Hva er fremtidens museum? Det var hovedspørsmålet da Nasjonalmuseet inviterte til seminaret The Museum of the Future hvor det nye museet sto i fokus.
Oversiktsbilde Vestbanen. MIR AS, Kleihues + Schuwerk Gesellchaft von Architekten mbH, Statsbygg
Direktør ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Audun Eckhoff, innledet selv seminaret med at de nå «bygger en ny fremtid for kunsten». Han så frem til samlokaliseringen og de medfølgende mulighetene til både å vise en langt større del av samlingen, men også å skape interdisiplinære utstillinger hvor publikum kan oppleve historisk, moderne og samtidig kunst, samt design og kunsthåndverk under samme tak. Ikke minst understreket han hvordan dette vil føre til at forskjellige publikumsgrupper møtes. Han påpekte det enorme potensialet museet nå ville få i å kunne vise en historisk kontinuitet. Det mangler ikke på ambisjoner for det nye Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
Men, som også Eckhoff nok erkjenner, er det mye å holde styr på når man skal bygge nytt museum. Det er ikke bare avgjørelser om lokalisering og arkitektur som skal tas, men publikum skal ivaretas, profiler skal utarbeides, programmer skal defineres. Med det nye museet i fokus hadde Nasjonalmuseet invitert representanter fra ulike europeiske institusjoner til å dele sine erfaringer fra egne institusjoner. Innlederne var Dr. Marie Bourke, leder for formidling ved Nasjonalgalleriet i Irland; Alexandre Colliex, leder for internasjonale relasjoner ved kommunikasjon og partnerskap ved Centre Pompidou, Paris; Abraham Thomas, kurator ved design, hovedkurator for arkitektur, ved Victoria and Albert Museum, London; Massimo Negri, direktør ved European Museum Academy The Hague. Seminaret ble arrangert i samarbeid med Astrup Fearnley Museet.
Oversette selvsagtheter
Blant det som kom frem i innleggene var en god slump selv-presentasjon og alt opplevdes ikke like interessant og matnyttig. Et par vesentlige punkter man bør tenke på når man skal etablere en «ny» institusjon kom likevel frem, og Bourke spesielt hadde flere gode poenger. Hun pekte på en del tilsynelatende selvfølgeligheter – så selvfølgelige at enhver institusjon kanskje ikke har tenkt gjennom dem – verken her til lands eller i Europa for øvrig. Noen av dem er for eksempel gjeldende for Nasjonalmuseet, momenter som de strir med nå, men som forhåpentligvis blir bedre med et nytt museumsbygg.
Bourke understreket blant annet viktigheten av å være innbydende overfor publikum, både fysisk og immaterielt: altså bygningen selv og på nettsider. Det er lett å være enig for hvem har vel ikke stått og strevet med å få opp døra til Museet for samtidskunst eller på Nasjonalgalleriet i et tappert forsøk på å komme inn? Jeg tror ikke jeg er alene om dette, og det skal bli en fryd å slippe det i fremtiden!
Videre understreket Bourke smart bruk av budsjettene, oppfinnsomhet i hvordan man driver sitt museum, og det å slippe til unge krefter gjennom «interns» og frivillige – et relativt fremmed fenomen her til lands. Det kan nok like mye skyldes en forventning om betaling for alt man gjør som en manglende tradisjon for det i museene.
Hun fremhevet særlig viktigheten av å imøtese både barn, unge og ikke minst familier. For som Bourke påpekte: treffer man familien så treffer man hele befolkningen. Og et nasjonalmuseum tilhører på sett og vis befolkningen, uansett hvor klamt det høres ut.
Samlingen
Lite ble sagt om selve kunsten og samlingene, og strengt tatt krever det en helt annen diskusjon. Men det ble understreket, igjen av Bourke, at man ikke skal være redd for å rotere i samlingen, for å variere det man viser. Men som hun bemerket, man trenger ikke flytte på en hel fløy: å flytte ett bilde kan være nok. En hensikt med dette er så klart av faglig art: man utforsker nye sammenhenger og forteller en litt annen kunsthistorie. En annen men like vesentlig hensikt er å hele tiden overraske sitt faste, lokale publikum. Til dette var det samstemt enighet; det er fint å lokke til seg turister, men desto viktigere er det å knytte til seg og tilfredsstille sitt lokale publikum.
Bourke var strengt tatt den som kom med flest konkrete og nyttige innspill på hvordan drive et museum. De øvrige innlederne snakket mer om sine egne institusjoner og hvordan de løste sine utfordringer. Men noen interessante betraktninger var det også der.
F.v.: Massimo Negri, Alexandre Colliex, Audun Eckhoff, Dr. Marie Bourke, Abraham Thomas, Hanne Beate Ueland
Sirkustelt som publikumsfrieri
Også Alexandre Colliex ved Centre Pompidou hegnet om publikum og fortalte om konseptet Pompidou Mobile for å nå et større publikum: et fargerikt telt som flyttes fra by til by, og som det vises utstillinger i. Slik når man også ut til dem som ikke går inn i museene. Colliex var for øvrig ikke den eneste som kom drassende med et telt. Bourke understreket viktigheten av at Nasjonalmuseet får med seg folket i prosessen fremover gjennom å få dem til å føle eierskap og skape en følelsesmessig tilknytning til museet. Løsning? Sett opp et telt på Vestbanen, kjør i gang med filmvisninger, workshops for barn, og innsamling av forslag fra folket, formante Bourke. En vesentlig grunn til dette er også, som Colliex skjøt inn, at 2017–18 er langt frem i tid for folk utenfor prosessen. Det gjelder å holde publikum varmt og interessen oppe for et nytt museum.
Populistisk forslag? Ja. Men det er nå en gang slik at dersom kun kunsteliten og de kunstinterne skal løpe ned dørene til Nasjonalmuseet, så vil man neppe se de helt store besøkstallene. For på en side handler det jo om besøkstall. På den annen side handler et nasjonalmuseum om å formidle en visuell kultur og en kunsthistorie, ja til og med en design-, kunst- og håndverkshistorie. Mye av samfunnshistorien fortelles gjennom den visuelle kulturen og er en stor del av et lands kultur. Dermed vil jeg påstå at det er å foretrekke at «folk flest» også kjenner interesse for og har lyst til å gå på museum.
Publikum
Publikum var strengt tatt en gjenganger i seminaret. Abraham Thomas påpekte hvordan betrakterne bringer sin egen ekspertise til en utstilling, og viktigheten av å engasjere dem til å utøve denne i møte med en utstilling.
Det var likevel Massimo Negri som satte det hele på spissen da han bemerket at museene har et bredt publikum, fra 0 til 100 år. De yngste vil løpe, de eldste vil sitte og man bør til en viss grad legge til rette for begge deler innenfor rimelighetens og faglighetens grenser. Som han sa: «Alle vil alltid gjerne se da Vincis Madonna i grotten i et bedre lys. Men vi etterkommer ikke akkurat det ønsket: det er vårt ansvar som faglig ekspertise overfor kommende generasjoner.»
Bygg NÅ
Det viktigste poenget, i mine øyne, var imidlertid et som Bourke kom med helt innledningsvis: bygg nå, mens pengene er tilgjengelig. Med det henviste hun til både Nasjonalmuseet og Munch-museet. Man må ikke la seg lamme av beslutningsvegring og drøye så lenge at man plutselig sitter der med skjegget i postkassa i nedgangstider uten museer til å huse nasjonalarven.