eksistensielle aspekter på en måte som binder det personlige og det kollektive sammen, som i arbeidene til Hannah Ryggen, John Baldessari, Ingmar Bergmann, Michelangelo Antonioni, Vilja Celmins og Jean-Luc Godard for eksempel.

—

Et annet lerret (2013) er gitt ut på Feil Forlag, et uavhengig forlag som gir ut kunstprosjekter i form av bøker, utstillinger og andre formater.

Boka slippes torsdag 5. september kl. 19 på Kunstnernes Hus i Oslo.