Vestlandets kraft

Vestlendingene bretter opp ermene og tror på fremtiden. Sammen klarer de å skape suksess av en utstilling av offentlig kunst på 381 holmer.

For cirka en generasjon fugler siden (fire år) bestemte Silje Linge Haaland og Andrea Bakketun seg for å lage en utendørs utstilling på 381 øyer, holmer og skjær i kommunen Fitjar. Over tid inviterte de 16 kunstnere eller kunstnergrupper fra inn- og utland til å lage et stedsspesifikt verk på hver sin holme. Verkene skulle vises over to dager.

Så kan man komme med innvendinger. Hvor er Fitjar? Hvem bor der? Svaret er at det bor 3000 innbyggere i kommunen som ligger halvannen times reise sør for Bergen.

På et tidspunkt bestemte kuratorene seg for å gi utstillingen navnet «Five Thousand Generations of Birds». Det er en tittel som uttaler et ambisjonsnivå, den er nesten umulig å si uten patos. Men så er da dette også en ambisiøs utstilling.

– Jeg tror de valgte tittelen fordi fuglene er de eneste som kan bevege seg fritt mellom øyene her, forteller båtføreren som kjører meg og en gruppe rundt mellom øyene. For den som vil se utstillingen må bli kjørt i båt.

Tittelen «Five Generations of Birds» kommer også med en tidsangivelse. Tar man utgangspunkt den meste utbredte fuglegruppen på disse øyene, måker, antyder den cirka 20.000 år, altså godt inn i forrige istid, da det naturligvis ikke fantes måker på Fitjar-øyene. Det kan fremstå som et konsept med mange ukjente faktorer. Kommer noen til å se denne utstillingen og er dette virkelig fornuftig bruk av skattebetalernes penger?

Mulighetenes sted
Det man kan si med sikkerhet er at i dag finnes det både måker og båter i Fitjar.  Nede ved havnen på utstillingens hovedøy Smedholmen lå det 30 fritidsbåter da jeg kom dit. Til hver av båtene finnes det en frivillig båtfører og i en av dem gikk jeg ombord.

– Jeg ble spurt om å kjøre båt på denne utstillingen for en kort stund siden.  Det er jo morsomt å kjøre båt, og interessant med de besøkende, forteller båtføreren.

En «trå til»-holdninger gjennomgående for hele utstillingen.  Og det var synlig i monteringen. På en øy er kunstnergruppen Ai Potu’s verk og  «måle opp» øyen ved å legge to store grantrær som tilsvarer øyens diameter.

Men hvordan får du to store grantrær ut på en liten holme? Vel, uti fjorden dukker kraftprodusenten Fitjar Kraftlag opp med 16 menn, kraner og båter. I et kaotisk tempo som får utstillingens egen tekniker til å trekke seg unna legges trærne på plass.

Jeg begynner å tenke på nabokommunen Bømlo hvor et lite mirakel skjer annet hvert år. Der eksisterer Bømlo Musikallag som setter opp store musikaler som Les Miserables, Jesus Christ Superstar og Miss Saigon i full scenisk produksjon. Omtrent hele bygda løper livet av seg med å sy kostymer eller selge billetter eller gjøre annet. Man må bare konstatere: store ting blir mulig der virksomhetsprinsippet er alle mann til pumpene!

Det samme skjedde med kunstneren Julien Berthier. Han forteller at før han kom til Fitjar hadde han sett for seg at han skulle stille ut en verk på en øde øy. All båttrafikken rundt øyen overrasket ham, det gikk opp for ham at han skulle stille ut i en rundkjøring. Altså måtte han finne på noe nytt.

På et tidspunkt fikk han for seg at han skulle finne det geografiske sentrum av Fitjar kommune, grave det ut og flytte det til øyen. Slik fikk han påpekt at sentrum også var i “rundkjøringen”. Det viste seg at det geografiske sentrum var litt oppe i et fjell, men igjen stilte lokalbefolkningen opp og hjalp til å grave det ut og få det oppstivet. Men hvordan få det opp på øyen? En i lokalbefolkningen foreslo helikopter – og helikopter ble det. Idet verket var ferdig “avduket” ordføreren i bygda det.

Sentrum flytter på seg
Julien Berthiers sentrum ligger på skakke på den lille holmen. Umiddelbart ser det litt malplassert ut, men ved nærmere ettertanke er verket faktisk ganske passende.

– Tidligere var sentrum i kommunen på holmen, forklarer båtføreren mens vi kjører mellom verkene.

– Før veiforbindelsen ble bygget var jo sjøen transportmiddelet. Hvis du bodde på fastlandet måtte du ut til øyene for å finne vinmonopol og butikker. Senest på 60-tallet var det fire skoler på øyene.

Slik trekker verket bevisst eller ubevisst en parallell til fortiden. I dag skjer det imidlertid ikke så mye på øyene, min båtfører forteller at det ikke er mulig å bygge noe særlig her. Kommunen tillater ikke nybygg på øyene.

– Det er nesten en nasjonalpark.

Så nå er det ingen fastboende igjen på øyene.  De siste 14 dagene har imidlertid den latviske kunstneren Miks Mitrevics bodd i det han trodde skulle være et eksil på en øy. I løpet av perioden har han heller ikke pratet med noen.  Mitrevics fikk også erfare at Fitjar-øyene ikke er et stille sted. Mens han har bodd der har folk kommet kjørende og sett på ham, de har puttet øl og mat i postkassen hans. Noen begynte å bekjenne seg til den tause kunstneren, som skriver sine refleksjoner med kritt på holmen. Det krever utholdenhet.

