Fra skog til evighet

Amos Anderson konstmuseum i Helsinki viser en utstilling med de to anerkjente svenske kunstnerne Andreas Eriksson og Roland Persson. Tittelen A Second Time / Loves Me, Loves Me Not gir inntrykk av to separatutstillinger, mens verkene er installert som en forvirrende enhet.

Den ensomme i naturen

Andreas Erikssons malerier føles som å komme hjem. Kunstneren har blitt hyllet for sitt spesielle forhold til naturen, og for de som liker å bevege seg i skogen skaper bildene en gledelig gjenkjennelse. Til stede i skogsmotivene er luktene, fukten og det farlige, skildret med respekt og kjærlighet. Det er også en konseptuell nerve i Erikssons arbeider: i utstillingen finnes en skulptur som er laget av et tre som han saget i to centimeter tykke biter, og deretter satt sammen til to nye trær, bygget opp av annenhver bit. Arbeidet A Second Time (2003-07) støpt i bronse består altså av to nesten identiske trær som stammer fra ett enkelt tre.

Etter å ha blitt rammet av overfølsomhet for elektrisitet har Eriksson bosatt seg avsidesliggende i skogen. Mange av maleriene kan forstås nettopp som et uttrykk for denne isolasjonen. Gjennomgående er malerier i mer eller mindre gjørmete farger, med svake kontraster. Fargevalget får i mange tilfeller tankene til å trekke mot svunne tiders svakere lyskilder. En annen tendens er store naturmotiver i mer klare nyanser av grønt, som er pastost bearbeidet og skrapet. Her finnes en sterk materialfølelse og en dialog med malerikunstens tradisjoner, samtidig som bildene er en verden i seg selv.

I den nordiske paviljongen på Veneziabiennalen i 2011, hvor Andreas Eriksson (nå også aktuell på Galleri Riis i Oslo) var soloutstiller, så man ytterligere poetiske refleksjoner om naturen. Landskapet som omgir kunstnerens hjem dukket opp i maleriene, mens små skulpturer på gulvet minnet om murdvarpens jordhauger og fugler som har styrtet etter å ha forvekslet vindusspeilets refleks med landskapet. Det konseptuell draget i Erikssons malerier dukker opp i speiltemaet – landskapet som sett gjennom vinduet og reflektert i glasset. Mange av maleriene fra Venezia er vist hos Amos Anderson også, men her risikerer de å drukne i den nye sammenhengen de er plassert i.

Seler, kropper, vannliljer

Roland Persson regjerer over gulvplassen i utstillingsrommet. Hans skulpturer i silikon vender blikket mot det forunderlige og evige i naturen. Vi møter en halv sofa som det vokser kaktuser ut av, verdens største vannlilje arrangert som rosa lunger og blodomløp, og et enormt gresskar – før man i neste øyeblikk får øye på avkuttede armer med blomstertatoveringer.

Dette er skulpturer som tar for seg det stygge, og noen ganger er de rett og slett morbide. Tvers over en korridor i utstillingen ligger skulpturer av gråseler med bandasje rundt finnene. (Wounded Seals, 2010/11). Et annet sted møtes man av en lemlestet kvinnekropp som det vokser forskjellige typer sopp ut av (The Big Long Sleep, 2005). Det er til tider mørkt, og i blant groteskt. Et slektskap til surrealismen viser seg, uten at det for den saks skyld er kynisk. Persson tilbyr varme, og til og med humor, i sin behandling av  forgjengeligheten. Her finnes en fascinasjon for alle de typene organismer som får menneskets tid på jorden til å tre frem i all sin korthet.

Høyere opp i museet finnes kunstsamlingen og Amos Andersons hjem. Jeg har vært her flere ganger før, og tar en litt tilfeldig sving gjennom salene. Plutselig får jeg øye på enda en av Perssons seler som i dette tilfellet ligger henslengt på en persisk teppe i en av salongene. Dette blir prikken over i-en som bekrefter Roland Perssons lekne og samtidig melankolske trekk.

Dissonans

Det er lett å se hva kunstnerne har til felles. Begge arbeider med naturtematikk, ofte i en jordnær fargeskala. En følsomhet og et alvor er til stede hos begge. Ulike medier kompletterer hverandre. Førsteinntrykket av utstillingen er lovende: den utånder både evige temaer, billedverdener som utfordrer og formmessig eleganse.

Det umiddelbare inntrykket går likevel over i tvil. Jeg lurer på om kunstnerne, til tross for alle fellesnevnere, faktisk er på samme bølgelengde. I utstillingen er det særlig Erikssons følsomme uttrykk som lider. I malerier som ved første øyekast ligner monokromer, er det subtile malte skyggespill som dannes av frontlyktene fra forbipasserende biler utenfor. Følelsen av isolasjon, at verden eksisterer utenfor det rommet kunstneren befinner seg i, er påtagelig. Persson er ikke fremmed for de samme temaene, men spiller på helt forskjellige strenger. Han kaster ut et motiv å forholde seg til, mens Erikssons malerier krever at man dveler ved dem.

Utstillingen er utarbeidet av Björn Springfeldt, som blant annet har fungert som leder av Moderna Museet og Malmö Konsthall. I løpet av de femti årene han har fulgt den svenske kunstscenen, har møtene med Roland Persson og Andreas Eriksson tilhørt høydepunktene for ham. Han er også ansvarlig for tekstene i katalogen, som er delt inn i to bøker – en for hver kunstner. Springfeldts essays er forankret i det gripende ved kunsten, og reflekterer over dette på bakgrunn av samtaler med kunstnerne. Essayene gir innsikt i kunstnerskapene og tolkninger av utstillingens verk. Bildet utvides også i Roland Perssons tilfelle, siden boken også tar for seg hans offentlige verk. Men katalogtekstene tilbyr ingen nøkler til å forstå helheten og samspillet mellom kunstverkene i utstillingen. Museumsdirektør Kai Kartio nevner så vidt i introduksjonen at idéen om å sette de to kunstnerne sammen oppstod etter museets møte med Springfeldt, som presenterte noen av sine favorittkunstnere, og at Springfeldt selv nærmest betrakter seg som utstillingens koordinator.

Kanskje det er der her det har oppstått en blind flekk. Etter å ha gått inn for utstillingskonseptet har ikke tanken bak blitt fullført på en helhetlig måte, og man har heller ikke sørget for at dette blir formidlet til publikum. Nå får vi ta del i mange flotte verk og en meningsfull behandling av kunstnerskapene hver for seg, men uten refleksjonen over det påståtte energiladede spenningsfeltet pressemeldingen lover når det gjelder møtet mellom kunstnerne.

Når det er sagt, vil jeg understreke at utstillingen er et velkomment skritt i retningen av å synliggjøre nordisk kunst av toppklasse i Helsinki. Mens finsk kunst oppnår synlighet i Sverige og Norge, har vi opplevd en pause når det gjelder utveksling den andre veien. Dette lover imidlertid både Amos Andersons konstmuseum og andre instanser å rette på, og jeg ser frem til resultatene.

Utstillingen A Second Time / Loves Me, Loves Me Not vises på Amos Andersons konstmuseum i Helsinki frem til 7. mai.