Punk has a future. Punk is dead.

Når moteverdenen adapterer subkulturer er det sjeldent med hell, noe utstillingen Punk: Chaos to Couture på The Metropolitan i New York viser.

Feilslått bricolage
Bricolage er sentralt når man skal beskrive punk. Begrepet ble preget av Leví-Strauss og betegner et samlerfenomen. En bricoleur finner ting og bruker dem for å produsere noe eget. Men det avgjørende er at hans utvalg er begrenset, han tar det som er tilgjengelig der og da. Derfor er tingene som regel relativt uegnet til det han produserer. Gjenstander fra en spesifikk sammenheng approprieres og gis en ny mening i en annen sammenheng. Bricolagens clou ligger i misforholdet mellom antall tilgjengelige råstoffer og antall innfallsrike resultater.

På The Metropolitan Museum of Art i New York går nå utstillingen Punk: Chaos to Couture inn i sin siste visningsuke. Delt i syv avdelinger, presenterer den punkens motehistorie «fra sidewalk til catwalk». De tre første avdelingene er reservert enkeltfenomener (et punkutested i New York, en tøybutikk i London, en historisk punkkolleksjon), mens de siste fire avdelingene har et tematisk fokus med hver sin (anti-)helt som representerer idéen.

En av disse idéene er bricolage, som også er tittelen til en avdeling. Som i hele utstillingen presenteres det også her high-fashion designere som er inspirert av punk. Designeres forsøk på å bruke søppel- og innkjøpsposer som råstoff til fremstilling av moteklær er tilsynelatende en slående illustrasjon av bricolage-idéen. Estetisk sett er posekjolene med ulike logoer og ikoner i alle farger selvsagt fine og «kreative». Og hvem har ikke lyst å gå med en T-shirt laget av en ødelagt tallerken? Likevel er det i denne avdelingen, hvor selve essensen av punk presenteres, at kuratorens fiasko også blir tydelig.

For et avgjørende element i definisjonen av bricolage er at bricoleuren har et begrenset repertoar av råstoffer og derfor tvinges til å improvisere. Og det er her high-fashion-designerne ikke kan leve opp til sine egne bricolage-ambisjoner. For styrtrike designkonserner har jo alle tenkelige råstoffer til rådighet. De tvinges ikke til kreativ improvisasjon, men til kontrollert konstruksjon. Og det kan merkes. Ekte bricolage vil alltid bære preg av det ufullkomne. Perfeksjonen gjør at disse designerklærne mangler den sanne punkånden. Spesielt påstanden om at det å appropriere konsumgjenstander skulle være en skjult kapitalismekritikk er absurd. Det stemte for punkoriginalen. Men designerne inngår til de grader i varesirkulasjonen. Dette er et problem for hele utstillingen, men blir spesielt tydelig i bricolage-avdelingen.

Sosiale underdogs
Med ekte provinsiell arroganse hevder jeg at vi forsto dette prinsippet bedre på sent 80- og tidlig 90-tall i min tyske småby, enn Dolce & Gabbana forstår det i 2013 i New York. På den tiden var jeg den yngste (15 år) i en punk-gjeng som okkuperte et hus i provinsbyen Flensburg. Mine venner var sosiale underdogs som uten utdannelse, men med kreativ energi, klarte å snu en håpløs situasjon på hodet. Nederlaget ble definert som seier, og søppel ble til gull. Den begrensede økonomiske, men også geografiske provinssituasjonen gjorde det helt naturlig at vi brukte ringen til Mercedesstjernen som armbånd, sykkellåser som halskjeder og graffiti-spray som hårfarge. Og vi ante at dette bricolage-prinsippet var avgjørende for vår punk-identitet og integritet.

Av og til kom det noen «nye» for å bli del av okkupant-gjengen. Som oftest var de grundig forberedt: Med Sex-Pistols T-shirt, nye Doc Martens og pent farget blått hår. Moralsk var det forkastelig, men for å forsvare bricolage-konseptet var vår respons helt riktig: vi behandlet dem som forrædere, kalte dem «pseudoer» og sendte dem til helvete. Punk’s not dead. Den velorienterte perfeksjonen som deres «outfit» bar preg av, var ikke det vi forstod som punk. I den forstand kan man si at punk var et provins-fenomen. I alle fall var det viktig at ikke alt var mulig; man skulle ikke ha mye annet enn «no future». Alle foraktet «pseudoene»; men det eksisterte også en annen konflikt i Flensburgs punkmiljø: motsetningsforholdet mellom de mer intellektuelle punkerne, med bakgrunn i dannelsesborgerskapet, og punkere fra underklassen uten utdannelse og penger. Da jeg var femten visste jeg ikke at de to gruppene var resultat av to tradisjoner, som kan spores tilbake til midten av syttitallet i henholdsvis London og New York. Dette er noe jeg lærer på utstillingen på Metropolitan Museum. De to tradisjonene danner det konseptuelle utgangspunktet for utstillingen.

Anti-mote
I New York hadde punk-bevegelsen et intellektuelt, kunstnerisk og ikke minst musikalsk preg. Patti Smith var blant artistene som hadde noen av sine første konserter på det berømte utestedet CBGB i Manhattan. Utstillingen på The Met illustrerer dette med en 1:1-kopi av utestedets toalett, med original graffiti, sigarettsneiper og søppel. Det refereres her til Patti Smith’s kjente sitat: «all the action happened in the toilets». Men enhver som har festet på et toalett på et utested, vet at man ikke bør oppsøke stedet neste morgen. Enda mindre kan jeg se poenget med å presentere det bak glass på et sterilt museum.

