Sprikende god

Copenhagen Art Festival er i gang for fullt, og på Den Frie kan man se utstillingen Beyond Good And Evil, hvor temaet «fellesskap» setter rammene. Likevel ender det med å sprike i flere retninger.

Arturas Raila, “Power of Earth” (2012), foto: Hanne Cecilie Gulstad

Det er mange måter å forstå, oppfatte og tolke begrepet fellesskap, som er temaet for Copenhagen Art Festival. Dette viser de fem kunsthallene Charlottenborg, Den Frie, Gammelstrand, Nicolaj og Overgaden, ved at de hver for seg har skapt en utstilling med hver sin fortolkning av temaet. I seg selv peker ikke dette mot noe videre fellesskap kunsthallene imellom, men mer mot deres forskjellige muligheter som utstillingsbygninger.

Utstillingen Beyond Good and Evil på Den Frie (tidligere Den Frie Udstillingsbygning) refererer til et sitat fra Friedrich Nietzsche hvor han tar et oppgjør med kristen moral, og antyder på et vis at vi mennesker selv er med på å bestemme hva som er god moral eller ikke, og hvordan et fellesskap skal eller ikke skal være.

Utstillingen gir en fortolkning av fellesskapet definert som en kollektiv gruppe, hvor de åtte deltagende kunstnerne ser på hva som ligger i begrepet ondskap og godhet, og hvordan dette påvirker oss som mennesker.

Sameksistens
Den litauiske kunstneren Arturas Raika har invitert med seg to druider fra sitt hjemland til å måle energistrømmer med ønskekvister for å foreta en kartlegging av jordenergier i København. Resultatet som vises på Den Frie er et stort kart plassert på gulvet i et av rommene, som man kan gå på og forsøke å finne energinivået der man pleier å oppholde seg i byen.

Raikas verk Power of Earth minner om en slags psykogeografisk representasjon av byen på lik linje med den situasjonistene i sin tid skapte, for eksempel Guy Debord og Asger Jorns psykogeografiske kart av Paris fra 1950-tallet, et resultat av løse vandringer uten bestemt mål og mening. De skulle åpne opp for nye måter å se byen på. Man skulle frigjøre seg fra den rutinemessige hverdagen og bryte med den rutinepregede ferdselen i byrommet. Power of Earth derimot baserer seg på det ikke-fysiske i byrommet; at det finnes gitte energibaner i byen som kan åpne for en ny forutsetning vi alle deler og kan bli påvirket av, energier som har noe å si for om vi opplever noe som godt eller vondt.

I Rejane Cantoni & Leonardo Crescentis verk Soil er det derimot ikke kreftene av arkitektur eller jordenergi vi kjenner på, men kreftene til hverandre som mennesker. Verket består av en rektangulær flate av blankpolerte metallplater som man også skal gå på. Når man tråkker på en plate vil den påvirke de andre platene omkring den, og man vil derfor kunne kjenne de andres bevegelser om man er flere som trer på verket samtidig.

Til forskjell fra de andre verkene i denne utstillingen, som gir rom for en indre og personlig refleksjon, åpner dette for felleskap og inkludering av publikum, hvor dets funksjon er bedre om man er flere.

Kollektiv erindring
I videoverket A Loving Man av Jananne Al-Ani gjenforteller fem kvinner minnet av en kjærlig mann. Det kan være ektemannen eller faren til kvinnene, men også en hvilken som helst mann. Verket vises i et mørkt sirkelformet rom og utspiller seg som en lek mellom kvinnene. Hver kvinne fyller sin egen skjerm og det starter med at en kvinne sier en setning om et minne om mannen. Så fortsetter den neste kvinnen og bygger videre på setningen. Slik fortsetter historien om den elskverdige mannen å bygge seg opp mellom kvinnene i 15 minutter, hvor det ikke bare er gode minner som dukker opp, men også hans fravær som familiemann og hans forsøk på å være nær uten helt å lykkes.

