Byen, kunsten og menneskene

24. august – 2. september gikk Copenhagen Art Festival av stabelen, med en rekke kunstprosjekter i offentlig rom. Men ikke alle innfridde forventningene.

Jeppe Hein m. fl., “ILOVIT”, Copenhagen Art Festival, 2012. Foto: Bent Larsen

«En spennende krysning mellom Bakhtins karneval og Guy Debords Situationisté Internationale – en intens stemning av opplevelser, diskusjoner og inntrykk over et tema som berører oss alle, nemlig fellesskap.» Dette var mine forventninger til Copenhagen Art Festival, beskrevet i KUNSTforum den 28.02.12. I det følgende vurderer jeg om forventningene stemte overens med virkeligheten når jeg stiller skarpt på noen av festivalens kunstinstallasjoner i det offentlige rom.

Højbro Plads i hjertet av København var festivalens ansikt utad – og sentrum for festivalens kunst i det offentlige rom. Her presenterte kunstneren Jeppe Hein Ilovit (Tivoli baklengs), et gjøglersirkus bestående av bidrag fra 25 kunstnere med skulpturer, performances, morgengymnastikk, kino osv. Selve rammen for Ilovit bar preg av at de muligens ikke hadde rukket å bli helt ferdige med oppbyggingen. Sirkusinstallasjonen på Højbro Plads var omkranset av uestetiske og intermistiske konstruksjoner av kryssfinér, hvor man blant annet kunne boltre seg med bordtennis, huskestativ eller hoppe gjennom Heins Ring of Fire. Det var også små butikker hvor man kunne kjøpe kunsthåndverk laget av kunststudenter. Meningen med Ilovit var i følge arrangørene å fungere som et ankerpunkt for festivalen, altså å være et sted hvor kunsten kunne møte et bredere publikum. Ikke med det offentlige rommet som utstillingsrom, men med det modererte rommet som verk.

Verden på vrangen
Rammene for karnevalet var sånn sett lagt, men manglet vesentlige elementer for å tre i karakter. Hvor var det pulserende livet? Overdådigheten? Et av karnevalet/tivoliets fornemste egenskaper var fra gammelt av å være midlertidig og altoppslukende: Verden ble vendt på hodet i et sammensurium av fest, rollespill og fråtseri, og fungerte som en rensende ventil, hvor vanlige folk kunne rase fra seg for deretter vende tilbake til hverdagens striskjorte og havrelefse.

I Mikhail Bakhtins litteraturforskning er eksperimenterende og refleksive latterformer sentrale. I sine studier tar han utgangspunkt i den folkelige latterkulturens groteske og grensesprengende humor, som han mener får sin mest enhetlige form i karnevalsfesten. I utviklingen av autoritære og hierarkiske samfunnsformer reflekterte den folkelige latterkulturen et ikke-statlig og antihierarkisk bilde av en annen verden, parallell med den offisielle verden. I middelalderens festivaler på torg og marked ble maktsystemets normer og påbud ikke bare satt til side, men symbolene på status og makt ble snudd på hodet. Et typisk motiv er tiggeren som blir kronet og hyllet som karnevalets konge. Kanskje det er feil av meg å insistere på å se Ilovit gjennom Bakhtins briller, men på den annen side er det vanskelig å forestille seg at kuratoren ikke har hatt karnevalismen som inspirasjonskilde til installasjonen på Højbro Plads.

Wooloo, “Bonus Balls”

Sirkuskunster
I karnevalets tidsrom opphører gyldigheten av hverdagens sosiale former, og karnevalet utgjorde slik en verden på vrangen. Personlig ble jeg ikke revet ut av hverdagens bekymringer av en svingom i huskestativet, eller ved å hoppe gjennom Jeppe Heins brennende ring. Hvis jeg har misforstått premisset for sirkuset, og meningen var å vende kunstverdenens maktstrukturer på hodet, ikke samfunnets, så fungerte det heller ikke. I hvertfall ga ikke sirkuset de representantene for det bredere publikum som jeg snakket med lyst til å besøke en av kunsthallene etter å ha besøkt Ilovit, og det mer erfarne kunstpublikummet hadde kun fnys til overs for prosjektet.

Jeppe Heins installasjon var plassert i det offentlige rommet, men greide ikke å dominere rommet fordi premisset for sirkusinstallasjonen ikke var gjennomtenkt. Den skulle konkurrere med profesjonelle gjøglere på Strøget, bare et steinkast unna, men fremsto bare som en mer fortenkt og konstruert utgave av dette. En alternativ mulighet er selvfølgelig at københavnerne er for veloppdragne og sjenerte til å innta en slik lekeplass i flokk og dermed vekke fellesskapet til live?

Kannibalisme og finanskrise
På min videre ferd gjennom byen for å oppleve kunst i det offentlige rom finner jeg endelig en ekte karnevalesk installasjon. Foran Danske Banks hovedkvarter på Kongens Nytorv har kunstnergruppen Wooloo satt opp en gigantisk tyggegummiautomat hvor man kan kjøpe seg en «Bonus Ball» for 20 kr. Inni plastkulene finner man hjemmelaget karamell som inneholder hår fra maktfulle danske finansfyrster og eiendomsmeglere som har tjent seg søkkrike på finanskrisen. Verket spiller på kannibalismens rituelle aspekt; hvis du spiser din fiende vil du overta dennes styrke og makt. Undertegnede leser verket som en kommentar til hvordan demokratiet har spillet fallitt – våre folkevalgte politikere har ikke lenger makt til å styre fordelingen av godene i samfunnet, det er ingen som har en brukbar løsning på krisen. Det eneste som kan redde oss nå, er åpenbart å ty til okkulte metoder. Desperate tider krever desperate tiltak, som man sier. Verket er morsomt, men ikke spesielt tankevekkende. Finanskrisen er virkelig, og de fleste av oss er vel enige om at det er urettferdig at noen har tjent på den, men kannibalistiske ritualer? Og har jeg egentlig lyst til å overta anonyme finansfyrsters egenskaper? Jeg legger min Bonus Ball trygt i lommen og begir meg videre.

