Fortellerglede

Kunsthistorien er overfylt av tematikken menneskelig råskap og heksejakt. Seksuelle referanser var også mer pornografiske enn hva som gjøres i dag.

Martin Skauen er en stor kunstner. Det vet alle som har sett arbeider av ham. Etter et år i Berlin og to soloutstillinger i London og Los Angeles, arbeider Skauen mot en utstilling på Østfold Kunstnersenter. Så når Kunstforum banker på døra, er hann på jobb, i full sving med nye bilder. Jeg entrer atelieret forutinntatt og foruroliget. Skauens tegninger trekker tilskueren inn i en menneskelig verden av godt, gammeldags griseri. Han har for vane å plassere sine figurer i perverterte posisjoner og utsetter dem for de grusomste handlinger. Likevel, gjemt mellom vold og pornografiske framstillinger finnes det en selsom poesi.

De avbildede selv ser ikke ut til å la seg affisere av brutaliteten. Distanserte ansiktsuttrykk trekker oppmerksomheten tilbake til det eksplisitte, det provoserende. I pusterommet møter jeg mine egne reaksjoner. Martin Skauen vemmes også av bildene sine. Men han unngår dem ikke.

The American Dream
Mannen som møter meg i døra på Alexander Kiellands plass, er en helt annen. Bak et velpleid skjegg og i rutete skjorte framstår Martin Skauen som verdensvant, men ikke affektert. Senest i april lot Los Angeles Times seg henrive av Skauens «skrudde surrealisme» under kunstnerens første soloutstilling ved Mihai Nicodim Gallery. Den samme utstillingen må ha henført Mike Kelly da han trakk kortet under et besøk. Dattera til Kellys samarbeidspartner gjennom mange år, Paul McCarthy, holder til i nabogalleriet. Kelly og McCarthy har begge arbeidet rundt konseptet «abjection», og sammen har de spunnet rundt motsetninger som natur/kultur, sunt/usunt og samfunnsmessig disiplinering – tematikk som ikke ligger langt unna Skauens eget univers. Jeg brenner inne med å konfrontere Skauen med dette kjøpet, men jeg får liten respons. Han tar komplimenten, men tegneren er på vei inn i framtiden. Han vil heller snakke om forskjellen mellom den amerikanske og den europeiske kunstscenen.

Selv mener Skauen han passer bedre i Los Angeles, hvor narrative arbeider er mer i vinden, enn i Europa hvor stilen er strammere og mer konseptuell. Men han synes det er morsomst å stille ut når han bryter med doxa. Og her er vel også sakens kjerne: Hva er det egentlig Martin Skauen bryter med?

No teacher, no guru
Maria Veie Sandvik annonserte nylig «romantismens» komme (Minerva, 4/08). Det har de siste ti årene dukket opp en ny generasjon kunstnere som har tatt opp igjen maleri og tegning som uttrykksmåte. Sandvik knytter tendensen opp mot en internasjonal, figurativ trend representert ved maleren Neo Rauch, og nevner nettopp Martin Skauen, sammen med Sverre Malling og Johannes Høie, som norske eksempler på denne endringen.

Dagens romantisme skal, i følge Sandvik, være en subjektiv og figurativ reaksjon på det sterke teorifokuset ved Kunstakademiet siden 1990-tallet og konseptualismens fokus på ideer, uten tanke på formen. Den nye generasjonen skal ha en forkjærlighet for det tradisjonelle håndverket. Hun siterer videre Høie, som understreker at «hver strek skulle ha en intendert informasjon», og at det er et poeng i seg selv at prosessen skjer på frihånd uten hjelpemidler.

Martin Skauen kjenner seg lite igjen i beskrivelsen: Han har ingen store idoler han ser opp til, og han er lite opptatt av at det skal synes at han har jobbet lenge med det figurative.
– Jeg tegner ikke fordi det å tegne er viktig. Jeg tegner fordi det er et svar på ideene jeg tråkker rundt med, forklarer han.
– Jeg hadde kunnet gjøre det annerledes om jeg bare hadde kunnet noe annet.

På veggen i atelieret møter jeg et helfigur selvportrett av en salig Skauen. Han ligger halvferdig på obduksjonsbordet og venter på et vingespenn med forklarende tekster. Mens modellen selv serverer boblevann og kaneldrops får jeg mer enn nok tid til å fylle ut hullene. På arbeidsbordet indikerer en prosjektor at Skauen ikke står tilbake for et og annet teknisk hjelpemiddel.

