I utstillingen abstract simplicity of need på Entrée er prosessen bak selve utstillingsarkitekturen gjort til en skulpturell fortelling om et kunstverks tilblivelse.
Stian Ådlandsvik (f. 1981 i Bergen) er utdannet ved Statens Kunstakademi og Hochschule für bildende Künste i Hamburg. Han har hatt imponerende utstillingsvirksomhet både i Norge og i utlandet og er nå aktuell med Abstract simplicity of need, en separatutstilling på Entrée i Bergen
Entrées visningsrom er relativt lite, rektangulært og hvitt. Veggen som vender ut mot gaten er dominert av glass og gjør innholdet i rommet tilgjengelig for alle som går forbi. Den forbipasserende vil skimte det som tilsynelatende er baksiden av en utstillingsvegg i trekkspill-formasjon. På den ene veggen er det et innrammet fotografi som ved første øyekast virker litt malplassert. Kanskje er det en litt pussig glipp. Eller skal det være sånn? Den forbipasserende vil kun se dette – en relativt stygg bakside med et pent bilde. Forhåpentligvis mystisk nok til å vekke nysgjerrighet.
En arkitektonisk skulptur
En besøkende vil oppdage at det ikke egentlig er tale om en bakside, det er en del av en arkitektonisk skulptur.
Rett innenfor inngangsdøren, på fremsiden av «utstillingsveggen,» henger det første verket av fire i serien the room was long with windows. Fotografiet er montert på en gipsplatevegg som er dekket av hvit pleksiglass, og er det første betrakter ser i det hun kommer inn i rommet. Rektangler er skåret ut av gipsplatene, og danner både bakgrunn for det innrammede fotografiet, og skaper samtidig en lysende vri på det modernistiske bildet. Fraværet av produkt, av vegg, av substans skaper bildet.
Etter hvert som man trer lenger inn i rommet, viser det seg at «utstillingsveggen» ikke er fullført. Et stykke inn i rommet er ikke lenger veggen dekket av pleksiglass, de brune og skadede gipsplatene blir synlige. Det samme blir veggkonstruksjonens bærende stålbjelker. Vandringen inn i rommet er samtidig en vandring tilbake i byggingen av utstillingsarkitekturen. Deler av prosessen, og samtidig resultatet, vises i den ferdige fotografiserien som smykker både de ”ferdige” og de ”uferdige” veggene med tittelen the room was long with windows #1 til #4
Disse bildene er vakre på avstand, i valører av grått som estetisk gjør seg spesielt godt på det hvite pleksiglasset. På nært hold er de kraftigere, de viser sårene etter sleggen kunstneren brukte til å slå hullene i veggene som senere ble omgjort til de lysende rektanglene. Sleggen er også en del av utstillingen og står opp mot ende veggen, oppdelt med hengsler, ikke lenger slag-kraftig, nå et kunstverk med tittelen outdone .
Utstillingen abstract simplicity of needer både en samling av enkeltverk, men samtidig en helhetlig installasjon med et sterkt performativt preg. Verket er som en forlengelse av Entrées rom, bruken av det naturlige lyset som strømmer inn vinduene og ikke minst understreket i titlene på fotografiserien.
Verket som er verket om verket som er ustilt
Ådlandsviks har ved flere anledninger gjort arbeider hvor en nysgjerrighet på tings sammensetning og oppbygning står i sentrum, som i verkene Laissez-faire unit #1 fra 2009 og Convergence fra 2010. I begge disse verkene kan en litt makaber kvalitet leses inn: i Laissez-faire unit #1 blir en handlevogn skåret i fra hverandre og restene smeltet om til en mynt. Den ødelagte og ubrukelige vognen må selv betale for seg, med sin egen substans.
Eller i Convergence hvor bit etter bit av en kopimaskin blir tatt fra hverandre og tatt kopi av, inntil den ikke lenger fungerer. Maskinen dokumenterer sin egen tilintetgjørelse. Verkene utforsker hvor mye man kan ta vekk og plukke fra hverandre før produktenes bruksformål ikke lenger er mulig og står igjen som blottlagte materialer.
I abstract simplicity of need har Ådlandsvik gått selve utstillingen i sømmene, ved å konstruere og dekonstruere fundamentet, skjelettet – utstillingsarkitekturen og latt den overta som både arkitektur og verk. I stedet for å ødelegge, destruere, er det skapelsesprosessen vi får ta del i. De ca to ukene Ådlandsvik brukte på å sette opp veggene, slå hull, dokumentere og montere, blir vist oss ikke bare i fotografiene men også i selve verket. Det er et element av blottlegging ved å gjøre baksiden så fremtredene, men dette medvirker samtidig til den skulpturelle kvaliteten. Selve verket blir prosessen som viser oss prosessen som utgjorde verkene, i en slags evig sirkel.