Relasjonell gjestebok

Det islandske galleriet i8 viser tyske Karin Sanders utstilling Guestbook / Gestabók der de besøkende inviteres til å skrive sin signatur som så rammes inn av galleriets ansatte og henges opp på veggen.

På Galleri i8s vegger henger det A4 ark rammet inn i glass, og hvert ark har en signatur på seg. Navnene er stort sett islandske, men også engelske, tyske og spanske navn er å finne. Det er ukjente navn. Med Guestbook / Gestabók har Karin Sander gjort den tradisjonelle gjesteboken om til selve utstillingen. Tilskuerens besøk blir utstillingens hovedmotiv.

En ansatt fra galleriet legger to ark foran meg. Vanlige A4 ark, et ligger horisontal og et vertikalt. Han ber meg ta den tiden jeg trenger på å velge formatet. Vil jeg signere i et klassisk portrettformat, eller i et landskapsformat? Valget faller på landskapsformatet. Så blir jeg bedt om å velge farge og tykkelse ut fra en mengde penner, blyanter og tusjer. Jeg velger å skrive signaturen nede i midten, slik vår egen Bendik Riis ofte signerte sine bilder. Deretter velger jeg en plass i galleriet for den innrammede signaturen som galleriets mann håndterer som en verdifull skatt med sine hvite hansker, og henger det opp etter mine instruksjoner.

Publikumsportretter
Sander har snudd på konvensjonene. Det som har vært en signatur for å vise at betrakteren har vært tilstedet, og så sier takk for besøket, har i denne situasjonen i stedet blitt utstillingens hovedanliggende. Det er blitt en stor gjestebok, presentert i et annet format enn vi er vant med.

Publikummet skaper en metamorfose fra utstillingens start med tomme vegger, til å stadig fylle veggene med nye signaturer fra nye besøkende. Ut fra kunstnerens instruksjoner er det publikum som selv er deltagende og utgjør utstillingen.

Å snu på konvensjonen, avdekke institusjonelle rammer og portrettere sitt eget publikum, er ingen ukjent praksis for Sander. Vi kjenner igjen tematikken fra de to tidligere arbeidene Mailed Painting og Escala (Scale) 1:10.

Mailed Paintings fra 2009 er hvite, umalte maleriene som hun valgte å sende fra steder hun arbeider, om det er atelieret i Berlin, eller et annet sted hun arbeider fra, som New York, Sydney, Bergen eller Madrid. Lerretene pakkes ikke inn og de blir preget av behandlingen de får underveis ved transporten og håndteringen. Arbeidet er interessant å sammenligne med, fordi hun velger å la tilfeldighetene avgjøre og sporene som settes har hun ikke full kontroll over. Hun gjør også en inngripen i maleritradisjonen ved å ikke male på det ferdigpreparerte lerretene, men viser oss lerretene sånn som de faktisk er. Hun avkler på en måte materialet og viser oss heller de institusjonelle prosessene i forkant av en utstilling.

I Escala (Scale) 1:10 har hun skannet vanlige folk i en stor 3D skanner og fått de laget i plastikk. Størrelsen er en tiendedel av deres opprinnelige størrelse. Det er publikummet selv som blir vist fram. Det er de ukjente som oppsøker galleriene som ikke er kjente navn, som blir løftet opp på en pidestall, med å bli støpt og utstilt som skulpturer. Det er noe av det samme hun gjør med å vise signaturene til de besøkende som oppsøker galleriet i Reykjavik. På en siden er det å vise fram og opphøye de som besøker, men samtidig er det de, eller vi, som former selve utstillingen underveis i utstillingsperioden.

En konseptuell tradisjon
Vi kan trekke paralleller fra Karin Sander til konseptkunstneren Michael Asher. Hans institusjonskritiske arbeider avslørte galleriets indre struktur gjennom å fjerne en vegg mellom kontoret og selve galleriet i en utstilling fra 1974 på Claire Copley Gallery i Los Angeles. Han avdekker ikke kunstobjektene, men heller institusjonene. Der Asher tydeliggjorde de institusjonelle rammene, er det kunstobjektene selv som Sander tar fram og viser oss prosessen av, i forkant av en utstilling, eller ved registreringen av hver besøkende med signaturene som i Guestbook / Gestabók. Hun avkler kunstobjektene dets mystiske aura og viser oss at de også er objekter i et økonomisk og sosialt system.

Slik Michael Asher arbeider både stedsspesifikt og belyser økonomiske og ideologiske sider av kunstverdenen, gjør Sander noe tilsvarende med at arbeidet består av instruksjoner som galleristen eller galleriets ansatte blir satt til å utføre. Også selve kunstverket blir avdekket, med dets avhengighet til betrakteren for å overhode eksistere.

Selv med den høytidelige innrammingen og opphengingen som galleriets mann står for, så blir signaturene i seg selv ikke opphøyede objekter. De er fortsatt signaturer til betrakterne som har vært innom galleriet, innpakket i en opphøyet forkledning. Det er objekter som er blitt til etter kunstnerens detaljerte instruksjoner.

Relasjonell metamorfose
Sander undersøker skjæringspunktet mellom kunsten selv og publikumsdeltagelse. Betrakteren blir også deltager, og skaper av selve utstillingen. Kunstens avhengighet av betrakterens blikk blir sjelden så tydelig som i denne utstillingen. Utstillingen formes av de faktisk besøkende. Tilskuerens blir en deltager og er med på å forme utstillingen, og Sander kan sees i lys av en konseptuell tradisjon, som vi har sett over, men også ut fra en relasjonell estetikk.

Dette sier Nicolas Bourriaud i et intervju med Artforum i 2001:
Relational aesthetics was a critical method, a way of approaching the art of the ’90s, as well as a general sensibility that these artists shared. One of the most important ideas for me is what I called the “criterion of coexistence.” Take the example of ancient Chinese and Japanese painting, which always leaves space open for the viewer to complete the experience. This painting is an ellipses. I like art that allows its audience to exist in the space opened up by it. For me, art is a space of images, objects, and human beings. Relational aesthetics is a way of considering the productive existence of the viewer of art, the space of participation that art can offer.

Publikum får en slik aktiv rolle i utformingen av utstillingen, og den produktive eksistensen til betrakteren som Bourriaud peker på, er svært synlig i Guestbook / Gestabók.

Romantisk signatur
Denne utstillingen kan også sees fra en mer romantisk kunstforståelse. Kunstnerens signatur har en romantisk side. Signaturen var et kjennemerke og var med på å understreke bildets originalitet og unikhet. Signatur på et kunstverk i dag, fungerer mer som en referanse til denne romantiske praksisen og tilhørende verdi, enn som en kontemporær praksis.

Der kunstneren tidligere signerte sine verk og hang de på galleriveggen, så ble de opphøyede objekter. Mens på utstillingen Guestbook / Gestabók blir ikke signaturen opphøyet. Det er mer at de gjør en innsats for at det skal bli noe kunst. Der kunsten tidligere tjente folket, er det folket som her tjener kunsten.

Den konseptuelle- og relasjonelle gjesteboken til Karin Sander gjør oss oppmerksom på forholdet som finnes mellom selve verket, institusjonen som ivaretar disse og publikummet som oppsøker utstillingene. Signaturene kan også sees som en skriftlig form for portrettering. Uten de besøkende ville det ikke vært noe å se i denne utstillingen. Avhengighetsforholdet mellom kunstverk og betrakter blir dokumentert etter instruksjoner for både galleriet og for oss som betraktere.

Utstillingen vises i Galleri i8 i Reykjavik på Island fra 28. april til 4. juni 2011