Sammenlignet med dette er avdelingen viet Londons punkscene mer ærlig, den prøver ikke å være annet enn det det er. Punkbevegelsen i London var på 70-tallet snarere en politisk og sosial bevegelse, med røtter i arbeider- og underklassen. Og den ble preget av en autodidaktmotedesigner som selv kom fra disse sosiale sjiktene: Vivienne Westwood. Historien henne som syende mor og innehaver av en bondage- og lingeri-butikk gjorde at hun var predestinert til å utvikle en anti-mote, som på den tiden faktisk var på kanten. Under overskriften Clothes for heroes viser utstillingen de første kolleksjonene som Westwood solgte i sin legendariske Seditionaries boutique i 430 King’s Road i London, deriblant en t-skjorte i gummi med sykkeldekk sydd rundt armene og ordet «VENUS» festet til brystet, skrevet med kyllingbein. Den kjente t-skjorten med et fotografi av bryster der den tildekker kvinnens ekte bryster er også fra denne tiden. Vivienne Westwood designet dessuten klærne til Sex Pistols.

D.I.Y. 
Nettopp Sex Pistol’s bassist Sid Vicious er super-anti-helten i neste avdeling som fokuserer på punkens hardware, altså metallvarer. Alle tema-avdelingene har hovedtittelen Do-It-Yourself (D.I.Y.), og Sid Vicious representerer godt dette prinsippet i forhold til metallvarer: hans kjedelås rundt halsen har blitt ikonisk. Samtidig blir fallhøyden her enorm, og den ender med et nederlag. Versace presenterer sin versjon av sikkerhetsnålen, som likeledes har blitt symbolsk ladet punk-hardware. Hos Versace holdes en vakker kjole sammen i sidene med enorme sikkerhetsnåler av gull! Avstanden til originalen er så stor at det i seg selv  kunne være et poeng. Men det refereres  ærbødig til punkens realitet, og derfor kan dette neppe leses som en bevisst iscenesettelse av overklassens nådeløse arroganse.

At dekadansen også preger søppelposekjolene i neste del av utstillingen, som fokuserer på D.I.Y. Bricolage, har jeg allerede påpekt. Noe er likevel vellykket i denne avdelingen, og det er valget av anti-helten som skal representere idéen: sangeren Wayne County (i dag Jayne County). Hun har brukt et stort antall lange luftballonger som kjole,  et godt eksempel på bricolage-konseptet. Jeg vet ikke om kuratoren har tenkt på dette, men County symboliserer den ultimative bricolage-ånden med sin kjønnsidentitet: hun har vært transvestitt og ble senere transseksuell. Som transvestitt kan alle klær og handlinger til Wayne County beskrives som bricolage: en mann i kvinneklær bruker disse strengt tatt aldri etter hensikt. Han «misbruker» dem, lader dem med ny betydning, subverserer deres opprinnelige mening. Betegnende for bricolage, som Leví-Strauss definerte som en befriende og modig handling, er at man løsriver elementer fra deres opprinnelige kontekst, genererer nye betydninger. Eller som Wayne Coynty sa: «Are you man enough to be a woman?»

Neste avdeling har D.I.Y. Grafitti and Agitprop som tematisk omdreiningspunkt. Anti-heltene er i dette tilfelle det engelske bandet The Clash. Utstillingens tese om at punk-kulturen har hatt en usammenlignbar innflytelse på (pop-)kulturen anskueliggjøres. I dag ville neppe noen tenke på punk ved synet av et t-skjorte med politisk budskap. Men det var altså i denne subkulturen at man begynte å skrive og å tegne politiske statements på klærne sine. Punkerne var de første levende demonstrasjonsplakatene. På The Met vises dog kun high-fashion-versjonen: for eksempel Dolce & Gabbanas kjoler med ekte og avanserte fargetegninger. Imponerende, men helt uten politisk brodd.

Overklassens estetiske utnyttelse
I siste avdeling blir selvmotsigelsen – motkultur som motekultur – overtydelig. I et vellykket forsøk på å omkalfatre verdiene gikk punkerne i ødelagte klær uten å skamme seg. Den fattige estetikken var en dekonstruksjon av overklassens idealer. D.I.Y. Destroy er overskriften til denne avdelingen, som forteller historien om hvorfor også overklassen liker å gå i hullete klær i dag. Vokalisten i Sex Pistols, Johnny Rotten, er selvsagt en passende anti-helt her. Men når jeg ser på Karl Lagerfelds omhyggelig utklippede hull i frakken, synes jeg ikke det er mye igjen av punkens dekonstruksjonsforsøk. Kynisme er nok snarere begrepet man må bruke for å beskrive overklassens estetiske utnyttelse av punkbevegelsen, historiens siste stolte underklasse.

Utstillingen illustrerer et reelt problem i vår kultur. Det kapitalistiske systemet er i stand til å kooptere selv sine fiender. Fiendens estetikk selges uten å blunke og med god profitt (i strid med gode krigslover). Hvordan dette iverksettes er tydelig i alle utstillingens avdelinger, fra CGBG-toalettet til Karl Lagerfelds hullete high-fashion. Problemet er bare at kuratoren gjør seg medskyldig i denne røverhistorien. I stedet for å problematisere utviklingen, eller å fremvise den nøytralt, feires fremgangsmåten. Designerne fremstilles som legitime arvtakere etter 70-tallets punkbevegelse. Suksessen deres presenteres som et argument i denne legitimeringen. Men den er snarere et argument for det motsatte.

Punk has a future. Punk is dead.

Utstillingen Punk: Chaos to Couture vises til og med 14. august på The Metropolitan Museum of Art, New York.