Det ligger en sterk patriarkalsk og lineær historiefortelling i bunn av den typen monument som Per-Kristian Foss og Lars Roar Langset ønsker seg, skriver redaktør André Gali i sitt svar til Paul Grøtvedt.
Paul Grøtvedt reagerer på min kommentar om Christian Fredrik-monumentet i Kunstforum som han mener misforstår prossessen og gir en feilaktig fremstilling av den. Han mener jeg mangler politisk kompetanse da jeg ikke ser at det er Stortinget som har satt premissene for monumentet.
Jeg vedgår villig at jeg satte situasjonen på spissen i min kommentar for å få frem et poeng som jeg mener ligger under denne prosessen, og det er at lite kunstkynnige og svært konservative godt voksne menn fremholder en svært begrenset forståelse av hva et offentlig monument kan og skal være. Det er uklart for meg hvorfor en “personifikasjon” må være en visuell avbildning som har likhetstrekk med slik Christian Frederik så ut. En “personifikasjon” handler vel ikke først og fremst om hvordan han så ut? Det handler vel heller om å gjengi karaktertrekk som gir innsikt i hans person, hans beveggrunner og det han har oppnådd og bidratt med i livet? Jeg synes det er litt underlig at Per-Kristian Foss og Lars Roar Langset, og nå Grøtvedt, mener at et menneskes karakter best formidles gjennom en tro fysisk kopi av dette mennesket. For det er dette det nå har kokt ned til.
Vi har mange slike monumenter i Oslo og det finnes flust av dem i den vestlige verden forøvrig. Tradisjonelt fremstiller de mektige menn på en fordelaktig måte, som helstøpte helter fra en ensidig historiefortelling der politisk og religiøs makt og krig i mange tilfeller er deres viktigste bedrifter. Det er en tradisjon som introduserer den vestlige kunsthistorien og som er tett knyttet til skulpturens historie. Idag oppleves denne typen skulpturer og monumenter stort sett som kjedelige, irrelevante og i utakt med tiden politisk, estetisk og kulturelt. Det ligger en sterk patriarkalsk og lineær historiefortelling i bunn i denne typen monumenter, en historiefortelling som kjennes fremmed for mange idag.
KORO som ansvarlig for offentlig kunst i Norge har de siste årene sterkt markert at kunsten i det offentlig rom ikke skal ha funksjon som dekor eller utsmykking, men bidra til den demokratiske samtalen gjennom kritiske prosjekter. KORO har konsulenter med spesialkompetanse på kunst som er med på å ivareta den kritiske dimensjonen i offentlige prosjektene. KORO styres selvsagt av retningslinjer og må gå inn i den vanskelige forhandlingen mellom offentligheten og kunstens autonomi. I denne spesifikke saken ser det derimot ut som at det er Foss og Langsets vilje som representerer offentligheten, og at det har vært lite forhandling å spore. Det koker i stor grad ned til forståelse av begrepet monument og hva det kan innebære, og her har ikke Foss og Langset vist evne til å lytte til konsulentene.
Grøtvedt mener jeg har misforstått hva demokratiske prosesser egentlig er. Mulig det. Men opplever ikke Grøtvedt det som et udemokratisk grep å utelukke alle andre forståelser av hva et monument kan være? Det gjør jeg.
Innenfor en utvidet forståelse av begrepet monument kan figurative kunstnere levere forslag på lik linje som alle andre, og det er en slik utvidet begrepsforståelse som de avtrådte konsulentene la til grunn. Innefor Foss og Langsets begrepsforståelse avvises alle forlsag til monument som ikke harmonerer med «det som alltid har vært» – en figurativ avbildning av en mektig mann.
Problemet er vel at begerepet “personifikasjon” er brukt litt klossete i sammenhengen. For hvordan personifiserer man noe/noen som allerede er en person? Vitterlig gir begrepet assosiasjoner til en menneskelignende form, men samtidig må jo dette være noe annet enn en naturtro figurativ gjengivelse av den navngitte. En personifikasjon forutsetter at man i utgangspunktet har å gjøre med abstrakte egenskaper som man av en eller annen grunn har behov for å gi en menneskelig form, og at man derfor skaper en person og lar disse egenskapene komme til uttrykk gjennom denne personens handlinger/holdninger/utseende etc.
Personifikasjon er et begrep som stammer fra litteratur og retorikk og brukes sjeldent i relasjon til bildekunst med mindre den illustrerer et litterært forelegg eller fremfører en slags allegori (i hvert fall så vidt meg bekjent). For at bruken av ordet personifikasjon her overhodet skal være logisk korrelert til det øvrige innholdet av utlysningen, heller jeg mot å være enig med Gali i at en personifisering av kongen her først må ta utgangspunkt i at kongsnavnet beskriver et sett med abstrakte egneskaper som da igjen skal oversettes til en menneskelig form som skal fungere som et uttrykk for disse egenskapene. Og, med mindre kongens faktiske fysiognomi kan sies å fungere som et representerende uttrykk for disse egenskapene (tvilsomt) kan han umulig ligne på seg selv – dog må personifikasjonen fremdeles være et menneske, hvilket er selvsagt (med mindre man klarer å fremstille en skulptur av noe annet enn et menneske som en person). Slik blir det til slutt ingen som får det som de vil. Foss kan se langt etter sin “figurlige” portrettering av kongens ytre likhet, og Gali og det progressive kunstfeltet med ham, kan se like langt etter sitt estetisk oppdaterte og “demokratiske” monument.
Takk for din kommentar Anine Petterson. Grøtvedt svarer på denne replikken idag: https://www.kunstforum.as/2013/05/offentlig-stalinistisk-kunst/