Bergen Kunstmuseums utstilling av kinesisk samtidskunst er et vellykket møte med en kunstscene som til tross for rakettaktig popularitetsvekst fremdeles er ukjent for mange.
Bergen Kunstmuseum har høye ambisjoner med Real Life Stories. Med utstillingen ønsker de å gi en introduksjon til den kinesiske samtidskunsten, samt gi et inntrykk av det store mangfoldet innen feltet. I tillegg ønsker de å formidle en bredere forståelse av Kina og de kulturelle endringene i landet siden 1990-tallet.
For å leve opp til disse ambisjonene har Bergen Kunstmuseum, med hjelp av kuratorene Feng Boyi og Bjørn Inge Follevåg, fått inn ti kinesiske kunstnere i verdensklassen, blant dem også Ai Weiwei, samt organisert både diskusjoner og forelesninger i tillegg til utgivelsen av en katalog for anledningen.
Utstillingen inneholder både installasjoner, malerier, readymades, videokunst og skulptur av kunstnerne Ai Weiwei, Jing Kewen, Li Songsong, Liu Jianhua, Mao Tongqiang, Song Dong, Xiang Jing, Xu Bing, Yin Xiuzhen og Yue Minjun.
Rust og minner
Rett innenfor døren til utstillingen er verket Tools av Mao Tongqiang bestående av cirka 6000 hammere og sigder, gamle og rustne. På noen er det rester av maling, alle er de klenodier fra en svunnen tid. Redskapene ligger i en lang og stor haug midt på gulvet, litt i veien idet man trer inn i rommet.
Verktøyenes symbolske betydning er i første rekke opplagt: hammer og sigd er emblemet knyttet til kommunismen. Samtidig er dette redskaper som er blitt holdt og brukt av over 6000 mennesker, sikkert i en årrekke, mens de arbeidet. Tools består egentlig av 30.000 redskaper innsamlet av Mao Tongqiang over flere år. 30.000 historier, 30.000 menneskers minner. Men nå er redskapene forkastet, erstattet av mer moderne og effektive metoder å jobbe på.
Det hadde nok gjort et enda større inntrykk dersom alle 30.000 redskaper fylte rommet, men grunnet plassmangel ble tallet redusert. Det var da et fint grep å plassere verket så tett opp til døren, slik at verket «presser på» betrakter, selv i et mindre antall.
Sammen med Mao Tongqiangs rustne verktøy er Li Songsong representert med to malerier. Begge er estetiske og maleriske, og det ene, Fifteen, kommuniserer med Tools, både ved kontrasten i uttrykket og tematisk ved å være en gjengivelse av de 15 mennene som var tilstede da det kinesiske kommunistpartiet ble etablert i 1921. Bildet er malerisk og vakkert i lilla- og gråtoner, portrettene nesten utvisket og nærmest ugjenkjennelig.
Li Songsongs store fargeflater og taktile overflater kommer også godt frem i bildet på motsatt vegg, Oxygen Mask. Her er linjene i bildet gjort ved dype furer i malingen og gjør maleriet nærmest til et relieff. Motivet er en mann som hjelper en liten gutt på med oksygenmasken på et fly etter først selv å ha tatt på sin egen – akkurat som brosjyren på flyet oppfordrer til og som rett og slett var Li Songsongs inspirasjon for bildet.
Den hemmelige hagen
Det nære og personlige uttrykket som er å finne i flere av de utstilte kunstnerne er nesten fullkomment i Song Dongs verk Wisdom of the Poor: Enclosure Movement. Denne installasjonen er en del av et større verk, og i prosjektet, som har pågått over en årrekke, er det nære og familiære, det personlige og dagligdagse utgangspunktet.
Det er noe melankolsk over måten Song Dong her beretter om sider ved Kinas urbanisering og modernisering. I Enclosure Movement er tradisjonelle kinesiske skap brettet ut og satt sammen til en stor sirkel med skapenes fremside inn mot midten. I følge kunstneren selv var dette et møbel «alle» ville ha, noe som også han i sin barndom drømte om, men som familien ikke hadde råd til. Ett slikt skap kunne romme klærne til en familie på fem, og han oppfordrer til å gå på innsiden av sirkelen, stå ved et av speilene og forestille deg pikene som en gang stod på ditt sted og pyntet seg før de skulle et eller annet.
Utsiden av verket er virkelig en bakside, utsiden av en hemmelig hage. For å komme inn må man gjennom en smal åpning, gjennom en av skapdørene. I det man går inn på innsiden av verket er det som å tre inn i en annen verden og en annen tid. Det er stille og (for meg) eksotisk; skapene er pene, brukte og en sterk kontrast til de hvite, funksjonelle ikeaskapene på eget soverom. Omsluttet av speilene, som kanskje har vitnet fjonge piker fra år tilbake, nå for lengst blitt voksen og kanskje med ikea-lignede skap hos seg selv, gir en stille og subtil hentydning til de små øyeblikkene.
