Huitfeldt vil være sosialminister og likestillingsminister. Det kan være skadelig for kulturlivet.
Det er med en viss ambivalens vi følger Anniken Huitfeldt som kulturminister. På den ene siden har hun foreløpig ikke tvunget igjennom politiske tiltak som er direkte skadelige for kulturfeltet. På den annen side virker det som at hun har helt andre ambisjoner for kunsten enn å la den være kunst.
I løpet av hennes fire måneder i posisjon har hun i all hovedsak fremstått mer som sosialminister enn som kulturminister. Huitfeldt vil at kunsten skal tjene som middel til integrering, reduksjon av sosial forskjell og likestilling. Sist ute var hun i Dagsavisen 17. januar og ville at kulturen skulle få ned sykefraværet ved å lære folk opp til å lese og skrive bedre.
De fleste vil være enig med Huitfeldt i at dette er viktig. Selvsagt er det et problem at 1 av 5 går ut av norsk skole uten å kunne lese og skrive skikkelig, men det er da vitterlig utdanningsdepartemenets oppgave, ikke kulturdepartementet.
Det er spesielt innen likestilling at kulturminister Anikken Huitfeldt viser et skremmende syn på kunsten. Nordlys siterer henne 14.1:
– Politisk er det mulig å vedta mer likestilling i filmproduksjon, og nå skal vi se på forslagene til virkemidler som bransjen selv har foreslått, sa kulturminister Huitfeldt da hun mottok rapporten fra Bransjerådet.
– I filmmeldingen gikk departementet inn for at det innføres ytterligere kvotering, hvis ikke målet om minst 40 prosent kvinner og menn blir nådd innen utgangen av 2010, fortsatte Huitfeldt.
Det er klart at man politisk kan vedta mer likestilling. Man kan også vedta at alle kunstnere som skal få statsstøtte kun kan bruke røde og grønne farver. Spørsmålet er om det er ønskelig, og om det skaper bedre kultur.
I følge Erik Ildahls analyse i Rushprint 14.1 er det lite sannsynlig at det har noen reell innvirkning på likestilling i film om man øremerker midler til kvinner. Kjønnsforskjeller har nemlig en dyperliggende grunn mener han. Det har å gjøre med økonomi og trygghet.
De fleste innen filmbransjen er selvstendig næringsdrivende, akkurat som de fleste kunstnere. Og det er generelt en skjevhet mellom mannlige og kvinnlige gründere – bare en fjerdedel enkeltmannsforetak er startet av kvinner. Endringene må skje i næringspolitikken, da kan vi få flere kvinnelige filmskapere. Og kan vi anta, flere kvinnelige kunstnere. Ihldal konkluderer med at ved å vedta likestilling kan man godt ende opp med å gjøre mer skade for filmen enn gavn. Det samme spørsmålet kan man overføre til resten av Huitfeldt sine utspill.
Ja, sosial mobiltet er viktig, men spørsmålet er om det i det hele tatt bør være kunstens oppgave å bry seg om det. Eller stillt anderledes: hva skjer med kunstens egenverdi når den belønnes etter hvor godt egnet den er til å bidra til inkludering, løse sosiale problemer, og sørge for likestilling? Det er klart at god litteratur kan gi mer leselyst, men målet til den gode litteraturen er ikke å skape leselyst. God kunst kan skape glede, men kunstens mål er å være kunst.
Faren er at kultuministerens utsagn oppfordrer kultursektoren til å begynne å tilpasse seg. Hvis det signaliseres at det lønner seg å fokusere mer på barn og unge, eller om man kan argumentere for at akkurat dette prosjektet ”kan bidra med å få ned sykefraværet”, er det naivt å tro at det ikke får konsekvenser for hvordan prosjekter utarbeides. Konsekvens kan være at Huitfeldts signaler fører til at vi får en stor del ”oppdragsutstillinger” og “oppdragsfilmer” av middels kvalitet hvis mål er å oppnå Huitfeldts ønsker om å lære voksne å lese og å utbre likestillingstankegang. Så kan man hevde at det ikke er farlig, men problemet er at det går på bekostning av andre prosjekter.
Her kommer vi til sakens kjerne. Det er påfallende at den satsing Huitfeldt ønsker innen kulturlivet ikke går på å høyne kvaliteten på de gode institusjoner vi har i landet. Hun bruker svært sjeldent begrepene profesjonalitet eller kvalitet. Satsingen har en institusjonell begrunnelse.
Spørsmålet vi bør stille oss er hva slags kunst- og kulturfelt vi ønsker oss. Bør vi bruke offentlige midler til å stimulere en kunst som gir målbare resultater? Det er lett å se at dette kan tjene viktige deler av samfunnet, og dermed kan det lettere legitimeres når statsbudsjettet skal fordeles. Men det vi taper er kanskje et vitalt kunst- og kulturfelt som tjener en større oppgave, nemlig et felt som sikrer ytringsfrihet, refleksjon, kritikk og en åpen offentlig diskusjon.
Og som til syvende og sist kanskje ikke gir noen bedre hverdag for de fleste. Det er viktig å huske at kunstens oppgave ikke er å være snill.