Tradisjon tro ble Gallerinatten avholdt også i år Stockholm, samme helg som messene Market og Supermarket gikk av stabelen. De helt store kunstopplevelse lot imidlertid vente på seg.
Jeannin/Schuurmans, ‘Le Rond Universel’. © Christian Larsen Gallery og kunstnerne.
Denne ene februar-helgen i året kryr det av kunstfolk i Stockholm. Etter å ha vrimlet rundt på klamme og folksomme messer i et par dager, er det på tide å koble av med – ja nettopp – litt mer kunst. Og med galleriutstillinger i stedet for trange båser på en messe, er det lov å håpe på noe mer enn todimensjonale og lett konvensjonelle prosjekter.
Lilibeth Cuenca Rasmussens performance og utstilling på Christian Larsen, og Siobhán Hapaska på Andrehn-Schiptjenko med blant annet et enormt tre installert i galleriet, var blant fjorårets høydepunkter. Her følger et lite utvalg av årets Gallerinatten.
Intetsigende objekter
I år som i fjor var Hudiksvallgatan målet for kvelden, Stockholms galleri-kluster, og ferden begynte i Galleri Nordenhake. Eva Löfdahls utstilling Objects of Circulation består av ulike skulpturer, plassert både på gulv og montert på vegg. På veggene var et såkalt «antenneprosjekt» montert, med den lett intetsigende og i våre dager svært så oppbrukte tittelen Untitled. Arbeidene består av tv-antenner påklistret leire, omtalt i presseteksten som «en usannsynlig form og sammenkobling av det organiske og det produserte.»
På vei videre innover i lokalet måtte man passe seg for ikke å tråkke på et annet verk. Pearls of Circulation er flere kuleformede objekter i kalkstein med ulike skjell presset inn i seg. Pyntelig på rad bortover gulvet oppleves de som et forsøk på å lede betrakteren videre innover i galleriet, dog uten helt å lykkes.
Eva Löfdahl, ‘Pearls of Circulation’. © Galerie Nordenhake og kunstneren.
Löfdahls prosjekter omtales gjerne som hemmelighetsfulle, at de unndrar seg en forklaring, noe som i utgangspunktet kan være en god side ved et kunstverk: en egenskap som kan åpne for ulike lesninger og fortolkningsmuligheter. Dette er dog ikke inntrykket man sitter igjen med i dette tilfellet. Grensen mellom hemmelighetsfull og overfladisk er svært fin, og disse arbeidene balanserer på en knivsegg, faretruende nær sistnevnte kategori.
Flaggermus og glødelarve
Det var ikke tilfelle med den neste utstillingen. Jeannin/Schuurmans’ Le Rond Universel på Christian Larsen Gallery står støtt i suksess, og var uten tvil kveldens høydepunkt. Prosjektet til duoen, som består av Lisa Jeannin og Rolf Schuurmans, består av en video, en «titteboks» og noen veggarbeider.
«Titteboksen», enkelt forklart, er en lukket boks på fire ben, med utskårede hull på sidene man kan kikke inn i. Verket har fått tittelen Scenario, og inni boksen utfolder en slags scene seg: bak et skrivebord står en flaggermus, og i en rullestol ved siden av sitter en glødelarve med en lysende topp på hodet. Nysgjerrigheten vokser for hvert nye kikkehull man kikker inn i, og selv der inne i titteboksen fremstår skapningene som levende og man bare venter på at de skal gi lyd fra seg eller bevege seg. Akkurat passe hemmelighetsfullt.
Jeannin/Schuurmans, ‘Scenario’ sett gjennom kikkehullet. © Christian Larsen Gallery og kunstnerne.
Scenario akkompagneres av Tower of Insight, en slags spiralformet trapp i treverk plassert på gulvet, og videoen Le Rond Universel, vist på fondveggen i galleriet. Videoen er en animasjon med flaggermusen og glødelarven i hovedrollene, i et scenario identisk med Scenario. Med sjarmerende barnestemme på flytende fransk forteller glødelarven om jorda vår, miljøproblematikk, at Andromeda er en enorm galakse det kun finnes en av, og lignende utsagn som er lett funderende, lett surrealistiske.
