Både Gali og jeg kan godt bedrive kritikk og selvkritikk når vi tenker, men det smaker av kunstpolitisk program om vi forlanger at kunsten skal gjøre det, skriver Paul Grøtvedt i foreløpig siste innlegg i debatten om Christian Frederik-monumentet.
I flere runder nå har Andre Gali og jeg prøvd å diskutere konflikten omkring Christian Fredrik monumentet. Han har kritisert departementets utlysningstekst, i likhet med de tre kunst- konsulentene som trakk seg fra komitesamarbeidet. De ønsket en åpnere og mer inkluderende tekstformulering. Men det ønsket ikke Stortinget, som var oppdragsgiver, og de to konsulentene som ble oppnevnt av departementet. De ønsket en personifikasjon av Christian Fredrik i form av statue, og på det punkt var oppdragsgiver i sin fulle politiske rett.
Denne retten har jeg forsvart, i dette tilfelle. Oppdraget var ønsket tildelt en kunstner med nettopp denne kompetansen, så det kunstneriske var ivaretatt. Når de tre kunstkonsulentene ikke aksepterte dette og trekker seg fra komiteen, markerte de en politisk handling som gikk ut over deres kunstfaglige mandat. Dette har vært mitt ankepunkt mot de tre kunst- konsulentene og Andre Gali. De politiserer et kunstfaglig oppdrag, og blander på den måten kunst og politikk. En utidig sammenblanding som på lengre sikt undergraver tilliten til den kunstneriske autonomien.
Dette har ligget til grunn for mitt engasjement og min argumentasjon. Jeg har ikke noe i mot politisk engasjement og har stor sans for den kritiske filosofi, men når kunstkonsulenter prøver å overstyre Stortingets politiske vilje så blander de kortene og utviser dårlig dømmekraft både kunstfaglig og politisk. Som sagt har jeg stor sans for kritisk filosofi, og er enig med Gali på det punkt. Det er nettopp derfor jeg også stiller meg kritisk til hans bruk av postmoderne tankegods, som ikke bare proklamerer historiens død, men også fornuftens død, subjektets død og modernitetens død. Her er det ikke snakk om å problematisere for eksempel historien og sannheten, men å avlive dem. Det er en strategi som oppfordrer til intellektuelt selvmord.
Nå er det vanskelig å komme unna det å tenke historisk, i et tidsforløp. Vi lever i tiden og tiden går. Hver og en av oss har en livshistorie, og man prøver jo å forstå hvem en selv er, i likhet med samfunnets historie. Både Gali og jeg legger vekt på den kritiske tenkningen, men historisk sett er den jo like fordums som en personifikasjon av Christian Fredrik monumentet.
For meg er det viktig å forstå den kritiske tenkningen i et historisk lys: Det betyr at jeg vil vite hva som er forskjellig til ulike tider i denne tradisjonen.
Etter mitt skjønn er kritisk tenkning en forskjellstenkning, men da må vi også vite hva den er forskjellig fra, og da kan vi bare tenke historisk. Kort sagt, hva som kom før og hva som kom etterpå. Det samme gjelder kunsten. Vi vet jo ikke hva som er nyskapende om vi ikke kjenner de forutgående uttrykksformene. Problemet på det punkt er at den moderne kunsten konsekvent har fornektet det forutgående og kun lagt vekten på det nye og det nyskapende, uten å skjønne at noe nytt bare kan oppfattes og forstås i forhold til det forgangne.
Til slutt vil jeg gjerne påpeke at min påstand om Galis ekskluderende kunstsyn ikke gikk på det å utestenge figurasjonen fra samtidskunsten, men på kravet om at kunsten skal være kritisk og selvkritisk. Det var dette kravet jeg også mente hadde karakter av normativ styring og doktrinær elitisme. Ikke om den var figurativ eller ei. Både Gali og jeg kan godt bedrive kritikk og selvkritikk når vi tenker og skriver, men det smaker jo av et kunstpolitisk program om vi forlanger at kunsten skal gjøre det. La heller kunsten være i fred, så kan vi kritisere den etterpå.
*
Redaksjonen ønsker å takke Grøtvedt for sitt engasjement og anser nå denne debatten for foreløpig avsluttet. Om noen av våre lesere derimot ønsker å ytre andre sysnpunkter tar vi gjerne imot dem på epostadresse redaksjonen@kunstforum.as. Du kan lese alle innleggene i denne debatten her: Christian Frederik-monumentet.