En sprikende messe

I helgen deltok KUNSTforum som eneste nordiske magasin på Art Brussel. Selv om det var få nordiske gallerier til stede, gjorde nordiske kunstnere et sterkt inntrykk.

I oktober 2012 døde Art Brussel´s direktør siden 1997, Karen Renders. I løpet av hennes tid som direktør hadde messen bygget opp et renommé som den ledende «store» messen for unge gallerier i Europa.. Det var konsensus om at kvaliteten hadde steget hvert år.

Samtidig er antall kunstmesser stigende. Da KUNSTforum intervjuet Karen Renders i papirutgaven (2/2011), reflekterte hun over den økende konkurransen og utfordringene ved å stå alene som en middels stor messe, og ikke som en del av messeselskaper som Art Basel og Frieze. Hun konkluderte med at den beste måten å overleve på, var å spisse profilen som «messen for de ´unge´ og lovende».

Brussel omtales ofte som det «nye Berlin», så her kunne hun få hjelp av Brussels svært dynamiske galleriscene og et av de sterkeste markedene i Europa for ung kunst.

Etter Renders´ bortgang ble det likevel et spørsmål om hva messen ville gjøre. Svaret kom i form av ansettelsen av kuratoren Katherina Gregos som ny kunstnerisk leder. Gregos er en utypisk messeleder, hun har tidligere vært kurator for Newtopia: The State of Human Rights (2011), den danske paviljongen på den 54. Venezia-biennalen og kurator for Manifesta 9 i Genk (2012). Stor kuratorisk erfaring altså, men hvordan ville det fungere på en messe, spurte Marianne Hoffmann i Die Welt (20.04.2013)

Reisen til kunstbyen
Gregos har fortsatt satsingen på de unge og lovende. I sal 3 fant man en avdeling for Young Talent, i tillegg til en ny avdeling kalt First Call ved inngangspartiet. I sal 1 fant man de mer etablerte galleriene. I denne delen kunne man i år kunne man se en rekke verk fra midten av det 20. århundre, avdøde kunstnere som Alxander Calder (1898 – 1976) og Alighiero Boetti (1940 – 1994 ), samt superstjerner som Damien Hirst, Gerhard Richter og Gilbert and George. Forskjellen mellom «de unge og lovende» og «de etablerte» føltes derfor mye større enn tidligere.

I tillegg var kvaliteten på det utstilte verkene påfallende mer ujevn enn tidligere. En tilsynelatende favorisering av enkelte materialer så det også ut til å være: i år var det usedvanlig mange verk laget på treplater, enten det var maleri, trykk eller foto, og det var påfallende hvor mange gallerier som hadde valgt å ta med seg verk laget i betong.

Foruten et tydeligere skille mellom «de unge og lovende» og «de etablerte», har Gregos også redesignet hele messen. Fra å være en tradisjonell messe har den nå fått ny design av Tom Mayers og kunstneren Walt van Beck. Ideen har vært å gjøre messen til en kunstby med gater. Derfor har magasinstandene blitt grønne «nyhetsstander» og scenen et amfiteater plassert ved «torget» ved inngangen. På motsatt side er det en kunstkino. Slik kan alle som er på «torget» til enhver tid ta del i litteraturen, filmene og scenesamtalen. På toppen av dette har man imitert en flyplassestetikk, forsøksvis retro sådan, fra 1960-tallet der man ankommer ved «billettkontoret» og hvor «flyvertinner» dresset opp i uniformer og små, søte hatter umiskjennelig like flyvertinneunifromer fra samme epoke, fungerer som kunstverter.

Å legge opp messen med tydeligere gater og stands fungerte godt. Resten av designet er kanskje kult om man liker den type konsepter. På en måte er det tøft å fjerne teppet på gulvet slik at man går på betongen, og slik at lokalene minner om et røft galleri i et nedlagt industrilokale. Men er det så hensiktsmessig: det er ikke veldig behagelig å vandre rundt på betong i flerfoldige timer. Grønne nyhetsstander er morsomt, men det er vanskelig å se hvilke magasiner som presenteres på hvilke stands. Bedre blir det ikke når representanten som skal «selge» magasinene sitter alene og sperret inne i standen. Med andre ord ikke et sted som innbyr til å slå av en prat og bla i kunstlitteraturen.

