Akram Zaatari – arkeolog, etnograf og historieforteller

I en tid der mange har fått en distansert holdning til den brutale krigsvirkeligheten vist i mediene, klarer Akram Zaatari på Kunstnernes Hus å vekke interesse og inkludere oss med sine subtile fortellinger rensket for sjokkeffekt.

Oslo Contemporary Art Exhibition er Kunstnernes hus nye storsatsning på presentasjon av internasjonal kunst i Oslo. Målet er å bringe interessante prosjekter og kunstnernavn til Oslo og skape en årlig tradisjon for visning av samtidskunst i hovedstaden. Første kunstner ut er libaneske Akram Zaatari, hvis nye utstilling heter Composition for Two Wings.

Zaataris prosjekt kretser rundt kulturelle og geopolitiske forhold i Midtøsten. Zaatari introduserer oss for denne problematikken ved å bevege seg mellom sin personlige fortelling og det store samfunnsbildet. Hans arbeidsmetode er ikke den tradisjonelle produksjonen av kunstobjekter. Han samler og mikser historiske dokumenter, fiktive og reelle historier, kunstverk lånt av andre kunstnere, og andre materialer han finner i ulike medier. Denne metoden, som Nicolas Bourriaud beskriver som postproduksjon, er for så vidt ikke så unik. Kunstneren klarer likevel å skape originalitet og spenning i prosjektene sine gjennom å blande lånt materiale med sine egne intime og personlige minner.

To fortellinger for to utstillingsrom
Det kuratoriske grepet med å dele utstillingen i to ulike temaer er forankret i bygningens arkitektur. To speilvendte utstillingsrom i andre etasje presenterer slik to ulike konsepter. Salen til venstre, kalt Earth of Endless Secrets, er et prosjekt som gjennom en mengde fotografier og flere videoverk gir betrakteren mulighet til å bli kjent med kulturelle og geopolitiske forhold i dagens og fortidens Libanon. Frittstående vegger deler inn salen inn i tre og tjener samtidig som lerret for videoprojeksjoner. Den høyre salen er malt sort og inneholder The Uneasy Subject – videoverk og opplyste vitriner med fotografier som tar for seg representasjoner av menneskekroppen.

Arkeolog, etnograf og historieforteller
Prosjektet Earth of Endless Secrets fremstår som en arkeologisk utgravning av Libanons nyere historie – preget av krig og politisk uro – blandet med Zaataris personlige opplevelser fra denne perioden. Viktige hendelser og historiske bilder av frihetskjempere er derfor blandet med kunstnerens egne fotografier, lydopptak og fiktive fortellinger.

Mengden av materiale utfordrer, og bare å velge et startpunkt for å begynne og utforske verkene tar tid. Det er likevel et system i denne samlingen, et system som kan illustreres ved det første arbeidet betrakteren møter.

Øverst i trappen mellom salene henger to sobre fotografier av to små avlange og hvite objekter på hvit bakgrunn. Objektene viser seg å være et kommunikasjonsredskap for politiske fanger i Libanon. Det er snakk om tettskrevne brev som rulles tynt og pakkes i plast før de gjemmes i kroppens hulrom og sendes videre. Brevet dukker senere opp igjen i flere andre verk i utstillingen, sammen med andre bilder og tegn Zaatari utplasserer med jevne mellomrom. Slik skaper kunstneren gjenkjennelse i den enorme materialmengden han har samlet på. Det tar tid å oppdage systemet. Men når man finner ut av hvordan de ulike tegnene henger sammen, vokser både den kognitive og estetiske opplevelsen av verkene.

Krigen på nært hold
Earth of Endless Secrets har grovt sett fire tematiske kraftfelt sentrert rundt hver sin video. Fortellingen Recordings baserer seg på foto- og lydopptak kunstneren tok sommeren 1982, da han var 16 år. Gjennom øynene til en tenåring filtreres virkeligheten utenfor, filmet fra foreldrenes balkong i hjembyen Saida sør i Libanon.

Bybildet var da preget av den israelske invasjonen. Filmen Saida, June 6, 1982 (2002) viser ett av disse fotografiene. Fotoet skildrer et utsnitt av et bylandskap, med trær og kupert landskap i bakgrunnen og hus og andre bygg i forgrunnen – delvis dekket av røykskyer.

