Med utstillingen HALF – A – WIND SHOW, A RETROSPECTIVE på Louisiana demonstreres Yoko Onos betydning innen kunstverdenen som en levende legende, men også som en samtidskunstner.
YOKO ONO. HALF-A-WIND SHOW. A RETROSPECTIVE. Installasjonsfoto. Foto: Brøndum/Poul Buchard ©Louisiana Museum of Modern Art
Yoko Ono (f. 1933) har vært en førende avant-garde kunstner i over 50 år. Ansett som en pioner innen de kunstneriske feltene hun har operert i, har hun gjort seg bemerket innen blant annet performance- og konseptkunst, men også innen musikkfeltet og feministbevegelsen. Tross sine 80 år har hun fremdeles en sterk posisjon som samtidskunstner. Utstillingen HALF – A – WIND SHOW, A RETROSPECTIVE omfatter ikke mindre enn 100 verk, og gir en god mulighet til å orientere seg i kunstnerens mangfoldige kunstneriske univers.
En personlig velkomst
På pressemøtet i forkant av utstillingsåpningen spurte en journalist i salen hvordan Yoko Ono fremdeles holder seg så frisk og så «irriterende produktiv» i en alder av 80 år. Hun svarte at hun tenker mye på romlighet; «I like to keep my brain empty, and when it’s empty I have these thoughts coming». Disse tankene gjør at hun skaper verk, og hun ser det som sin plikt å gi tankene hun har fått, tilbake til sitt publikum. På den måten blir hun nærmest som et medium.
Innledningsvis i utstillingen blir man møtt av en videoskjerm med en blinkende Yoko Ono. Dette er en av hennes fluxus-filmer fra 1966, Eye Blink. Det er som man på en leken måte blir ønsket velkommen til hennes verden. Bak denne videoskjermen er det satt opp en vegg som skiller dette forrommet fra resten av utstillingen. Dette er et av hennes kjente arkitektoniske verk, EN TRANCE (1998/2013), som består av seks ulike innganger. Som publikum blir man allerede her engasjert: man må ta stilling til hvilken inngang man skal velge. Man kan velge å gå inn gjennom en åpning hvor det henger perletråder ned fra tak til gulv, man kan krype inn gjennom en annen inngang eller man kan velge den inngangen jeg valgte, som sender deg tilbake til start igjen fordi det er en blindvei.
Verket setter på mange måter tonen for resten av utstillingen: man inkluderes i Yoko Onos indre rom ved selv å delta i de interaktive verkene. Man blir dratt inn i verket enten man vil eller ikke hvis man vil se resten av utstillingen.
Yoko Ono, ‘Cut Piece’, 1965. Performance av Yoko Ono, Carnegie Recital Hall, New York, 1965. Foto: Minoru Niizuma
Den inngangen jeg valgte sendte meg tilbake til Onos verk Ceiling painting, yes painting (1966). Verket ble første gang vist på Indica Gallery i London i 1966. Det består av en stige som man tidligere har kunnet tre opp på, og i taket hang det en ramme som man kunne se på se gjennom et forstørrelsesglass og lese ordet «Yes». Angivelig var det denne utstillingen som førte Yoko Ono og John Lennon sammen. Dessverre kan man ikke tre opp i stigen lengre i dag, men man blir invitert til å se for seg at man gjør det. Dermed får man en følelse av at utstillingen på Louisiana er en utstilling som inkluderer, men som også setter deg på sidelinjen og oppfordrer til å fantasere hvordan ting kunne ha vært, i seg selv en form for inkludering, bare ikke fysisk.
Arkiv
Når man endelig har funnet veien gjennom en av inngangene som ikke er en blindvei, befinner man seg i et rom som minner om et kunstnerarkiv. Her vises noen av Yoko Onos viktigste verk fra 60-tallet: film- og fotodokumentasjoner av de tidlige performancer, tekststykker, film og objekter hun skapte på denne tiden. Især viser disse verkene hennes innflytelse på Fluxus-bevegelsen omkring George Maciunas, og således kommuniserer også utstillingen den innflytelsen Ono har hatt på kunsthistorien.
Dokumentasjonen av Yoko Onos arbeider er i dette rommet godt organisert gjennom fotodokumentasjoner, videoverk eller fysiske objekter med veggtekster. De mest sentrale verkene fra hennes tidlige karriere er inkludert, som performancen Cut Piece fremført først i Kyoto juli 1964 og siden en rekke ganger, både av Yoko Ono selv, men også andre kunstnere som har latt seg inspirere av dette verket, blant andre danske Lilibeth Cuenca Rasmussen. Iført sitt dyreste antrekk stilte Ono seg foran sitt publikum og lot de klippe av det de ville av hennes klær, som om hun ofret seg selv og ble kun et objekt. Et annet kjent verk man kunne se her var kortfilmen Fly, 1970. Videoen viser en naken kvinne som ligger med utstrakte armer og ben mens hennes kropp blir omsvermet av fluer til en voice-over gjort av Yoko Ono selv. Vi følger fluene som tråkker rundt på kroppen som om det er et dødt stykke kjøtt.
