Da Ole Henrik Moe gikk bort en sommerlys olsokaften, var det en høyt estimert personlighet som sovnet stille inn etter et aktivt og livslangt virke for kunstnerisk mangfold. Om Moes praktisering av vidsyn kunne man med rette bruke den klassiske betegnelsen en musisk formidler.
Ole Henrik Moe med Gilbert and George ca 1995. Foto: Henie Onstad Kunstsenters arkiv.
Moe hadde både blikk for bildet, et tonemessig gehør og evne til å la ordet gi en gjenklang av innsikt og opplevelse. Gjennom sine fjernsynsprogrammer fra tidlig 60-tall, med en spennvidde fra norsk middelalder til europeisk samtid, kunne den tidligere konsertpianisten formelig fargelegge sekvenser i svart/hvitt-mediet. Slik ble han en unik veiviser som åpnet sansene for mange av min generasjon. Her lå nok noe av kimen til den praksis som seinere fikk så mange variasjoner i multikunstens arena på Høvikodden i Moes lange direktørtid.
Ole Henrik Moe ble ofte karakterisert som frankofil, og innledet sin nekrolog over George Braque med formuleringen: «Den franske tradisjon i bildende kunst går som en stille og bred flod gjennom europeisk kultur. I jevn strøm, aldri i stryk, flyter den innom alle forskjellige perioder man pleier å dele kulturutviklingen i, av og til vider den seg ut, tar opp og samler tilfang fra andre bistrømmer, alltid virker den fruktbringende, livgivende».
Et høydepunkt på Høvikodden i Moes tid var utvilsomt utstillingen Frankrikes evige kunst: Hommage à la France i 1988. Men under sine studier ved Sorbonne etter krigen ble han konfrontert med et mer fasettert fransk bilde. Moe, med to års opphold i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen bak seg, opplevde umiddelbart smerten i Jean Fautriers maleri-serie Les Otages (Gislene). Den norske kunsthistorikeren så også tidlig den eksistensielle og etiske dimensjonen hos Hans Hartung, en tysk eksilkunstner som ble hardt såret som fremmedlegionær i kampen mot Hitler. Det virker derfor så følgeriktig at Moe grunnla og satt i styret for Anna-Eva Bergmann/Hans Hartung-stiftelsen i Antibes etter at hans direktørtid på Høvikodden var over.
Et annet clou for formidleren Ole Henrik Moe var vandreutstillingen Klee og musikken i 1985–86. Denne siden ved Bauhaus-flyktningens bilder ga igjen respons til Moes musiske kompetanse, noe også velkomsten i Pompidousenteret og Schirn Kunsthalle viste.
Dybden i Moes forhold til kunst og liv kom til å vedvare. Selv fikk jeg erfare dette da han for noen år siden viste meg den tillit å få lese noen episke epistler, stilet til Rembrandts medmenneskelighet. De sensitive og såre ordene ga en evig takknemlig leser adgang til Ole Henrik.