Ved å zoome inn og ut og fokusere på ulike detaljer i fotografiet, skaper kunstneren en illusjon av bevegelse. Samtidig retter han vår oppmerksomhet mot enkelte detaljer, både de dramatiske – en røyksky, som et mulig tegn på en eksplosjon, men også mot bagateller som detaljer i trærne, landskapet og byggene. Slik blir dette bildet inngravert i hukommelsen som et sted vi har vært, som en situasjon vi selv har opplevd.

Sheeba – historien om et konfliktområde
Historien om Sheeba-området fortelles i verket Nature Morte/Landscapes. Området har etter flere tiår med israelsk okkupasjon blitt en ubebodd og forfallen skygge av det som tidligere var et jordbrukssamfunn. Fortiden er fortsatt synlig gjennom sporene etter jordbruksaktivitet i landskapet.

Nåtidens Sheeba preges av folketomme gater og forfalne hus. Zaatari kommenterer denne situasjonen i den 11 minutter lange spillefilmen Nature Morte. To skuespillere fremstiller motstandskjempere i sin hemmelige krig mot okkupantene.

Historien er enkel – en eldre og en yngre mann sitter ved en gasslampe og lager noe som kan minne om en hjemmelaget kjemisk bombe. Med rolige og automatiske bevegelser pakker, teiper og kobler de delene sammen. Etter en tid går mennene ut av huset og forsvinner inn i landskapet. Vi kan gjette hva de skal foreta seg videre.

Filmen er supplert av fotografier som viser landskapet vi kjenner igjen fra filmen. Det mest slående viser et blått skilt der det står Welcome to Sheeba, samt den arabiske versjonen av teksten. Bak skiltet reiser det seg et sublimt fjellandskap badet i solskinn. Fotografiet er ikke ulikt de reklamebildene som turistbyråene bruker til å lokke til seg reisende med. Sheeba-området, tett isolert og kontrollert av den israelske hæren, er paradoksalt nok stengt både for turismen og eksilanter som ønsker å vende hjem. Et fruktbart landskap ble forvandlet til ødemark. Velkomstskiltet representerer slik et brudd mellom virkeligheten og dens iscenesettelse.

Den mangfoldige presentasjonen av kroppen
I utstillingens sorte vinge brer The Uneasy Subject seg, og verket Dance to the End of Love dominerer salen. På en benk omringet av fire store projeksjoner kan man la seg omslutte av hovedsaklig maskulin kroppsutfoldelse hentet fra YouTube-klipp. En kakofoni av kroppsbyggere, dansere, stunts på motorsykkel og gjetergutter kryssklippes i et rasende tempo akkopagnert av musikk, by- og billyder. Det er umulig å følge med på denne vitalistiske feiringen av handlende kropper i bevegelse samtidig. Hvert møte med dette verket blir slik sett annerledes og preget av betrakterens egne valg.

For øvrig inneholder denne salen to andre videoverk og to fotoserier. Den ene viser kroppsbyggere fra Libanon fra 1940-tallet, avbildet av den kommersielle fotografen Hashem el Madani. Et annet verk verdt å bruke tid på er filmen Everything Will Be Alright (2010), som Zaatari dedikerer til den franske nybølgeregissøren Eric Rohmer. På en nøktern og sparsom måte fremstiller filmen en historie om kjærlighet, begjær, tap og nostalgi.

Composition for Two Wings krever både tid og tålmodighet fra publikum. Betrakteren møter problematikken gjennom verk av meget subjektiv art, samt dokumentasjon av en mer objektiv karakter. Til gjengjeld får publikum innblikk i temaene og menneskene som har møtt og berørt Zaatari. Hos denne kunstneren blir krigens grusomheter og ettervirkninger presentert på en subtil måte, der smerten, lengselen og lidelsen blir vist indirekte. Sjokkeffekten uteblir og erstattes med en genuin interesse. Til tross for at begge verk holder høy kvalitet, opplevde jeg overgangen mellom de to salene som kunstig og forstyrrende, særlig om man starter i Eart of Endless Secrets. Foruten å utspille seg i samme geografiske område har ikke The Uneasy Subject mange berøringspunkter med det første prosjektet, og ble i mitt tilfelle satt i skyggen.

Utstillingen er absolutt en verdig start på Oslo Contemporary Art Exhibition og gir forhåpninger om at denne begivenheten kommer til å heve kvaliteten og bredden på utstillinger av internasjonal samtidskunst i hovedstaden. Og det kan Oslo trenge.

Utstillingen vises til 22. januar 2012.