Grøtvedt tegner et bilde av meg som representant for en ekskluderende samtidskunst som avviser figurasjoner, men ser du på hva vi publiserer i Kunstforum ser du fort at det ikke er tilfelle, skriver redaktør André Gali i sitt svar til Paul Grøtvedt.
Kunsthistoriker Paul Grøtvedt kommer med en del påstander om mitt kunstsyn som jeg er litt usikker på hvor han har fra. For å gjøre det klart med en gang; jeg tar gjerne kritikk og er også kritisk til mine egne oppfatninger. Det tror jeg er sunt og jeg revurderer stadig mine egne synspunkter når jeg får ny kunnskap, jeg opplever at et kunstsyn bør være dynamisk og i stadig endring om man skal fange opp mangfoldet og nyansene i den kunsten som blir produsert. (Dette er absolutt noe jeg kan anbefale Grøtvedt å prøve.)
Det kan virke som Grøtvedt ønsker å tegne opp et bilde av meg som representant for en ekskluderende samtidskunst som avviser enhver form for figurasjoner. Hvis han ser på hva Kunstforum har dekket gjennom årenes løp vil han se at vi dekker figurativ kunst på lik linje med abstrakt – eller hva han mener bør settes opp som motpol. For eksempel har vi i papirutgaven hatt flere figurative kunstnere som hovedsaker, eksempelvis Martin Skauen i Kunstforum 1/ 2009, Hew Locke i Kunstforum 2/ 2010 og Håvard Homstvedt i Kunstforum 3/ 2012. I det konkrete tilfellet vi har diskutert de siste ukene – Christian Frederik-monumentet – har min kritikk vært at utlysningsteksten ble formulert for å utelukke andre typer kunst enn “en figurativ statue i tradisjonell forstand”. Det er altså ikke bare snakk om at det kun gjelder et figurativt monument, men et i tradisjonell forstand, noe jeg opplever som et bestillingsverk som kun har som hensikt å smykke makten – en makt som tydelgvis ikke er i takt med samfunnet forøvrig. Selv tror jeg dette kan bli et monument som fort vil gå i glemmeboken.
I mitt forrige innlegg redegjør jeg for hva jeg mener med kritisk kunst, noe Grøtvedt reagerer på da han mener at kunsten i seg selv ikke kan være kritisk. At kunstverk ikke kan tenke og føle og dermed inneha menneskelige karaktertrekk er jeg forsåvidt enig i, men ved å snakke om kunsten på denne måten, snarere enn kunstnerens intensjon, prøver jeg å unngå en definisjon av verket som kun beror på kunstnerens egen mening om verket. Det er jo ikke sikkert at det er kunstneren som er best på å definere sitt eget verk. Odd Nerdrum, som Grøtvedt selv nevner, er et godt eksempel. Han har definert sitt virke som kitsch og førmoderne for å skape seg en utenfor-posisjon som kunstner. For meg er det ikke vanskelig å se hans kunstnerskap som et kritisk samtidskunst-prosjekt. Ikke minst er denne utenfor-posisjonen han inntar noe jeg opplever som høyst moderne.
Det kan også virke som om Grøtvedt ønsker å trivilalisere kritisk og postmoderne teori fra de siste 60 år når han sier at «Ved å introdusere begrepet ”fortelling” prøvde postmoderne tenkere å relativisere historiske vitenskaper, men siden deres filosofi bare var en fortelling blant mange andre, var det ingen som tok notis av dem.» De tenkerne som Grøtvedt mener ingen har tatt notis av har blant annet problematisert tidsbegrepet og hvordan historien fremstilles som sannhet. Historie som fagfelt er en fortelling på den måten at man fortolker de historiske fakta for å gi dem en spesiell betydning, noe løftes frem som verdifullt og meningsfullt, men andre hendelser tillegges mindre betydning. Det er dette jeg prøver å problematisere med min kritikk av en lineær historiefortelling. Denne kritikken henter jeg ikke fra Adorno og Frankfurtherskolen, men jeg mener at den kritiske tenkningen de sto for er en kime til kritikken av tidsbegrepet som kronologisk.
For å vende tilbake til Christan Frederik-monumentet, og utgangspunktet for ordvekslingen mellom meg og Grøtvedt: I kronikken «De valgte symbolet» fra 17. april (Aftenposten) skriver konservator ved Vigeland-museet, Guri Skuggen, om «Gustav Vigelands monument over den kjente, norske matematikeren Niels Henrik Abel (1802-1829) som ble avduket i Slottsparken i 1908» og debatten som gikk rundt det monumentet for 100 år siden. I kronikken forteller Skuggen om hvordan komiteen gikk utenfor konservative konkurransebestemmelser og valgte Vigelands skulptur som brøt med utlysningskriteriene. Hun konkluderer med at «For Vigeland var det umulig å fremstille ideen om geniets grensesprengende tanke og fantasi i en “figurativ statue i tradisjonell forstand”.» Det bør vekke ettertanke at denne debatten gjentar seg hundre å senere og at det er det konservative synet som synes å vinne frem denne gangen.
Det som har vært utgangpunktet for min kritikk av prossessen rundt Christian Frederik-monumentet har vært at utlysningsteksten er snevret inn i forhold til det de opprinnelige konsulentene ønsket. Konsekvensen kan fort bli et blodfattig monument i et fordums språk. Jeg etterlyser derfor politikere som forholder seg til kunstproduksjonen slik den ser ut idag, med nye materialer, teknikker, teknologier og så videre. Per-Kristian Foss og Lars Roar Langset oppfører seg i mine øyne som to gretne, gamle gubber i forhold til hva slags monument de aksepterer og klarer å forholde seg til i dette tilfellet. Det er fristende å spørre hvorfor det er så maktpåliggende for Grøtvedt å støtte Foss og Langset og det kunstsynet de representerer?