Torsdag signerte Munch-museet en stor sponsoravtale med det japanske oljeselskapet Idemitsu. Museet ønsker at avtalen skal «bidra til å nå Munch-museets visjon om å bli et av verdens mest respekterte museer». Et stort paradoks til dagens nedbemanningssituasjon.
Stein Olav Henrichsen og Teruyuki Takahashi signerer ny sponsorkontrakt.
Ifølge museets pressemelding skal samarbeidet «i første omgang dreie seg om jubileumsåret Munch 150 og jubileumsutstillingen Munch på papir, og deretter om å synliggjøre Edvard Munch og Munch-museet på en norsk og internasjonal kunstarena gjennom ulike aktiviteter». En ambisjon som er lite forenelig med dagens situasjon og museets planlagte nedbemanning av 16 årsverk. Sponsoravtalen bør i stedet bidra til en redusert nedbemanning. Ønskedrømmen ville være at med ti millioner fordelt over fem år, altså to millioner per år, så vil i hvert fall noen av de ansatte som kanskje må gå, kunne reddes. Til tross for at sponsormidlene tilsynelatende er øremerket jubileet. For hvordan kan man gjennomføre et jubileum uten fagkompetanse?
Redusert aktivitet
Ifølge hovedtillitsvalgt Tor Bjørn-Adelgrens (Fagforbundet) innlegg under onsdagens høring i Oslo Rådhus, vil konsekvensen av nedbemanningen føre til «færre utstillinger, minsket service til turister og byens innbyggere, samt mindre muligheter av utlån til andre museer». Kort fortalt en kraftig redusert aktivitet ved både Munch- og Stenersenmuseet. Adelgren påpekte også at det vil gå fra fire til to utstillinger per år på Munch-museet, og tolv til seks utstillinger på Stenersenmuseet.
Videre understreket Adelgren et annet særdeles viktig moment:
– Gjennom nedskjæringen forsvinner en stor del av den kompetansen, kunnskapen og erfaringen som museet har tilegnet seg. I stedet for en opptrapping mot et nytt museum blir det nå en nedtrapping i forfalne lokaler hvor det renner vann langs veggene og vi betaler mer enn 20 millioner kroner i leie til våre eier Oslo kommune.
Ved museer som skal forvalte samlinger av stor kunsthistorisk verdi er dette alt annet enn holdbart. Fokus må nå rettes mot dagens krisesituasjon der politikerne må bidra med økte midler for å hindre at fagstaben kuttes. Nå må ikke all oppmerksomheten gå til lokaliseringsproblematikk og hva slags styringsform det nye museet bør ha. Først må politikerne ta vare på dagens fagstab og dets mangeårig spesialkompetanse som er helt nødvendig for å kunne oppfylle bystyrets høye ambisjoner for et nytt Munch-museum.