Kjærligheten han tilsynelatende vier denne prosjektoren, er vekket av smertelige minner fra en rekke miniatyrportretter av mannshoder som ble tegnet på frihånd. Disse ble stilt ut i vinter ved Laura Bartlett Gallery i London. I samme utstilling kunne man også finne skulpturen Cane – en gå-stokk som roterte opp-ned over gulvet – og Fleet, en miniatyrflåte laget av sider fra Katherine Anne Porter’s roman Ship of Fools. Tematisk spant utstillingen omkring menn, visdom og det forkrøplede.

Martin Skauen nikker for seg selv: Han arbeider ofte tematisk, selv om det var eksepsjonelt bevisst denne gangen.  Ideen kommer altså først, men detaljrikdommen i bildene hans sender tilskueren inn i en total forvirring. Man kjenner igjen objektene, men hva gjør de egentlig der?

Dagsaktuell i en ikke-verden
Blant verkene i vårens amerikanske utstilling, Servants Swept the Sand Smooth, kunne de skuelystne beundre My Masters Plan (The Guard). Her kneler en halvnaken vakt med øynene rettet tomt oppover. På tross av en rikelig utrustning fra Skaperens side (eller kanskje nettopp

derfor?), har soldaten funnet sitt endelikt i et stort spyd som har trengt gjennom hodet nedenfra og holder ham oppe. Det er vanskelig å si om blikket er festet på Skaperen selv eller hans bøddel (om ikke disse er de samme). Likeledes er det grunn til å tro at våpenet er soldatens eget. På spissen av spydet henger en ubrukelig hjelm og dingler.
– Det er ikke alle som ser humoren, flirer Skauen, – men det er interessant å se hvor langt man kan gå og fortsatt balansere mellom blodig alvor og vittigheter.

The Polarbear Split er på sin side en utvidet form for tegning hvor bare halve isbjørnen synes på hver side av arket. Mellom finnes et depravert sammensurium av tortur, sex, avgudsdyrkelse, og gudene vet hva. I god realitystil registreres og kringkastes handlingene ved hjelp av mikrofoner.

Alt kan leses som en litt absurd form for tegneserie. Martin Skauen har valgt å filme tegningen og har lagt på et egenkomponert lydspor. Han liker denne formen for tegning, og til sammen har han laget fem lange slike animerte tegninger og to-tre korte. Ideen fikk han fra introen til en gammel grøsser, og fra NRKs rituelle barne-TV. Teknikken gir tegningen ekstra liv, samtidig som den bevarer et svært enkelt preg.

Dokumenterte   grusomheter,     krigføring, makabre, religiøse handlinger, absurd tortur, urbefolkning og isbjørner gir alle assosiasjoner til dagsaktuelle undergangsprofetier, men valget av figurer gjør Skauens univers til en tidløs ikke- verden. Derfor kjenner han seg heller ikke igjen i romantikerne, som gjør et poeng av det tidsmessige. Som for å illustrere poenget sitt ytterligere, går Skauen over til å beskrive presentasjonen han gjør av verkene sine.

Selve utførelsen i Skauens verker er sirlig og full av detaljer. Presentasjonen av dem er derimot så enkel som overhodet mulig. Han forklarer utførlig hvordan han ønsket et sykehus-aktig preg over utstillingen i London. Kontrasten mellom en steril iscenesettelse og frodige verker må ha vært nærmest perfekt.

En mesterlig plan?
Vi er kommet så langt i intervjuet at det for lengst er slutt på boblevannet, ingen orker mer av kaneldropsene, og pakken med Dunhill virker faretruende slunken. Skauen skjenker seg en kopp med (antakeligvis kald) kaffe, og jeg tar sats og spør om det jeg virkelig lurer på: Hvorfor velger han så lugubre temaer?
– Det er mer en følelse enn en livsstil, understreker Skauen. Han har hatt en egen fascinasjon for splatterfilmer siden han var barn, og det hører med til historien at han en gang i tiden produserte flere slike sammen med brødrene sine.
– Når en ser dem i dag, registrerer jeg at de ikke blottet for et visst kunstnerisk preg, gliser han selvironisk.