Borende blikk
Et annet verk som også rører, men på en helt annen måte, er Xiang Jings skulpturer. Peacocks er veldig blottlagt i sin nakenhet, mens verket Your Body er konfronterende og nesten litt «trassig».
Peacocks består av to nakne skulpturer, en ung jente og en kvinne. Kvinnen har et forskrekket uttrykk, jenta et uutgrunnelig blikk. Ved den «yngste» av figurene i Peacocks ble jeg stående rett foran ansiktet til skulpturen, og ble sugd inn i øynene. Mens noen talte om et «stirrende» og «tomt» blikk, var det for meg noe åpent og sårt over de store øynene og det var vanskelig å løsrive seg. Your Bodyer en gigant-kvinne sittende på en stol. Også hun naken og med bena lett fra hverandre. Likevel er det blikket som fanger og utfordrer deg. Det er noe konfronterende over denne kunstnerens realisme.
Xiang Jing vil at hennes skulpturer skal kunne oppleves og forstås av alle, uten at man må ha noen form for kunstfaglig bakgrunn, og uavhengig av hjemland og kultur. Vår reaksjon på verkene blir individuelle, skulpturene er verken utpreget asiatisk eller vestlige. Den tre meter høye Your Body fikk ikke plass på Stenersen, og ble i stedet plassert i det gamle resepsjonsområdet på Lysverket. Dette var egentlig svært heldig. Hun sitter godt der og gjør litt av et inntrykk på alle besøkende som kommer inn. Det er også et vellykket bindeledd mellom Ai Weiwei som vises på Lysverket og resten av utstillingen på Stenersen.
Ai Weiwei
Ai Weiwei er utstillingens superstjerne. Han har samfunnskritisk kredibilitet, ble utnevnt til den mektigste personen i kunstverden 2011 av ArtReview, og lager rett og slett god kunst. Der de øvrige kunstnerne i utstillingen ikke er spesielt ekspressivt kritiske mot Kinas samfunnsmessige forhold, er Ai Weiwei det i aller høyeste grad. Hele hans liv kan nærmest sees som ett viktig, politisk prosjekt – en slags perfomance.
Hovedverket til Ai Weiwei i Real Life Stories kombinerer det stille, verdige og storslåtte med dypere mening. 81 Trekuler er 81 store, mangekantede trekuler, uten lim eller stifter, alle på hele 35 kg hver, plassert i en kvadratisk formasjon på 9 x 9 meter i Tårnsalen. Tallet «9» symboliserer i Kina evighet, 81 var antall dager Ai Weiwei satt fengslet i 2011, tidvis på ukjent sted og med ukjent skjebne.
Inspirasjonen for verket var sønnens plastleker, mens kuleformen er basert på skisser av Leonardo da Vinci. Ai Weiwei har på denne måten kombinert det helt nære og personlige, det opphøyde, allegori og kritikk mot sider av Kinas samfunn og styre samt referanser til hans egen situasjon som kunstner og frittalende individ i et Kina som stadig forsøker å kneble ham.
Dette er jo i seg selv litt av en bragd, men å oppleve verket er faktisk enda bedre. De store, varme figurene er tunge og solide i den luftige, hvite Tårnsalen på Lysverket. De er kraftfulle og verdige og er som en hage som innbyr til refleksjon. De innbyr også til stille vandring blant dem, men dette er ikke tillatt. Det er synd. Likevel er det en fin opplevelse, med eller uten politisk og personlig kontekst.
Denne runden går til Bergen
Den røde tråden i utstillingen er noe personlig. Det er noe nært – minner, som går igjen i alle de utstilte verkene, om det så gjelder personlige minner, eller et større, mer kollektivt kinesisk minne.
Verkene, og de forskjellige kunstnerne, har fått god plass – man går fra «seksjon» til «seksjon» med mini-utstillinger. Samtidig er det en kommunikasjon mellom dem. Litt synd er det at Yue Minjun er blitt litt bortgjemt ved vindusrekken. Hans store «glisende» selvportetter er best å betrakte litt på avstand.
Det ble satset stort i løftene for hva Real Life Stories skulle bringe, og det er en fornøyelse å bli kjent med disse verkene. Utstillingskatalogen er fin, men språket er tidvis lettere ugjennomtrengelig. Store deler av teksten er sannsynligvis skrevet av Feng Boyi og oversatt til engelsk. Her kan man tale om problematikken ved å «oversette» eller «gjendikte». En del setninger uten mening i lettere pretensiøst språk, som nok er mye bedre på originalspråket. Sammensveiset med katalogen for Real Life Stories er utstillingskatalogen for Skin Flesh and Bone, å se på Stiftelsen 3,14. Bergen Kunstmuseum har omtalt de ti utstilte kunstnerne, Feng Boyi de fjorten. Det er to utstillinger, men kuratorene vil nok helst se at vi opplever dem begge og ser dem i sammenheng.
Om ikke alt dette var nok, så stiller Galleri S.E ut Yue Minjun i slutten av måneden. Ingen tvil: denne utstillingshøsten tilhører Bergen!