De regjerlige og de uregjerlige

Den 76. Whitney-biennalen har et lavmælt og uklart forløp. The New Museums triennale The Ungovernables har en klar kuratering, men er forbausende forutsigbar. Men begge har sterke verk.

Det var mildt sagt uventet at et billedverk med etsninger av en ukjent hollandsk 1600-tallskunstner var et av nøkkelverkene i årets Whitney-biennale. Men så er det også filmkunstneren Werner Herzogs debut i kunstsammenheng på biennalen med den rytmiske videoinstallasjonen Hearsay of the Soul (2012). Verket har både et ekstatisk og kontemplativt uttrykk, noe som går igjen i flere andre verk i utstillingen. Herzog kombinerer sin nærgående studie av Hercules Segers drømmende, visjonære landskap (som minner kraftig om Lars Hertervigs malerier) med antydende toner fra cello og orgel i en mollstemt stemning. Det virker tydelig at Seger er en kunstner som har vært avgjørende for Herzog. Musikken toner ut blant rommets øvrige verk som en insisterende felles puls.

Herzog presenterer Segers bilder kraftig forstørret – som om de er satt under mikroskop – og sammen med musikken svømmer de nesten over av en tilbakeholdt ømhet. Likevel formidler Herzogs installasjon en rå og vital puls helt uten sentimentalitet, og den har en påtagelig tilstedeværelse som man kan kjenne igjen fra hans filmer. Litt av et mesterverk, helt enkelt!

Musikk inngår også som en avgjørende bestanddel i andre verk. Lucy Ravens selvspillende piano fremfører med gammeldags mekanikk helt samtidige verk. Musikken høres ut som improvisasjoner, og sammen med de autentiske testbildene som projiseres inntil pianoet virker det som om Raven vil synliggjøre teknikkens egen uttrykksform. Lutz Bacher har også bygget et elektrisk orgel som skaper lite iørenfallende toner.

Lavmælt uttrykk
Nettopp et lavmælt og litt skjevt, eller uklart, forløp kjennetegner utstillingen i sin helhet. Kuratorene har lykkes med å sette sammen verk av kunstnere som beveger seg i en rekke ulike retninger, men som til tross for det har lavmæltheten felles. En hel del interessante malerier – som Jutta Koethers himmelsk eksplosive The Seasons eller Nicole Eisenmans ekspressive samling av ansikter – fungerer bra sammen med skulpturelle uttrykk som for eksempel Kate Levants hengende installasjon av oppfunnede formål fra Detroit.

Uten å egentlig føre frem til et spesielt poengtert tema for utstillingen, skapes det gjennom utvalget av verk et utforskende inntrykk. Kunstnerne er opptatt av å skildre tilværelsen slik den utspiller seg her og nå. Selv om det ikke mangler åpenbare politiske verk, som LaToya Ruby Fraziers svart/hvitt litografier som dokumenterer sosialt sammenbrudd – ligger fokuset i hovedsak på individuelle erfaringer.

Bevisst materialbruk
Flertallet av kunstnerne arbeider meget bevisst med sine valg av materialer. Dette burde være selvsagt i en kunstsammenheng, men det er ikke alltid intensjon og utføring spiller sammen like overbevisende som her. Kai Althoff har skapt en tynt vevet nett med tilhørende malerier og skulpturer. Satt sammen har det et skjørt etnografisk utseende som skaper uro. Det er bunnløst og uhåndgripelig, men har samtidig en naturlighet som hviler i behandlingen av materialet. Det gjelder til og med Tom Thayers gruppe av malerier, videoer og marionettskulpturer. Malerienes røde farge med påklistrede objekter ser ut som gjenskapt popkunst, og karakteriseres av en ubehagelig trykkende stemning. Svake enkeltoner fra noen LP-plater som spilles sakte understreker verkets underforståtte kretsløp.

Det er påtagelig hvordan flere kunstnere strever etter et slitt, rått utseende. Enkelte bilder er bokstavelig talt restprodukter, som Luther Prices håndlagde diasbilder han først har gravd ned i jorden og deretter gravd opp igjen.

Andre verk setter prosess i sentrum på andre måter, som Sam Lewitts gulvbelegg av tynn plastfilm dekket med jernholdig veske. Små magnetiske felt er plassert på plasten og skaper et eksperimentelt boblende kart.

