Kaotisk vårrengjøring på Museet for samtidskunst

Uklar kuratering, slapp presentasjon og svak formidling trekker ned ellers solide enkeltverk i utstillingen PRISME. Tegning fra 1990 til 2012.

Nå er det vår igjen og det ryddes i Nasjonalmuseets samlinger. Etter fjorårets presentasjon av installasjoner i samlingsutstillingen Absolutt installasjon, er det nå tegning fra perioden 1990–2012 som vises i andre etasje på Museet for samtidskunst.

PRISME har som ambisjon å formidle tegnemediets mangfoldige uttrykk til publikum og vise «et bredt spekter av uttrykk og former» innen tegning. 36 norske og internasjonale kunstnere fra museets egen samling vises supplert av innlånte verk og «den første større presentasjon av samtidstegning i Nasjonalmuseet». Så hva er det som gjør at man på tross av å ha blitt presentert for en del gode verk forlater museet opprørt og desillusjonert?

Tegning som fellesnevner?

For det første er det inntrykket man danner seg allerede når man går opp trappen til andre etasje. Hvor starter egentlig utstillingen? En labyrint av små rom, der verkene er fantasiløst opphengt hjelper ikke å rette opp førsteinntrykket. Et annet trist kapittel er merkingen av verkene. Det som skal være en viktig kilde til informasjon om verkene og kunstnerne er ufullstendig og dessverre preget av skrivefeil. Når en utstilling med både norske og internasjonale kunstnere presenteres, bør deres fødested nevnes. En del av etikettene mangler også viktig informasjon om teknikkene som har blitt benyttet.

I en av gangene møter vi blant annet Leonard Rickhards stramt komponerte landskaper bebodd av maskiner. Rickhard er uten tvil en dyktig kunstner, men representerer neppe nyskapende tegning fra de siste 20 årene, slik kurator Gavin Jantjes konsept lover å presentere her. Slik er det også med Tony Cragg og Anish Kapoor, og man undrer seg i hvilken grad disse kjente skulptørene – som riktignok også har produsert noen tegninger – hører hjemme i en særutstilling av samtidstegning?

Endelig – et rom som fungerer

Et rom som faktisk fungerer er tilfellet Lotte Konow Lund og Tiril Schrøder. Deres store veggtegninger synes å utfylle hverandre med fortellinger fra livets mørke sider og banaliteter. Lotte Konow Lunds Solitude for many (2001) består av ark med tegninger festet i en uferdig rektangulær form som tar opp en hel vegg. En sekvens av brutale hendelser og bevegelser bryter her med både virkelig tidsforløp og vanlig fortellingslogikk. Nesten som i sakte film glir menneskeskikkelser fra en tegning til den neste, fra øverste nivå og nedover sammen med blodrød farge. Alt ender med en svart tegning nederst – i intet. Vis-à-vis konfronteres den kaotiske verdenen til Konow Lund av ubevegelighet og stillhet i Tiril Schrøders verk Domestic Bliss fra 2002. En ung, velkledd og vakker kvinne sitter med et tomt blikk på kanten av en seng. I venstre hjørne sees en arkitekttegning av et hus og i høyre hjørne flere rom med en minimalistisk innredning. Har alt hun har drømt om gått i oppfyllelse?

Konseptuell tegning

Ane Mette Hol, som vant Statoils kunstpris i 2011, har fått et helt rom til disposisjon. Presentasjonen er museal, med tegningene plassert i montre under glass. Untitled (After Gombrichs Art and Illusion) fra 2009, viser bokomslaget fra kunsthistoriens innføringsbok brettet ut slik at hele omslaget er synlig. Kunstnerens arbeidsmetode, der hun nøysomt tegner av motivene, gir omslaget et ny og opphøyd eksistens som kunstverk. Mislykkede kopier fra kopimaskin, emballasjer og lignende biprodukter av menneskelig aktivitet er Hols forelegg. Hun overfører detalj for detalj gjennom en langsom prosess med håndkopiering. Dette er en prosess som krever, vil jeg tro, tålmodighet av en annen verden, og tar fortsatt pusten fra betrakteren.