I likhet med de fleste av Jeannin og Schuurmans’ prosjekter opererer også Le Rond Universel i feltet mellom det man kan forklare og det man ikke kjenner til. Det er et univers som av enkelte avskrives som surrealistisk eller mystisk. Men like mye handler det om en henvisning til det faktum at det man ofte anser som logisk ofte befinner seg på grensen av det obskure, noe som eksisterer bortenfor den fysiske virkeligheten, men som samtidig er en del av den.
Repetisjoner
I etasjen over Christian Larsen Gallery viste Andrehn-Schiptjenko en større presentasjon av Uta Barth, kunstneren de også viste på Market. Barths fotografier av slørtynne gardiner i blendende lys, gjengitt i dus palett er poetiske og nesten forførende, på tross av sin lite påtrengende fremtoning.
Uta Barth, ‘Deep Blue Day (Untitled 12.6)’, 2012. © Andrehn-Schiptjenko og kunstneren.
Med kamera i hånd og lys til hjelp utforsker Barth de subtile endringene i lys og atmosfære som oppstår ved gjentatte fotograferinger av samme motiv: en florlett hvit gardin så vidt trukket til siden av en synlig hånd. Motivet repeteres i alle fotografiene, hvor konsekvensen synes å være en insistering på lysets tilstedeværelse og effekt på gardinene.
Resultatet er et konsekvent og stramt prosjekt, og sammenlignet med den tidligere nevnte utstillingen til Eva Löfdahl fremstår Barths prosjekt som langt mer velfundert, gitt at man nærmer seg begge som konseptuelt begrunnede prosjekter.
Oppbrukt aktualitet
Galleriene ligger tett i Hudiksvallgatan, og i bakgården bak Andrehn-Schiptjenko finner man Andersson/Sandström. Her var det et ikke ukjent tema som sto i fokus: skjønnhetskonkurranser for barn i USA. Assa Kauppi har reist rundt i USA og dokumentert på film de mange konkurransene som finner sted, hvor barn dresses opp etter alle kunstens regler i klær som hører mer hjemme på deres 15 år eldre medsøstre, og stilt ut som kjøtt på fesjå. Objektiviseringen av barna understrekes ytterligere av sladdingen av øynene deres.
Assa Kauppi, ‘In search of a Winner’. © Andersson/Sandström og kunstneren.
I tillegg til videoen vises flere skulpturer, med den passende og lett skarpe tittelen Bred for Beauty. «Avstøpninger» av sovende babyer, malt i sølvfarge, kledd i blonder og falske øyevipper. Budskapet om et forvrengt skjønnhetsideal på barn kunne neppe vært mer eksplisitt, men og overtydelig. Temaet som Kauppi tar opp her er uten tvil et viktig og aktuelt tema. Samtidig oppleves det som noe oppbrukt, intet nytt bringes til bords.
Formeksperimenter
Siste jafs av runden denne gang endte med Young Art, som har overtatt lokalene til Crystal Palace. Veggene er malt veggene i en sober gråfarge, en smart trekk som også gjør at lokalene fremstår som langt mer estetiske og fortjenestefulle, enn den ikke lenger så nøytrale hvite kuben.
Galleriet viser utelukkende uetablerte kunstnere som fremdeles studerer, og denne gangen var det Jonas Roos (f. 1982) som fremdeles studerer ved Det Kgl. Danske Kunstakademi som viste sitt prosjekt. Utstillingen har fått den poetiske tittelen Hemlängtan, og utgangspunktet for prosjektet til kunstneren er, i følge et par sitater i presseteksten, minner om «[…]material och funktioner, sammansmälta i enheter, från en tid som formgav mig.» Formeksperimenter er en annen treffende beskrivelse.
Jonas Roos, ‘Expandera’. © Young Art og kunstneren.
Til forskjell fra en del minimalistiske prosjekter, har verkene her fått titler, som antyder noe om verkets innhold, men uten å låse det til én lesning. Et av arbeidene, en veggskulptur (kunstnerens egne ord) har fått tittelen Expandera. I retrospekt en ganske så treffende tittel: verket er en irregulær geometrisk form, nesten firkantet, hadde det ikke vært for en liten femte kant øverst i hjørnet, der hvor oversiden og høyresiden strekker seg utover og nettopp ekspanderer formen.
Sett det før
Et par steder til ble besøkt denne kvelden, men de store opplevelsene uteble. En snikende følelse av man har sett noe av dette før meldte seg innen kvelden var omme. Riktignok med unntak av Jeannin/Schuurmans og Uta Barth, som begge står igjen som fascinerende og gode prosjekter verdt å notere seg.