I sommer kunne man oppleve både historisk og samtidskunst i Wien. Ulike visuelle symboler syntes å være en fellesnevner for flere av utstillingene.
Arnulf Reiner, Rembrandts Nachthemd, 1992-93. Foto: Magnus Bons
Wiens kulturelle storhetstid var omtrent rundt forrige århundreskifte, og datidens kunstnere som Gustav Klimt (1862–1918), Egon Schiele (1890–1918) og Oskar Kokoschka (1886–1980) løftes frem på både de kunsthistoriske museene så vel som i suvenirbutikkene. Det går knapt an å bevege seg i byen uten å møte på utallige reproduksjoner av Klimts mest berømte maleri Kysset (1907–08), et symbol på Østerrikes gullglitrende epoke, som aldri gjentok seg i samme skala siden den gang.
På det keiserlige sommerslottet Belvedere arrangeres det i dag utstillinger med både historisk og samtidskunst, og akkurat nå vises den svært interessante Decadence om symbolistisk kunst fra Østerrike. Kunstnerne forsøkte å bryte det man oppfattet som historiemaleriets fastlåsthet gjennom et mer subjektivt bildespråk, ofte med mytologiske motiver av kvinner. Avbildningene er mangefasetterte og spenner mellom finstemte portretter og forføreriske positurer, og bildene av ulike femme fatale er mange. Utstillingen inneholder fantasieggende verk av rundt seksti kunstnere, men er luftig hengt og vel anlagt i et totalt miljø.
Nilbar Güres, The Gathering, 2010
Store jugendinspirertetekster på veggen samvirker med kunsten, og i hjørnene er det samlet små grafiske klynger av høyttalere som spiller av spesialskrevet musikk av den kanadiske kunstneren Robin Minard. Selv om maleriene som inngår i Decadence er et takknemlig materiale i seg selv, lykkes museet virkelig med å formidle et suggestivt helhetsinntrykk av en svunnen epoke. Opprømt går jeg derfra for å møte samtidskunsten på Wiens ulike institusjoner og gallerier.
Dagens symboler
I den tyrkiske kunstneren Nilbar Güres’ (f. 1977) utstilling på Galerie Martin Janda, blir jeg påmint om verkene fra Decadence. Güres arbeider også med en form for symbolistiske fremstillinger av kvinner, selv om innholdet er et annet. Utstillingen viser både store fargefotografier, video, collage og en stedsspesifikk installasjon. Det som knytter den sammen er et både tematisk og reelt mørke som finnes i verkene.
Med en svart tone skildrer Güres kvinnelig felleskap i et patriarkalsk Tyrkia, iblant med lesbiske fortegn, og hennes verk har et subtilt, men påtagelig indre trykk. På overflaten ser collagene ut som hverdagslige interiører fra kunstnerens hjem; de er fantasifullt sammensatte av tøybiter, broderi og tegning, alt mot en svart bakgrunn. I etterkant blir det imidlertid klart at bildene egentlig har et seksuelt ladet innhold. Güres er for meg et nytt bekjentskap, men et lovende kunstnerskap jeg kommer til å følge fremover.
Mario Merz, Rinoceronte, 1980. Foto: Magnus Bons
Også italieneren Mario Merz (1925–2003) arbeidet med et symbolsk billedspråk. Hans store malerier av dyr som elefanter og neshorn fra 1980-tallet, vises sammen med verk av Arnulf Rainer (f. 1929), en av Østerrikes mer velkjente kunstnere, på Arnulf Rainer Museum som ligger i kurbyen Baden, vel en time utenfor Wien.
Cerith Wyn Evans, installasjonsfoto TBA21. Foto: Jens Ziehe
Museet åpnet i 2009 og befinner seg i et gammelt badehus. Dessverre fremstår Rainers malerier i utstillingen som ensformige, der de allefremstiller like typer profane engler. Fargen renner og spruter, og til og med Rainers abstrakte maleri er symbolsk. Merz på sin side har en betydelig mer følsom penselføring. Hans malerier av urtidens ville dyr, med overraskende innslag av neonrør, overbeviser på ett dypere plan, og det er umulig å ikke fengsles av hans bestialske uttrykk.
Waleseren Cerith Wyn Evans (f. 1958) viser en fascinerende og sammensatt utstilling, med tittelen The What If?…Scenario (after LG) på TBA 21. TBA 21 er en privat kunstinstitusjon lokalisert i en gammel studiobygning i en av Wiens mange parker. Utstillingen viser nye og eldre verk, deriblant Wyn Evans’ veldige arkitektoniske søyle av lysrør, en enorm lysekrone og en hengende skulptur av neonrør. Det blinker, spretter og støyer av høylytt lyd der inne. Gjennom floden av lys og lyd sender verkene ut meldinger som berører alt fra litteratur og teorier om persepsjon, til de seneste naturvitenskapelige funn. Det er henførende vakkert og forvirrende på samme tid.
Å befinne seg i kunsten
Visuelle symboler ble temaet for min vandring i Wien, kanskje ikke så rart ettersom nesten all kunst «handler om» noe. Men avslutningsvis et eksempel på en kunstner som baserer seg på forholdet til stedet, og som streber etter likevekt mellom plass og verk. Amerikaneren Robert Irwin (f. 1928) har arbeidet med lysskulpturer siden siden 1970-tallet, men er mindre kjent enn generasjonskameraten James Turrell eller dagens stjerne Olafur Eliasson som er inne på lignende spor.
Robert Irwin, Double Blind på Secession, Wien. Foto: Philipp Scholz Ritterman
I den store salen på Secession, en arkitektonisk perle fra 1898, viser Irwin installasjonen Double Blind.Verket består av to enorme rommoduler i tynt, svart og hvitt tekstil, spent mellom gulv og tak. Installasjonen forsterker rommets egen romlighet, samtidig som det gjør betrakteren desorientert. De mindre rommene på innsiden av installasjonen avtegner seg som i en tåke av lys. Tøyveggene legger seg i sjikt som tetner. Irwins verk handler om nærvær, om å befinne seg i kunsten. Her finnes ingen plass for symboler.
Decadence – Aspects of Austrian Symbolism, Belvedere, til 13. oktober.
Nilbar Güres, Nilbar Wien-Na, Galerie Martin Janda, til 27. juli.
Mario Merz – Arnulf Reiner: Fragments, Arnulf Rainer Museum, til 27. oktober.
Cerith Wyn Evans, The What If?…Scenario (after LG), TBA 21, til 3. november.
Robert Irwin, Double Blind, Secession, til 1. september.