Lite langsiktighet i private museer?
Et annet problem med amfiteateret er at «teatersalen» er liten. Det er litt synd når messen har satset på et omfattende og imponerende sceneprogram. Torsdagens program gikk ut på å underbygge Brussels viktighet som samtidskunstsentrum, noe som igjen styrker messens egen eksistens. Jeg fikk med meg de to samtalene lørdag: Om samlere som bygger museer, samt om kunstmesser er et gode i kunstverdenen.

Jeg hadde sett frem til den siste samtalen om kunstmessens betydning, moderert av Nasjonalmuseets Sabrina van der Ley. Panelet bestod av Ute Meta Bauer, dekan ved Fine Art ved Royal College of Art, London; Sarah Cosulich Canarutto, kunstnerisk direktør for Artissima; Hans Ulrich Obrist, meddirektør for Serpentine Gallery, London og Dirk Snauwaert, direktør ved Wiels Centre for Contemporary Art. Med et så sterkt panel var det skuffende at det eneste interessante momentet var Dirk Snauwaert som påpekte at Art Brussel har stor betydning når det kommer til å holde kunstscenen i Brussel vital, men dette poenget ble ikke forfulgt.

Lørdagens første samtale derimot dro opp mange spennende problemstillinger. Den omhandlet private samlere og deres museer eller kunststiftelser ledet av Chris Dercon direktør ved Tate Modern. Panelet bestod av Dimitris Daskalopoulos, grunnlegger av Demergon Foundation, Athen; Maurizio Morra Greco, grunlegger av Fondazione Morra Greco, Napoli; Sandra Hegedus Mulliez, grunlegger av SAM Art Projects, Paris og Guy Ullens, grunnlegger av Ullens Center for Contemporary Art, Beijing.

Hovedtema var private museers utfordring med å bli permanente. Her var det to utfordringer, den ene var hvordan håndtere et arveoppgjør, det andre var at kostnadene ofte blir høyere enn grunnleggeren har planlagt. Med unntak av noen gamle institusjoner hvor grunnleggeren har vært søkkrik, som Guggenheim Foundation, er konklusjonen at private museer og institusjoner ofte legger ned etter en stund, eller et nødt til å inngå et partnerskap med det offentlige å få offentlige bidrag. I Norge er Henie Onstad Kunstsenter et eksempel på en privat institusjon som står på offentlige budsjetter. Det samme kan i fremtiden også gjelde Astrup Fearnley Museet som har sett kostnadene stige dramatisk etter åpningen av nybygget.

Nordisk tilstedeværelse
Men vi forlater scenen og går inn i hallen. Sammenlignet med i fjor var det betydelig færre nordiske gallerier som deltok på messen. De som var til stede var danske Avlskarl, svenske Johan Berggren og Fruit and Flower deli, samt finske Galleri Forsblom.

Fra et nordisk perspektiv var det gledelig at galleriene fra regionen var blant galleriene som viste gode verk, og Forsblom var et høydepunktet. De viste verk av Jarmo Mäkilä hvorav maleriet Hirveksi muuttunut poika salaisuuksien portilla (2009) spesielt skiller seg ut. (se billedblogg) Også Fruit and Flower Deli hadde en fin soloutstilling med Ylva Ögland. Jeg hadde også stor sans for Veit Laurent Kurz maleri, der han har overført en dataanimasjon til lerret, både ved å male etter forelegg, men også ved å trykke deler av animasjonen direkte på lerretet.

I tillegg til dette hadde norske Steinar Haga Kristensen separatutstilling i belgiske Etablishement d’en face sin stand og danske A-Kassen ble vist på britiske Nettie Horn.

Spennende fortsettelse
Kunstscenen i Brussel er sterk. Byen har sterke gallerier og meget sterke samlere, og for begge parter er Art Brussel viktig. Galleriene møter et internasjonalt publikum og samlerne f ser unge gallerier i egen hjemby. Og nettopp fordi det er så mange interessenter i den, er det grunn til å spå en fortsatt god fremtid for messen., til tross for at den i år var preget av et større sprik mellom det som fungerte og det som ikke fungerte i en sin helt moderne design.