Relasjonell estetikk på Roskilde

Flere relasjonelle arbeider på Roskildefestivalen var overfladiske, men Einat Amirs sosiale installasjon skapte forbindelser på et dypere plan.

Kristoffer Tejlgaard: Dome. Foto: Tina Saaby Madsen

Kunstprogrammet på årets Roskildefestival hadde fokus på publikumsinvolverende verker. Kunstnere som Steve Powers, Einat Amir, Raumlabor samt mange flere serverte street art, relasjonell estetikk, politisk kunst og installasjoner som tidligere har vært vist i det offentlige rom.

I pressemeldingen fra årets Roskildefestival proklameres det: “Art City er – som navnet indikerer – Roskilde Festivals sentrum for kunst. Her kan du blive utfordret, inspirert og provoseret til å ta stilling, og delta aktivt gjennem forskjellige kunstoplevelser.” Selv om festivalledelsen har uttalt at de har brukt usedvanlig mange ressurser på kunst i år, må undertegnede erkjenne at det aller første som utfordret og provoserte meg i forhold til kunsten på Roskilde var den uheldige plasseringen av Art Citys omdreiningspunkt, arkitekt Kristoffer Tejlgaards dome – en kjempemessig konstruksjon av kryssfinér som fungerte som utstillingsbygning og samlingspunkt for diverse kunstbegivenheter. Vel er festivaler det tetteste vi kommer på middelalderens karnevalisme i Bakthinsk forstand, hvor verden blir vendt på hodet i en midlertidig tilstand av festligheter og utskeielser. Men domen var altså plassert i et område som må sies å være karakterisert av et av karnevalismens minst flatterende fasetter; det vulgære, det degraderte, det kroppslige – med andre ord, på et av festivalens uoffisielle toilettområder. Heldigvis for de sarte av oss var kunsten spredt ut over hele festivalområdet.

Steve Powers verk på Roskilde. Foto: Søs Ulldal Ekman

Folkets stemme

New York-baserte Steve Powers (f. 1968) er en grand old man innenfor graffitiverdenen. Men i 2000 la han graffitien på hyllen og sprang ut som gallerikunstner, vel og merke en provoserende en av typen. Han er nok mest kjent for sin installasjon på Coney Island utenfor New York: En forlystelse med navnet “Coney Island Waterboarding Thrill Ride” som var plassert sammen med de faste innslagene av freak shows og karuseller i området. Verket var en kritikk av bruken av tortur på Guantanamo Bay og skapte furore verden over. Hans kunstneriske bidrag på årets Roskilde festival var imidlertid noe mer avdempet. Her forsøkte Powers å kombinere publikumsinvolverende kunst med graffiti. Som legendarisk graffitimaler hadde han fått det ærefulle oppdraget å utsmykke tribunen overfor Orange Scene. I et forsøk på å agere “folkets stemme” gikk han rundt på campingområdet i dagene før festivalen og snakket med festivalgjengerne for å finne inspirasjon til følgende budskap, som skulle innkapsle fellesskapsfølelsen på festivalen, “The best of times for the rest of time”.

Raumlabor: Roskilde Road Trip, Berlin 2012. Foto: Roskildefestivalen

Et lite stykke Berlin
Raumlabor ble bedt om å bidra med noe typisk berlinsk til Roskilde festival. Med verket ”Lekker Construction” som før har vært utstilt i Berlin kommenterer de på boligsituasjonen i Kreutzberg. I bydelen blir mange berlinere tvunget til å flytte fordi området er blitt gentrifisert og husleien derfor stiger konstant. I kryssfeltet mellom urbane intervensjoner, arkitektur, design og kunst kommenterer Raumlabor på dynamikken som kaster de fattige ut for å gi plass til de rike. Gatekunstneren Bronco har laget alle plakatene med slogans som hang rundt om verket av typen ”Hvis du vil bo her må du blive rikere”. I verket har Raumlabor satt opp et gjerde som signalerer at man skal holde seg vekk. Samtidig inviteres folk til å bruke installasjonen som møbel. I Berlin var verket installert på et hjørne og gikk i direkte dialog med omgivelsene. På Roskilde festival fungerte det derimot som et selvstendig element i “Urban Zone”, altså utenfor kontekst. Raumlabor er en interessant kunstnergruppe, med mange relevante prosjekter bak seg, som kan være grunnen til at de ble invitert til festivalen. Men i festivalrommet er det ikke så mye å kritisere, det handler jo om å ha det gøy og nyte livet. Så ved å sette opp “Lekker Contruction” på Roskilde festival mistet verket sin opprinnelige potens og fungerte egentlig bare som et møbel hvor slitne festivalgjester kunne slappe litt av.