Verket viser på en fin måte hvordan man i fellesskap kan skape et sterkt kollektivt minne om en person som har forsvunnet fra vår verden, hvor erindringen om noe felles ikke bare er noe internt, men heller ikke helt kollektivt siden man alle husker noe forskjellig.

En annen kunstner som tar for seg kollektiv hukommelse og skapelsen av minner som etterbilder er Søren Thilo Funder med videokunstverket Sal Paradise. Filmen bygges opp som en blanding av fakta og fiksjon, hvor man går gjennom tre fortellinger fra Mexico. Man møter det utopiske fellesskapet Los Horcones, en overlevende fra Tlatelolco-massakren, og en ung mann som selger cd-er på et tog og leter etter seg selv, hvor han til sist finner ro liggende på et avkjølt biltak en het aften.

Filmen umuliggjør imidlertid tanken om fellesskap: samfunnet Los Horcones virker å ha stagnert og den overlevende fra Tlatelolco-massakren sitter ensom og preget tilbake.  Drømmer og alternative samfunnsordener blir møtt med destruksjon og resultatet er ensomheten og nytelsen av denne.

Carsten Nicolai, “Future Past Perfect” (2012), foto: Lior Zilberstein

Den umulige utopi
Utopien utforskes også i Future Past Perfect av Carsten Nicolai. I dette verket går man inn i Le Corbusiers ikoniske og modernistiske boligbygg Unite d’Habitation i Nantes fra 1955. Man får et portrett av selve bygningen, men også av de menneskene som bor der. Kameraet zoomer inn på postkasser i forskjellige farger, ulike dekorasjoner over inngangsdører som ellers er helt like, og viser slik beboernes forsøk på individualisering innenfor den boligmaskinen blokken egentlig er.

Man får en viss sympati og nysgjerrighet for de menneskene som bor der når Nicolai filmer en korridor med et speilblankt gulv – som minner mer om en sykehuskorridor – hvor ulike karakterer passerer. Det hele virker idyllisk, likevel står man igjen med tanken om ufullendt frihet, hvor design og arkitektur manipulerer menneskers hverdag, og man kun er individuell innenfor noen gitte rammer. Verket er i mine øyne et av de beste verkene i utstillingen, men dessverre forstyrres det av lyden fra et annet videoverk i rommet ved siden av.

Det er Untitled av Ann Lislegaard, for øvrig det eneste norske bidraget i utstillingen. Verket, som er basert på lydklipp fra science fiction-klassikeren Blade Runner, gir tilskueren en uhyggelig følelse av noe som ikke stemmer. På to skjermer i et mørkt rom er det fremstilt to animerte ugler som prater til hverandre med en mekanisk stemme. Man kan forsøke å sammenfatte hva de sier, men samtalen forløper som usammenhengende sitater som til tider brytes av mekanisk støy, slik at det er helt umulig å forstå noen ting. Denne hybriden av maskin og organisme, utformet som en visdommens fugl, kan henvise til oss selv som mennesker, hvor vi har blitt mer og mer preget av en maskinell hverdag. Verket leker med tanken om cyborger, roboter som har alle menneskelige egenskaper, bortsett fra empati. Har det moderne mennesket blitt så individualistisk at vi har mistet grunnlaget for å bygge et fellesskap, nemlig empati og omsorg for andre?

Ann Lislegaard, “Untitled” (2012), foto: Lior Zilberstein

På en måte er det slik utstillingen fremstår: åtte kunstnere som tar for seg et felles tema – fellesskap – hvor ensartetheten mellom verkene styrer. Utstillingen spriker i flere retninger, hvor man både kommer borti maktrelasjoner, inkludering, ekskludering, samhørighet, erindring og gjenfortelling. Men på en måte er dette helt fint. Verkene er ikke diktert av et felles tema og gir ikke en ensidig tolkning av hvordan et fellesskap skal tolkes, og det er nettopp det som gjør utstillingen så rik.

Utstillingen vises fra 24. august – 30. september 2012