For første gang vises den amerikanske kunstneren Sterling Ruby i Sverige. En enorm, sammenhengende installasjon utgjør utstillingen, likevel overbeviser den ikke helt.
Sterling Ruby, ‘Soft Work’, installasjonsfoto fra Bonniers Konsthall. Foto: Olle Kirchmeier
Det sies at den amerikanske kunstneren Sterling Ruby (f. 1972) har et studio på størrelse med en hangar. Her har hver teknikk han arbeider med sitt eget rom. Og ettersom Rubys virksomhet strekker seg fra maleri og skulptur, tegning og collage, over til video og keramikk – og siden han også jobber med meget store verk – så innser man fort at hans atelier nødvendigvis må være enormt.
Utstillingen som nå vises på Bonniers Konsthall har vandret fra Geneve, Reims og den skal deretter videre til Roma. Til utstillingen har Ruby tømt rommet i hangarstudioet tilegnet tekstile verk og fylt kunsthallen med store, myke putelignende objekter i stoppet filt. De mange objektene er fargerike, og de ligger på gulvet, hviler eller henger på veggene og fra taket. Installasjonens ulike deler er bundet sammen av tau som forestiller et slags slapt hengende kretsløp. Slik danner de til sammen ett eneste stort verk og dermed også utstillingen i sin helhet – Soft Work.
Mellom trussel og trygghet
Sterling Ruby er et hett navn internasjonalt, men det er første gangen han nå vises på en svensk institusjon. Han kommer fra Los Angeles’ anerkjente kunstscene og virker i et felleskaps- og konsumskritisk tradisjon. Her føyer han seg inn blant kunstnere som Ed Keinholz, Paul McCarthy, Mike Kelley og Jason Rhoades. At Ruby også har vært assistent for Kelley, som tok sitt liv tidligere i år, har satt tydelige spor i hans estetikk og valg av materiale.
Kelleys installasjon Deodorized Central Mass with Satelites (1991–99), bestående av sammenklumpede kosedyr sortert etter farge, fungerer som et slags ytre rammeverk for Rubys installasjon Soft Work. På samme måte som Kelley avspeiler også Ruby vår stadig akselererende fiksering på produkter og gadgets som skal tilfredstille våre ulike ønsker, lyster og laster. Og som sin læremester viser han verk som balanserer på grensen mellom trygghet og det truende.
Sterling Ruby, ‘Soft Work’, installasjonsfoto fra Bonniers Konsthall. Foto: Olle Kirchmeier
Det er spesielt to former Ruby tar i bruk. For det første en stor uformerlig kroppslignende form med korte, tykke bein eller armer som brer seg ut på gulvet. Han binder sammen flere av disse «Husbands», som han kaller delene, til en lengre larve eller noe som minner om en svært bøyelig ryggrad. Objektet fremstår som innbydende og jeg vil gjerne la meg omfavne. Samtidig kan objektet like gjerne kvele deg.
Den andre formen er en åpen munn med lepper tynne som tarmer og myke hoggtenner. Fra hoggtennene renner det blod – et bilde på den amerikanske kulturen som en vampyr beredt til å suge all livskraft ut av alt og alle den kommer over. Det er et nesten overtydelig symbol, like direkte som 1970-tallets politiske kunst. Stjernemønsteret fra det amerikanske flagget kommer igjen som et grellt mønster i tekstilene som mer enn noe annet signaliserer billig fabrikasjon og lav kvalitet. Dessuten er tekstilobjektene skitne og flekkede, som om de har blitt slept rundt i skitten grus. Noe de antageligvis har, for å gi dem en slags overfladisk patina.
Ironiske blunk
Til tross for at Rubys formsikre objekter er svært slagkraftige – de nærmest skriker ut sitt budskap – har de samtidig en merkelig lavmælt og nesten anonym karakter. Som om de har absorbert sin høylytte protest, eller ikke er i stand til å brøle ut i det hele tatt. Kan man her snakke om surrogatkunst? Noe «i stedet for», en «erstatningsvare», en substitutt? Rubys utvaskede figurer minner i så tilfelle om Gardar Eide Einarssons metode, den norske kunstneren som ble vist ved Bonniers våren 2011. Einarsson bygger sine verk ut fra virkelige objekter og fenomener, men undergraver samtidig deres opprinnelse. Rubys sivilisasjonskritikk derimot er mer tilbakelent konseptuelt, hans analyse har ikke nordmannens sylskarpe presisjon.
Kanskje Rubys ironiske blunk til andres kunst gjør at mitt inntrykk av installasjonen som en kassert lekeplass øker? Omarbeidelser av minimalisten Robert Morris’ filtverk fra 1970- og 80-tallet merkes tydelig i Rubys hengende nett som fremstiller liknende paralleller. Likeså er nærværet av Warhols skyggemalerier påtagelig i alle Rubys munner som gapende gjentas på veggene. En flekkede madrass lenes mot en annen vegg, og foran meg ser jeg både Rachel Whitereads støpte gummimadrass, og Charles Rays legendariske fotografi der han henger over en treplanke, som også klemmer han fast inntil veggen.
Sterling Ruby, ‘Soft Work’, installasjonsfoto fra Bonniers Konsthall. Foto: Olle Kirchmeier
Lite harmløs
Jeg liker når slike assosiasjoner som det dukker opp, men tror samtidig ikke at disse relativt stilrene tekstile formene alene yter rettferdighet til Rubys kunstnerskap. Tekstilobjektene fremstår som upresise og nesten for pene. Ut fra bildene på hans hjemmeside er hans kunst betydelig mer rotete, mer kroppslig og kanskje eklere i andre medier og teknikker. Dersom man ønsker en dypere tilnærming til og forståelse av Rubys kunst kan den som har mulighet dra til Moderna Museet i Stockholm. Der vises nå en av Rubys totempæler i en nymontering av samlingene.
Totempælen er i en slags blodrød stalagmit, en oppadstigende søyle som strekker seg mot taket i selskap med andre «prosessmalere», som Tauba Auerbach og Wade Guyton. Skulpturen er som plukket frem fra en mørk krok, og kanskje har den blitt til av noen av de asosiale gestalter som opptrer i Ruys videoer (hvorav et flertall kan sees på hans hjemmeside). Ett par av disse eksistensielt utgravende filmene hadde vært et utmerket komplement til Soft Work, en verksgruppe som nå fremstår som langt mer harmløs enn den egentlig er.
Sterling Ruby, Soft Work vises på Bonniers Konsthall til 17. mars 2013.