Utholdenhet
Den samme utholdenhet finner man i Johanna Malinowskas verk Wir Sassen am FIsherhaus (”Vi satt i fiskerens hus”) som henter sin tittel fra en lieder (sang) av komponisten Robert Schumann (1810 – 1856) basert på et Heinrich Heine (1797- 1856)-dikt. Liederen synges kontinuerlig i utstillingsperioden av barytonen Nils Erik Steinsbø. Den beskriver en samtale i en fiskershjem hvor fortelleren beskriver naturen rundt. Vi lærer om fyrtårnene som gradvis ble tent for å føre skip trygt hjem, om storm og havari, om det å hver dag forholde seg til frykt og glede på grunn av havet.

Den islandske kunstneren Ragnar Kjartansson har gjort noe av det samme i sitt verk Schumann Machine (2008) hvor han sang Schumanns lied Dichterliebe flere timer hver dag i fjorten dager under biennalen Manifesta. Så Malinowskas verk er ikke superoriginalt, men det passer godt i denne sammenhengen.  En polsk kunstner bosatt i USA gir oss en tysk romantikers blikk på den norske kystkulturen som eksisterte da Fitjar-øyene blomstret. Og det blir fremført av en norsk bariton på et språk som lokalbefolkningen neppe forstår.

Innovasjonskultur
For denne kulturen er nå fjern fra befolkningen som Heines romantiske dikt. Og det man i dag ser på som den “uberørte natur” på Fitjar-øyene endrer seg også. I det fjerne på fjellveggen ser man noen små installasjoner.

– Det er fundamentet til vindmøller som vil rage 142 meter opp i luften, forteller båtføreren.

For til neste år starter byggingen av en vindmøllepark på over 40 vindmøller.

– Jeg synes det er bra at vi kan få utnyttet fornybar energi, og det fører jo penger til området.

Alle jeg snakker med er positive til utbyggingen, til tross for at avisene melder om en delt befolkning. Denne positiviteten til endring er gjennomgående, og selv om det ikke lenger bor folk på øyene har det ikke gått nedover med Fitjar.  I Bygda ble også båtdesign virksomheten “Vik-Sandvik Group” oppbygd med 200 ansatte. For noen år siden ble selskapet solgt til den finske motorprodusenten Wärtsila for over en mrd kroner og tok navnet Wärtsila Ship Design. Gutta som startet opp Vik-Sandvik fikk to års karantene, men har nå startet ny virksomhet like i nærheten.  For mens det er økonomisk trøbbel i nabobygden Stord, går det så det griner i Fitjar.

– De siste 20 årene har den andre nabobygden Austevoll opplevd en enorm økonomisk vekst knyttet til fiskerinæringen. For tyve år siden hadde bygden en enorm innovasjon. I dag er det i Fitjar det skjer.  Mens en Austevoll-investor nå vil spørre en vordende gründer om hvor mye penger han kan tjene på prosjektet, vil man i Fitjar spørre, hvor mye kan jeg tape?  Det gjør det mulig å starte nye virksomheter her, fortsetter båtføreren.

Og slik er samfunnet i kontinuerlig endring.

Bygge en trapp til himmelen
Der Malinowskas og Berthiers verk viser til fortiden, har den sveitsiske kunstneren Roman Signer laget et verk som synliggjør hvordan kystkulturen har endret seg. På en holme ser man en blå oljetønne. På toppen av denne oljetønnen er det satt opp stige, og på toppen ser man to støvler. Når det er lavvann ser man holmen, men når det er høyvann ser man kun oljetønnen, så verket endrer seg ut i fra når man er der på døgnet.

Som mange av verkene på denne utstillingen har Signers arbeid et veldig umiddelbart preg. Det er begrenset hvilken mulighet til refleksjon man har når båtene stopper ved verket i kun 1 minutt og 33 sekunder. Men det er verkene med det umiddelbare preget som fungerer i denne utstillingen.

Av en eller annen grunn er assosiasjonen til Signers arbeid den gamle Gershwin sangen We’ll build a stairway to paradise, et konsept som i seg selv er umulig. Det illustrerer ganske godt hva jeg ofte tenker når jeg leser norske aviser: Vi har olje og derfor kan ingen ting gå galt. Boligpriser vil stige, velferdsgoder vil styrkes, vi skal jobbe mindre og snart er vi i paradis. Det er selvsagt ikke mulig, ingen har over tid klart seg som rentenister.

Ironisk nok finnes noe av svaret også nettopp på anklagen i Signer verk i “Five Thousand Generations of birds” i Fitjar. For det er nettopp klisjeen om dugnadsånd, evnen til å brette opp ermene, en ikke ubetydelig stolthet og evnen til å ikke se seg tilbake, som gjør denne utstillingen mulig.

Overalt var det mange stolte mennesker. Om det var det eller nysgjerrighet som gjorde at nesten 2000 besøkende kom og så utstillingen vet jeg ikke. De kom fra Bergen og Stord, noen med egen båt, andre fikk glede av dugnadsånden til de 30 båtførerne som kontinuerlig var på tur. Og kanskje det er derfor det var en god idé å gjennomføre utstillingen på Fitjar. Det var der det var mulig…