Interessen for denne sjangeren kommer delvis av en nysgjerrighet overfor effektene som brukes i slike filmer, delvis som en undring over hvorfor folk liker å skremmes. Råskapen er et lettfattelig og kraftig virkemiddel, får jeg forklart, selv om Skauen må innrømme at det også er for å holde sin egen interesse oppe når han sitter og tegner.
– For å si noe ærlig om verden rundt seg må man provosere. Men provokasjon er ikke et mål i seg selv. Jeg bruker tegningen som et middel for å filosofere, forklarer Skauen.
– Det er ikke hovedsakelig en personlig interesse for det perverse, men en billedmessig tro på det irrasjonelle. Utfordringen ligger i å få det irrasjonelle til å virke rasjonelt slik at nye meninger fortsatt kan dukke opp i verkene flere år senere.

Akkurat denne tiltroen til det irrasjonelle kan Skauen vedgå at er romantisk, men han er rask med å legge til at det ikke tilsvarer nostalgi.

Fortellerglede
Når Martin Skauen arbeider, henter han inspirasjon fra bøker og bilder rundt seg og ideer som bare dukker opp en dag eller i en drøm. Siden flytter han rundt på figurene til han finner hva han ønsker. Men Skauen er forsiktig med å bruke teori når han arbeider. Jakten på et rent perspektiv ender lett opp i en ren gjenfortelling. I etterkant er det derimot lett å finne referanser:
– Kunsthistorien er overfylt av tematikk omkring menneskelig råskap og heksejakt, påpeker han.
– Seksuelle referanser var også mer pornografiske enn hva som gjøres i dag.

Her kommer Skauen for øvrig med en sjelden referanse selv når han siterer Chapman-brødrenes arbeider, som også tar opp brutale temaer i fleng.

Utfordringen framover, slik Skauen ser den, ligger kanskje nettopp her: å være mer privat, og mindre eksplisitt provoserende. Tegningene hans er et utgangspunkt for å fortelle en historie, og det er historien som står i sentrum. Mange av verkene som nå stilles ut, opererer med en reaksjonskjede på linje med en tegneserie. I framtiden vil det være interessant å arbeide mer med enkelt- vise subjekter og sammenstilling av tekst og bilde, analyserer Skauen.

Langt tilbake, langt fram
Kunstnerkollega Anders Smebye er bortreist, så Skauen låner atelieret hans for sommeren. Resten av året tilbringer han i Berlin.

Det er lenge siden Skauen tegnet seg til drømmeland mens læreren doserte fra kateteret. Det er også en stund siden undergrunnsgalleriet Subcomandante var Skauens hovedaktivitet i samarbeid med sin daværende kjæreste, Elna Hagemann. Oslo krydde av kunstnerstyrte gallerier på 1990-tallet, men de hadde rukket å dø ut innen Skauen entret Kunstakademiet. Slik opererte paret med et alternativt monopol i noen intense år. De rakk nærmere 50 utstillinger før han la fra seg tittelen som kurator, og ble kunstner.

Galleriet hadde ingen egentlig profil, de stilte ikke spesifikt ut venner og kolleger, men lette utenfor sin vanlige sirkel. Skauen liker ikke å tilhøre en klikk.
– Det var min utdannelse, utbryter han. – Vi arbeidet med problematikken «hva er samtidskunst, og hva er det ikke».

Aktiviteten hjalp ham også gjennom perioden etter Kunstakademiet når man er full av ideer, men leter etter sitt eget uttrykk. Så begynte altså Skauen å tegne igjen, og brikkene falt på plass. Ideene kom ut på riktig måte.

Nå om dagen søker ikke Martin Skauen på utstillinger, de kommer til ham. Men føler han at han står overfor et internasjonalt gjennombrudd? Her trekker kunstneren på smilebåndet. Han svarer, men unnviker spørsmålet:
– Jeg følte jeg slo gjennom på min første soloutstilling allerede i 2004. Så lenge jeg kan få arbeide fulltid som kunstner, er jeg tålmodig.

Intervjuet sto på trykk i KUNSTforum 1-2009. Vi publiserer det nå på nett i anledning Martin Skauens utstilling Slideshow Johnny på OSL Contemporary 11. okt. – 10. nov. 2012.