Einat Amir: Enough About You. Foto: Roskildefestivalen

Enough About You
Einat Amir (født i Jerusalem, 1979) lever og arbeider i New York og Tel Aviv. Verkene hennes er ofte sosialpolitiske videoinstallasjoner og performances. Med verket “Enough About You”, som også har vært utstilt på Lilith Performance Studio i Malmø ber Einat Amir publikum om å stille seg spørsmålet “Når har du sist snakket med en fremmed?” Verket består av fem hvite bokser med glassvinduer plassert i et klinisk hvitt rom (som på Roskilde festival var satt opp inne i et provisorisk telt). Tyve personer ble invitert inn og ble bedt om å stille seg på rekke og rad. To guider inspiserte de fremmøtte og valgte ut to og to av gangen, som ble ført inn i de hvite boksene. Resten av deltagerne ble stående på rekke som betraktere.

Fra et synkronisert høyttalersystem lød følgende beskjed: “Velkommen fremmede. Dere blir overvåket, men ingen kan høre dere. Nå vil dere bli stilt en rekke spørsmål. Vennligst del svarene deres med hverandre.”

Spørsmålene startet med å være av uskyldig karakter, men ble mer og mer personlige. Det kunne man se på parrenes kroppsspråk inne i boksene. De ble tydeligvis revet ut av sin bekymringsfrie festivalstemning, og kom tettere på hverandre i dyp samtale, selv om de kun var der inne i 15 minutter.

Einat Amirs tese er at mulighetene for sosialt samvær har endret seg dramatisk i løpet av de seneste årene. De nye mulighetene det medierte samfunnet har brakt med seg har også bidratt til å forsimple kommunikasjonen mellom mennesker. Vi kan lese fremmedes dagbøker på nettet, vi kan se bilder av andre og vi kan “researche” andre på nettet før vi går i dypere dialog med dem. Med andre ord, det er blitt lettere å danne basis for å dømme andre før vi overhodet har møtt dem.

“Enough About You” var det kunstverket som fungerte best på festivalen. For selv om fellesskap var temaet for de kunstneriske innslagene, er det nok ikke helt feil å si at festivallivet også kan utarte seg i en viss grad av egotripping. Det å oppholde seg i en temporær verden av anarki og frihet blandet med alkohol og euforiserende musikkopplevelser kan få enhver til å miste alle hemninger og slå seg løs uten tanke på morgendagen. På festival er man er tett på fremmede mennesker hele tiden, uten å nødvendigvis nærme seg hverandre på et dypere plan. Den barrieren brøt Einat Amirs sosiale installasjon på eminent vis.

Kunsten som pauseklovn
Når jeg ser tilbake på årets kunstsatsning på Roskildefestivalen, funderer jeg litt over hva kunstens rolle på en av Nordeuropas største musikkfestivaler egentlig er. Selvfølgelig er musikken i sentrum, men de øvrige kunstneriske innslagene var dårlig markedsført, ja nærmest hemmelige til tider. Når man i tillegg sprer kunsteriske innslag ut over hele festivalområdet i form av installasjoner og happenings, kommer kunsten på mange måter til å fungere som staffasje i den store iscenesatte rammen omkring Roskildefestivalen. Med et glimt i øyet kan man jo også reflektere over hvor relevant relasjonell estetikk er på Roskilde Festival? Min observasjon er i hvert fall at de løssluppne unge festivalgjestene bryter sosiale barrierer helt fint selv uten hjelp fra prefabrikerte intensjoner fra kunstnere. Publikumsinvolverende kunst og kunst i det offentlige rom kan sette dagsorden og utfordre det publikums virkelighetsoppfattelse. Jeg er bare ikke så sikker på at den effekten kan overføres til festivalrommet, da de sosiale reglene på festival ikke er de samme som ute i samfunnet. Det normale er opphevet – anything goes. Det blir derfor en umulig oppgave for kunsten å være ”larger than life” i en slik setting. Resultatet blir at spennende og relevante kunstnere drukner i kaoset, og får ikke det fokus de ellers ville fått, og helt klart fortjener.