Yoko Ono, Film still fra ‘Fly’, 1970. 16 mm film overført til digital, 25 min. Kunstnerens samling.
Flere av verkene til Ono er av relasjonell karakter og i første instans ufullstendige. Først når verkets tittel – instruksjonen – utføres, så fullføres verket, som for eksempel i hennes Instruction Paintings. Disse var med på Yoko Ono sin første solo utstilling Paintings & Drawings på AG Gallery i New York 1961, arrangert av George Maciunas og Almus Salcius. Verkene var halvferdige og ble realisert ved at man grep inn i dem, enten fysisk eller via tanken, som Painting to See in the Dark eller Painting to Be Stepped On, et lerret som ble plassert på gulvet slik at man kunne trå på det. Kun fotodokumentasjonen fra utstillingen finnes i dag, men på Louisiana er det lagt frem et lerret slik at man kan tråkke på det. Med de relasjonelle grepene i Instruction Paintings innfører Ono tiden i verkene, noe som i sin tur tilfører verkene en ekstra dybde, men som foto synes tiden å ha frosset.
Yoko Ono, ‘Instruction Paintings’, 1961. Foto: Hanne Cecilie Gulstad
Deltagelse
De andre utstillingsrommene viser mer romlige verk og nyere installasjoner og går bort fra dokumentasjonen. I likhet med Instruction Paintings er flere av disse relasjonelle og byr på interaksjon fra betrakterne, men denne gangen fysisk. I verket Air Dispensers kan en hente ut små ampuller med luft fra røde dispensere. I en katalog fra Lisson Gallery 1967 skriver Yoko Ono om dette verket at det på en side er synd at luft er det eneste man deler som to mennesker; samtidig har denne vage relasjonen noe fint ved seg: uansett hvor stor avstanden er mellom to mennesker så knyttes de på sett og vis sammen av luften.
I dette verket gjorde hun luften til en vare, noe man kunne kjøpe, som en colaboks i en dispenser. Med dette verket, i den nye konteksten på Louisiana, repeteres det hun gjorde i 1967. Og fremdeles har verket en dualitet i seg selv. Luften kan bli sett på som en slags frihet, men idet den gjøres til en vare, dras tankene mot en verden hvor nesten alt kan bli kjøpt og solgt, og hvor luften trues av mer og mer forurensning for hver dag som går.
Det er også skapt en helt ny installasjon til utstillingen. I Moving Mountains kan publikum alene eller sammen med andre forme bevegelige skulpturer ved å tylle seg inn i stoff lagt frem på en liten scene, fremført til lydspor fra Yoko Onos sang Moving Mountains fra albumet Between My Head And The Sky. For meg trekker verket linjer tilbake til Yoko Onos performance verk Bag Piece fra midten av 60-tallet. Ikledd et mørkt stoff som dekket hele kroppen, på samme måte som publikum gjør i Moving Mountains, gikk Yoko Ono inn i rollen som en bevegelig skulptur, enten alene eller sammen med to andre. De bevegelige tøystykkene skjuler personene under, menneskene blir som et objekt som setter noe annet i bevegelse, og ved å la publikum fremføre hennes tidligere verk Bag Piece gir Ono disse rollene som medskaper.
Yoko Ono, ‘Cricket Memories’, 1998. Foto: Hanne Cecilie Gulstad
Frem fra skyggen
Yoko Ono regnes som en av foregangsfigurene for Fluxus-bevegelsen, og med denne utstillingen presenterer Louisiana ikke bare en omfattende, retrospektiv utstilling av en kunstner, men gir også et godt innblikk i en vesentlig bevegelse i kunsthistorien, som ikke minst har hatt innflytelse på kunstbegrepet og hva kunst kan være. Hennes mange ulike prosjekter, fra interaktive til prosjekter i offentlig rom, er eksempler på nettopp dette.
Dette er en kunstner som lenge har stått i skyggen av sin avdøde ektemann John Lennon. Hun har vært verdens mest berømte, men ukjente kunstner. Ved å vise til hennes betydning i kunstverdenen i dag, både som en tidligere avant-garde kunstner, men også som en samtidskunstner som klarer å nå ut til sitt publikum med sine eksperimenter, engasjement, poesi og humor, tar utstillingen sikte på å endre dette, noe den lykkes med.
HALF – A – WIND SHOW, A RETROSPECTIVE
7. juni – 29. September 2013.