Kunstneren i atelieret
Et utgangspunkt for biennalen er kunstnerens virke i atelieret. Ekstremtilfellet er Dawn Kasper som har flyttet inn på museet og arbeider «on site» i et organisert kaos under hele utstillingsperioden. I likhet med Herzog har noen kunstnere tatt med verk av betydelige kolleger og skapt små utstillinger i utstillingen. Robert Gober har valgt å gi sin plass til en presentasjon av den avdøde outsidern Forrest Bess abstrakte maleri, mens Nick Mauss blander egne verk med noen attråverdige objekter fra Whitneys egen samling. Disse inngrepene skaper mulighet for tankesprang i en allerede vidåpen utstilling.

Motsatsen
The Ungovernables på New Museum fremstår på mange måter som en motsats til Whitney-biennalen. Utstillingstittelen til tross, mange av verkene fremstår som stramme og kontrollerte. De er laget av en generasjon kunstnere født på 1970- og 80-tallet som kuratorene mener utrykker seg gjennom sivil ulydighet. Likevel, flertallet av verkene har en velpusset finish og bygger på konseptuelle idéer allerede tygget på noen ganger i kunstverdenen. Innimellom kommer kunstnerne farlig nær allerede etablerte navn. For eksempel fremstår Amalia Picas Venn Diagrams (under the spotlight) (2011) nærmest som et kunstnerisk tvillingverk av Susan Hillers Magic Lantern fra 1987. Begge har benyttet fargede sirkler av lys i sin beskrivelse av psykologiske eksperimenter. Enten er Picas verk en hyllest av den eldre kollegaens, eller så er det skapt med manglende kjennskap til den konseptuelle kunstens historie.

Til forskjell fra Whitney har New Museum gitt de forskjellige etasjene tydelige tema, som eksistensielle spørsmål (Wu Tsang og Jonathas de Andrade), verk som uttrykker tyngde eller letthet (Adrián Villar Rojas og Minam Apang) og andre som arbeider med formelle undersøkelser (Julia Dault og Mariana Telleria). Samtidig er det flere kunstnere her som er involvert i en politisk farget diskusjon om vår tid, og inntrykket fra utstillingen er blandet.

Et sterkt raseri preger for eksempel Cinthia Marcelles video O Século (The Century) (2011) der et bombardement av bråte kastes inn i bildet fra en usynlig kilde. Den voldsomme aktiviteten formidler her en frustrert reaksjon på den rådende samfunnsordningen. Motstand uttrykkes også på ulike måter i andre verk. The Propeller Group har laget en ironisk installasjon som skildrer et møte med et reklamebyrå, der man er i ferd med å lansere en oppdatert versjon av kommunismen. Kapitalismens slagord ser ut til å kunne brukes like godt til dette formålet, og i en animert kortfilm presenteres politikken som en slags religion.

José Antonio Vega Macotela har valgt en mer lavmælt taktikk. Han arrangerer bytter av tjenester mellom seg selv og fanger i et fengsel i Mexico City. Kunstneren finner fangenes gamle kjærlighet eller lytter til at noens mamma synger, mens fangene samtidig utfører avtalte handlinger inne i fengselet. Vega Macotelas verk er beskjedne, poetiske dokumentasjoner av disse handlingene, men preges samtidig av emnets alvor.

Spesielt to kunstnere fanget min oppmerksomhet med gjennomarbeidede verk. Lee Kit presenterte et arrangement av objekter og malerier i et håndlag som minner en del om Rober Gober. Med et illusorisk maleri og realistiske objekter skaper Lee en intim hverdagslig installasjon som føles inderlig. Lynette Yiadom-Boakye maler, egentlig merkelig konvensjonelle, portretter i en mørk demonisk fargeskala. Hennes objekter synker nesten inn i bakgrunnen, men bildene vekkes til live av detaljskildringen av klærnes mønster eller av glimtene i øynene. For meg fremstår Lee og Yiadom-Boakye som virkelig selvstendige kunstnere i en utstilling som ellers egner seg best til å skrape på yttersiden.

Whitney Biennial 2012  og The Ungovernables – New Museum Triennial, New York.