Et annet verk som jeg synes fungerer godt innenfor konseptet tegning som et utvidet medium er Pierre Lionel Mattes Stemmen som binder ting sammen (Mahmoud Darwish; Hvorfor lot du Hesten bli igjen alene) fra 2009. Ved å klippe ut av boksider og brette opp de utklipte motivene slik at de står oppreist på boksidene, skaper kunstneren en fantastisk billedverden. Lamper er strategisk plassert over verkene og skaper skygger som gir en ekstra dimensjon til de allerede komplekse fortellingene som utspiller seg. Verdenen av små «koselige» utklipte mennesker, dyr, hus og gjenstander har en mørkere undertone og et politisk budskap. Sidene er fra en bok av den palestinske poeten Mahmoud Darwish. Han er kjent for en poesi som gjenspeiler den ustabile politiske situasjonen i regionen. Mattes verk omsetter den metaforiske lengselen etter et hjem til en fysisk modell.

Midten av rommet er okkupert av et ornament laget av kransekakebiter med norske flagg. Ornamentet viser tilsynelatende til norsk 17. mai, men er tatt fra utsmykkingen av en moské i Oslo. Symboler for nasjonalisme forkledd i en naivistisk stil viser her en underliggende politisk aktivisme. Samtidig lykkes de utradisjonelle redskapene og arbeidsmåtene med å vise en konseptuell tilnærming til tegning.

Det jeg vil frem til her er at enkeltverkene på denne utstillingen er en grunn nok til å ta en tur innom Museet for samtidskunst. Man kan alltid sette spørsmålstegn ved utvalget av kunstnere når mange navn som har utmerket seg i de siste årene mangler, som Tegneklubben og Sverre Malling, men jeg velger å se bort fra det. Likevel kjenner jeg at mishaget stiger i løpet av vandringen gjennom museets lokaler.

Svak formidling

Samtidskunstmuseets formidlingsansvar som en offentlig institusjon bør tilsi at offentlige omvisninger og spesielle arrangementer suppleres med ekstramateriale for publikum som dropper innom. Når det gjelder den formidlende og pedagogiske informasjonen i PRISME er den begrenset til et lite tosidig ark (A5). Her står samme tekst som på hjemmesiden og i inngangen til utstillingen. Arket forklarer tegningens historiske posisjon innenfor billedmediene og tegningens oppblomstring som et eksperimentelt og selvstendig medium i samtiden på en kortfattet måte. Helt grei introduksjon, men den forklarer ikke logikken bak kurateringen. Først hvis man kjøper utstillingskatalogen blir man for eksempel gjort oppmerksom på at verkene har blitt delt inn i underkategorier. Gir dette seg selv, eller er dette så uviktig at kun de som kjøper katalogen trenger å få denne opplysningen?

Direksjonsrommet i andre etasje er tiltenkt for publikum til å tegne i, og slik komme i direkte kontakt med tegnemediet. Kunne det kanskje ha vært en god idé å ha et par eksemplarer av katalogen liggende der, slik at interesserte kunne stifte et bedre kjennskap til hvorfor utstillingen er blitt som den er?

En positiv formidlingsgest fra Museet for samtidskunsts side er å legge ut en kort videofilm som viser Ane Mette Hols arbeidsmetode på sine hjemmesider. Serien av kortfilmer med kunstnerintervjuer kan være en fin måte tilegne seg bedre kjennskap til kunstnerne på. Problemet er at det for øyeblikket kun finnes fem filmer der. Blant dem er det en slags opplysningsvideo, som med sitt stive rollespill om mulighetene til å bruke Nasjonalmuseets arkiv til å studere tegninger, bringer oss tilbake til 1970-tallet. Det er for lite. Flere kunstnerpresentasjoner, samt mulighet til å se filmene in situ på museet hadde bidratt til en bedre opplevelse av utstillingen.

Ja til kunsten, nei til konseptet

I det store og hele preges utstillingen av for lite variasjon i uttrykk. At en så stor mengde verk er plassert i mange små rom, og i gangene, bidrar også til at de hovedsakelig sort/hvite tegningene mister sin kraft etter hvert som man beveger seg gjennom utstillingen. Fraværet av et konsept som går ut over å vise sprikende tilnærminger til tegning i samtiden, samt mangelen på vilje til å formidle informasjon om kunstnere og verk til publikum, trekker ned ellers sterke arbeider og kunstnerskap og ender i en slapp opplevelse.

Spørsmålet er hvilke ambisjoner Museet for samtidskunst har med sine utstillinger. Vil de være en viktig aktør på formidlingsarenaen, med et mål å bringe kunst til et mangfoldig publikum? I PRISME nøyer de seg med å samle en mengde verk, spre dem i utstillingsrommet og la oss finne ut av det på egenhånd.

Utstillingen vises frem til 5. august.