Listen to Your City – Listening to Art
Etter en omgang med sirkus og kapitalismekritikk er det tid for fordypning på Knippelsbro. Listen to Your City er kuratert av kunstneren Georg Weckwerth og omfatter lydinstallasjoner, lyd- og romkonstruksjoner, media- og multimediainstallasjoner samt visuelle verker. Installasjonene befinner seg milevis fra lettsinding klovneri, men har allikevel humor. Øverst i tårnet står Kris Vleeschouwers verk, Goldfish II/Above the Bridge, som består av et akvarium med tre gullfisk og en skipsklokke fra 1912. Gullfiskene heter John, Morty og Merce, kjærlig oppkalt etter John Cage og Morton Feldman, to av etterkrigstidens mest kjente avantgarde-komponister, og Mercedes Cunningham, John Cages arbeidspartner og pionér innenfor moderne dans. Akvariet er koblet til høyttalere nede på broen, og når gullfiskene svømmer forbi en sensor strømmer lyden av de besøkendes stemmer oppe i tårnet ut av høyttalerne nede på broen. Det er altså gullfiskene som styrer showet.

Knippelsbro, København

Bevegelse som styrende element i installasjonen er noe som stemmer fint overens med Mercedes Cunninghams måte å utforske kropp, bevegelse og tilfeldighet på. Satt sammen med de to andre fungerer verket som en hyllest til de tre pionerers bidrag til samtidskunsten.

En annen interessant installasjon er Gordon Monahans A Piano Listening To Itself-°©‐-°©‐Chopin Chord, et piano under broen, koblet med ledninger til en båndopptager oppe i tårnet. Når man står nede på bryggen, strømmer toner av John Cage ut av det ensomme pianoet. Sabine Groschup og Georg Weckwerths ding-°©‐a-°©‐ling,ding-°©‐a-°©‐ling (100 bicycle bells for John Cage), er en publikumsinvolverende installasjon, hvor forbipasserende kan ringe med sykkelklokken til ære for John Cage.

Robert Jacobsens Hydrophony No. I for Copenhagen, en rød telefonboks slik vi kjenner dem fra England, er koblet til en «hydrofon». «Hydrofonen» er en mikrofon som befinner seg nede i vannet, under broen, og når man sitter inne i telefonboksen med høretelefoner på, hører man livet under vann.

Det er en overraskende fin og meditativ opplevelse å sitte midt på en trafikkert bro og bare lytte. Det minner litt om de lydene man hører når man dukker hodet under vann i badekaret; alt blir dulmet, men man hører også dunk og plask og sitt eget hjerteslag.

Vel ute av telefonboksen får jeg øye på et teleskop. Dette verket er en hyllest til Einsteins hobbyprosjekt, nemlig et teleskop så kraftig at når du kikker inn i det kan du, i hvertfall i følge geniet selv, se din egen bakdel. Jeg antar at selv genier har humoristisk sans, og verket runder av Listen to Your City som en utforskning av Københavns historie som sjøfartsnasjon, havn og vitenskapssenter, og tårnet på Knippelsbro som et markant landemerke i byen.

“Listen to Your City”, kurateret av Georg Weckwerth. Copenhagen Art Festival, 2012. Foto: Bent Larsen

Banalt, men genialt
Listen to Your City er dedikert til John Cage. Det er en holistisk og eksplorativ samling av installasjoner som har alle elementene i spill: Lydene fra vann, luft, himmel og jord spiller sammen med tid og rom, og skaper et finurlig univers som bekrefter John Cage i hans tese om at støy ikke finnes; alle lyder kan være vakre, alle lyder kan bli til musikk, bare man lytter godt nok etter.

Listen to Your City står i sterk kontrast til den inkluderende og folkelige appell man finner  Heins prosjekt. For det første skal man være innehaver av et nysgjerrig sinn for å stoppe opp på broen og utforske verkene. For det andre mister verkene mye av sin dybde hvis man ikke er bekjent med John Cage og hans virke. Men jeg vil allikevel påstå at Listen to Your City er det kunstprosjektet som lykkes best på Copenhagen Art Festivals kunstsatsning i det offentlige rom. Prosjektet er gjennomtenkt, både i forhold verkenes relasjon til hvor de geografisk er plassert, verkenes kunstneriske integritet og kanskje aller mest i forholdet til festivalens budskap, nemlig felleskap. Hvor felleskapspremisset i mange av de andre verkene på festivalen kan være litt vanskelig å få øye på, er den i Listen to Your City både banal og genial. Lyd er på mange måter det som binder oss sammen i det offentlige rommet. Vi hører alle de samme lydene, men hvordan vi oppfatter dem og forholder oss til dem er individuelt. Når vi sykler rundt i byen med høretelefoner og iPod blokkerer vi for støyen, men også for samspillet med andre mennesker. Når vi isolerer oss i vårt eget lydunivers, kommer vi ut av takt med byens energi og hverandre. Listen to Your Citys budskap kan derfor tolkes på følgende vis: Ta av deg høretelefonene og gi deg tid til å lytte til byen din.