Når to studenter ved Akademiet i Oslo skal kuratere den Sentral-Asiatiske paviljongen på Venezia-biennalen, er det med en kritisk dialog for øyet, i første omgang relatert til samfunnsmessige forhold.
Tiago Bom og Ayatgali Tuleubek, kuratorer for de Sentral-Asiatiske paviljong. Foto: Bureau N.
Onsdag kveld ble WINTER, utstillingsprosjektet til den Sentral-Asiatiske paviljongen på Venezia-biennalen, lansert på Kunstnernes Hus. Bakgrunnen er at de to utvekslingsstudentene Ayatgali Tuleubek (Kazakhstan) og Tiago Bom (Portugal) ved Akademiet i Oslo, ble utpekt som kuratorer etter en internasjonal, «open call» etter kuratorer til paviljongen, initiert av Hivos (Humanist Institute for Development Cooperation).
Tuleubek og Bom har tatt utgangspunkt i et dikt av en kasakhstansk poet, Abay Qunanbayuli, med tittelen «Vinter» (1888). Siste linjen i diktet, oversatt til engelsk, lyder som følger: «Don’t let old man Winter feast in our steppes.» Herfra er tittelen til utstillingsprosjektet hentet og akkurat denne linjen fungerer på sett og vis som et slags slogan for utstillingsprosjektet. Noe som i sin tur kan knyttes an til flere aspekter ved prosjektet.
Fra metafor til debatt
Den Sentral-Asiatiske paviljongen er ganske så ny i Venezia-biennalens historie, første gang denne regionen deltok var i 2005. Regionen Sentral-Asia omfatter Kasakhstan, Kirgisistan, Uzbekistan, Turkmenistan og Tadsjikistan, og rent geografisk dreier det seg om et enormt område, med både fjell og steppelandskap, hvor mange mennesker fremdeles både lever som nomader, og på andre tradisjonelle vis. Landene i Sentral-Asia har bakgrunn som sovjetiske stater, noe som fremdeles setter sitt preg på dem, både sosialt, politisk og kunstnerisk. Landområder er utarmet etter sovjetisk industri og atomprøvesprengning, demokratiet gjelder mer i teori enn i praksis, og kunstskolene har lenge hengt igjen i en sovjetisk lære om at kunsten skal belære og ikke opponere.
Dette er den virkeligheten som kuratorene ønsker å ta tak i med sitt utstillingsprosjekt. Som det står i deres kuratoriske statement: «Some elements of the poem […] can be related to the current political-economic situation in Central Asia, specifically with regards to the fusion of oligarchy and politics.»
At akkurat denne poeten ble valgt som en slags bakgrunnsfigur har å gjøre med hans forfatterskap for øvrig, ikke bare dette ene diktet. Abay Qunanbayuli var hele sitt virke opptatt av sosial rett og urett.
Vinter er altså stikkordet, ment som en metereologisk metafor på jernteppet og Sovjetunionen, videre på den stagnasjonen som flere av landene i Sentral-Asia opplever enda: på den sosiale, kulturelle og politiske konteksten hvor enhver undersøkende og drøftende diskurs er fraværende i det offentlige. 
Men etter vinter kommer vår, og i følge deres statement er målet at «[…] by referring to a poetical reality and making use of the metaphorical, we hope to approach this complex topic in a fashion that leaves space for a broader debate rather than a conclusive analysis or statement.»
Noe de også understreket på lanseringen, da de ble konfrontert med spørsmål om hva de forventet ville komme ut av dette. Vil utstillingen i det hele tatt ha noen innvirkning? Hvorpå Bom svarte kontant:
– The point is not to bring ready-made solutions, but [to trigger] public debate.
Bred kunst
De deltagende kunstnerne ble også offentliggjort samme kveld. Her har Tuleubek og Bom hatt en åpen utlysning til paviljongen, og blant 73 innsendelser valgte de ut åtte kunstnere. I utvelgelsesprosessen har de lagt en relativ bred forståelse av kunst til grunn, og ikke begrenset seg til kun visuell billedkunst. Utover det var deres hovedkriterium at prosjektene måtte relatere seg til dagens situasjon i Sentral-Asia. På spørsmål om hvorfor nettopp disse kunstnerne ble valgt, understreket kuratorene at kunstnerne ble valgt utelukkende på grunn prosjektenes karakter som relevante og interessante:
– These simply turned out to be the most interesting projects.
Kunstnerne er Kamilla Kurmanbekova (1986) og Erlan Tuyakov (1985) fra Kasakhstan; Ikuru Kuwajima (1984) født i Japan, men bor i Kasakhstan; Aza Shade (1988) har vokst opp i Kirgisistan og utdannet i London; Anton Rodin (1988) og Sergey Chutkov (1984) er begge fra Tadsjikistan; Saodat Ismailova (1981) og Vyachslav Akhunov (1948) er fra Uzbekistan. Samlet har disse kunstnerne bakgrunn var visuell kunst, scenografi, fotojournalistikk, lingivstikk, filosofi. Det som imidlertid knytter dem sammen, og som er grunnen til at de ble plukket ut, er at de skaper verk som «offer specific, national perspectives but at the same time able to convey a meaning relevant to the entire region.»
Og som for å demonstrere litt av retningen de tenker seg, ble det i forbindelse med lanseringen av paviljongen avholdt en artist talk ved den kasakhstanske kunstneren Almagul Menlibayeva. Utdannet under sovjettiden opplevde hun å måtte skape seg et helt nytt, kunstnerisk språk da hun skulle vise sine verk for resten av verden etter unionens oppløsning. Menlibayeva jobber primært med video og hun viste to filmer, Milk for Lambs og Transoxanian Dreams, som begge problematiserer politiske og sosiale forhold i regionen. Sistenevnte tar for seg områdene rundt Aral-sjøen, som en gang var verdens fjerde største innsjø men som nå er så godt som uttørket takket være Sovjetunionens inngripen. Tilbake står fattige landsbyer uten levebrød.
Parallellprogram
Det er Ayatgali Tuleubek og Tiago Bom som er kuratorene for den Sentral-Asiatiske paviljongen, men Akademiet i Oslo er involvert som samarbeidspartner. Da Tuleubek og Bom ble plukket ut, brukte de sommeren 2012 til å videreutvikle et prosjekt sammen med Susanne M. Winterling, kunstner og professor ved akademiet. Akademiet, ved dekan Vanessa Ohlraun,ble invitert med som samarbeidspartnere.
I tillegg til selve utstillingen i paviljongen, vil det også arrangeres et parallellprogram, med flere forelesninger og screenings. Disse skal arrangeres både i Oslo, Venezia og ulike steder i Sentral-Asia.